Forskjellige, men sammen
Artikkelforfatteren bor i Georgia i USA.
“La dem tilbe hva som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte de ønsker” (11. trosartikkel).
Ellie og familien skulle besøke slektningene sine som bodde langt borte. Ellie gledet seg sånn! Hun hadde ikke sett slektningene sine på lenge.
Før turen sa Ellies foreldre at de ville snakke om noe.
“Når vi kommer sammen med familien, ber vi alltid ved måltidene. Og noen ganger snakker vi om kirken, ikke sant?” spurte pappa.
“Akkurat!” sa Ellie.
“Det vil bli litt annerledes på denne turen,” sa mamma. “Tanten og onkelen din går ikke i kirken lenger. Og de liker ikke at folk snakker med dem om den.”
Ellie rynket pannen. “Hvorfor ikke?”
“Vi vet ikke alle grunnene,” sa pappa. “Men de er veldig glad i oss. Jeg tror de ikke ønsker å krangle med oss eller såre oss. Så de har bedt oss om ikke å snakke om kirketing med dem.”
Ellie nikket.
“Vi kan fremdeles lese i Skriftene og be mens vi er der. Men vi gjør det for oss selv,” sa mamma.
“Hva med når vi spiser?” spurte Ellies søster.
“La oss vente og se,” sa mamma. “Hvis de ikke ber før vi spiser, kan vi holde en bønn inni oss hver for oss.”
“OK,” sa Ellie. “Det skal jeg klare.”
Dagen etter satte Ellies familie seg i bilen. De kjørte til sent på kvelden. Da de endelig kom frem, hjalp Ellies tante og onkel dem å få bagasjen ut av bilen. Så gikk alle og la seg.
Neste morgen holdt Ellie en bønn før hun gikk på kjøkkenet til frokost. Hun var litt nervøs for å se familien sin. Men så satte tanten seg ved siden av henne med et varmt smil.
“Noen av oss skal til salongen til kusinen din senere i dag. Vil du bli med?” spurte hun Ellie.
“En frisørsalong?” spurte Ellie.
“Jepp! Du og søsteren din kan fikse håret hvis dere vil.”
Ellie smilte og nikket. Det hørtes morsomt ut!
Etter frokost tok de bussen til salongen. Ellie elsket å se kusinen sin jobbe. Fingrene fløy frem og tilbake mens hun gredde og flettet. Etter at alle var ferdige med håret, hadde de et liksom-moteshow foran salongspeilet og fniste av sitt nye utseende.
Dagen etter regnet det tungt. Så alle bestemte seg for å bli inne og spille brettspill. Ellie og et av søskenbarna hennes var på lag mot to av de eldre guttene. De ertet hverandre mens de kappkjørte med spillbrikkene sine rundt brettet.
“Vi vant!” ropte Ellie da hun flyttet spillbrikken til enden av brettet. Alle ga hverandre high five – til og med de eldre søskenbarna, som lot som om de var sure fordi de tapte.
Etter bare noen få dager var det på tide å dra hjem. Da Ellie satte seg i baksetet i familiens bil, hørte hun familien si farvel.
“Vi vil savne dere!”
“Kom snart tilbake!”
“Vi er så glad i dere!”
Ellie smilte og vinket da bilen deres kjørte av sted. Hun hadde hatt det så moro. Selv om de trodde på forskjellige ting, kunne de likevel være en lykkelig familie.