Eldste Richard G. Scott: Han gjorde sitt beste i Herrens arbeid
“Som en av hans apostler med fullmakt til å vitne om ham, bærer jeg høytidelig vitnesbyrd om at jeg vet at Frelseren lever, at han er en oppstanden, herliggjort person med fullkommen kjærlighet.”1
Øverst: Foto gjengitt med tillatelse fra Deseret News
Fra ung alder av hadde eldste Richard G. Scott et ønske om å gjøre det rette, selv om det var vanskelig. “Da jeg var veldig ung,” sa eldste Scott, “sluttet jeg en pakt med Herren om at jeg ville vie min beste innsats til hans verk.”2 Hans troskap mot denne pakten veiledet beslutningene hans gjennom hele livet. Han utførte tjeneste som heltidsmisjonær, som misjonspresident, som medlem av De sytti, og deretter som en Herrens apostel.
Richard Gordon Scott ble født i Pocatello, Idaho 7. november 1928. Da han var fem år, flyttet han og familien til Washington, D.C., hvor faren arbeidet i Landbruksdepartementet under eldste Ezra Taft Benson i De tolv apostlers quorum, som var landbruksminister.
Over t.v.: Med oppmuntring fra sine foreldre, likte Richard å demontere ting, finne ut hvordan de virket og så montere dem igjen. Over: Kenneth og Mary Scott sammen med sine barn (fra venstre): Gerald, Wayne, Walter, Mitchel og Richard.
Da Richard var en ung mann, gikk ikke familien regelmessig i kirken. Hans foreldre, Kenneth og Maria, lærte ham gode verdinormer, men Kenneth var ikke medlem av Kirken den gangen, og Maria var mindre aktiv. (Kenneth ble senere medlem av Kirken, og han og hans hustru ble aktive medlemmer og virket i Washington D.C. tempel i mange år.) Richard gikk i kirken av og til etter oppmuntring fra gode venner, biskoper og hjemmelærere.
På high school var Richard en utadvendt ung mann. Han ble valgt til klassepresident, spilte klarinett i et band og var tamburmajor i musikkorpset. Selv om han gjorde det bra på skolen og hadde mange venner, følte han seg ensom og manglet selvtillit. Han skjønte senere som misjonær “at jeg ikke hadde behøvd å ha disse følelsene hvis jeg virkelig hadde forstått evangeliet”.3
Over: Richard (i midten) sammen med sine yngre brødre. Over t.v.: Richard fullførte studiene i 1950 med en grad i maskinteknikk. T.v.: Richard spiller klarinett sammen med sine brødre.
I sommerferiene fant Richard seg forskjellige jobber for å tjene penger til studiene. Én sommer arbeidet han på en båt som fanget østers utenfor kysten av Long Island i New York. En annen sommer reiste han til Utah for å arbeide med hogst for skogvoktertjenesten. Han reparerte også jernbanevogner. En annen sommer søkte han arbeid ved Utah Parks Company, selv om de hadde sagt at de ikke hadde noen ledige stillinger. Han tilbød seg å ta oppvasken i to uker uten lønn. Han tenkte at han da i det minste ville ha et sted å bo og mat å spise. Han ble ansatt etter å ha vist initiativ med å hjelpe til med matlagingen i tillegg til å ta oppvasken.4
Etter videregående skole studerte Richard ved George Washington University i Washington, D.C., hvor han mottok en bachelorgrad i maskinteknikk i 1950.
Tanken på en misjon
Under: Eldste Scott var misjonær i Uruguay. Nederst: Etter misjonen giftet han seg med Jeanene Watkins i Manti Utah tempel i juli 1953.
Da han var 22 år gammel, hadde han ikke tenkt mye på å reise på misjon. Han begynte imidlertid å tenke på det etter at den unge kvinnen han gikk på stevnemøter med, Jeanene Watkins, sa: “Når jeg gifter meg, vil det være med en trofast, hjemvendt misjonær i templet.”5 Han begynte å be angående å reise på misjon, og snakket med sin biskop om det. Han ble kalt til å tjene i Uruguay fra 1950 til 1953.
Jeanene studerte moderne dans og sosiologi ved George Washington University. Hun fullførte i 1951, og utførte deretter en misjon i det nordvestlige USA. To uker etter at eldste Scott kom hjem fra misjon, ble han og Jeanene beseglet i Manti Utah tempel, i juli 1953. På generalkonferansen sa han følgende om denne beseglingen: “Jeg er ikke i stand til å beskrive den fred og uforstyrrelighet som kommer av vissheten om at hvis jeg fortsetter å leve verdig, vil jeg få være sammen med min kjære Jeanene og våre barn for alltid på grunn av denne hellige ordinans som ble utført med den rette prestedømsmyndighet i Herrens hus.”6
Eldste Scott tok mange gode beslutninger i livet, til tross for motstand og gruppepress. Dette var tilfellet da han tok imot kallet til å reise på misjon. Han fortalte: “Forelesere og venner prøvde å snakke meg fra å ta imot et misjonskall, og sa at det i alvorlig grad ville hemme min gryende ingeniørkarriere. Men kort tid etter min misjon ble jeg valgt til å arbeide for Sjøforsvarets nye kjernefysiske program… På et møte jeg ble sendt for å lede, oppdaget jeg at en av foreleserne som hadde frarådet meg å dra på misjon, hadde en betydelig lavere stilling i programmet enn meg. Det var et sterkt vitnesbyrd for meg om hvordan Herren velsignet meg da jeg fikk orden på prioriteringene mine.”7
Omtrent fem år etter at de giftet seg, gjennomgikk eldste og søster Scott noe han beskrev som “en utviklende erfaring” – en vanskelig prøvelse som endte med å bli til velsignelse for familien. De hadde en datter og en sønn på denne tiden, tre og to år gamle. Søster Scott var gravid med en liten jente. Dessverre døde barnet under fødselen.
Bare seks uker senere døde deres to år gamle sønn Richard etter en operasjon for å korrigere en medfødt hjertefeil. Eldste Scott fortalte:
“Min far, som da ikke var medlem av Kirken, var svært glad i Richard. Han sa til mor, som ikke var aktiv: ‘Jeg forstår ikke hvordan Richard og Jeanene ser ut til å klare å godta tapet av disse barna.’
Mor ble tilskyndet til å si: ‘Kenneth, de har blitt beseglet i templet. De vet at barna vil være sammen med dem i evighetene hvis de lever rettferdig. Men du og jeg vil ikke ha våre fem sønner fordi vi ikke har inngått disse paktene.’
Far tenkte over disse ordene. Han begynte å møte stavsmisjonærene og ble snart døpt. Bare et drøyt år senere ble mor, far og barna beseglet i templet.”8
Eldste og søster Scott adopterte senere fire barn.
Over: Familien Scott i 1965, da han ble kalt som misjonspresident i Argentina, med barna Mary Lee, Linda og Kenneth. Under (fra venstre): Kenneth, David, Linda, Jeanene, eldste Scott, Michael og Mary Lee. Motsatt side: Da han arbeidet i Sjøforsvaret, hjalp eldste Scott til med å konstruere kjernereaktoren til den første atomubåten.
Tjeneste som misjonspresident
Da han arbeidet i Sjøforsvarets program i Oak Ridge i Tennessee, fullførte eldste Scott motstykket til en doktorgrad i kjerneteknikk. Men fordi arbeidet var strengt hemmelig, kunne han ikke tildeles en grad. Offiseren i Sjøforsvaret som inviterte Richard til å delta i det kjernefysiske programmet, var Hyman Rickover, en pioner på området. De arbeidet sammen i 12 år – inntil Richard ble kalt som misjonspresident i Argentina i 1965. Eldste Scott forklarte hvordan han mottok kallet:
Over: Familien Scott i 1965, da han ble kalt som misjonspresident i Argentina, med barna Mary Lee, Linda og Kenneth. Under (fra venstre): Kenneth, David, Linda, Jeanene, eldste Scott, Michael og Mary Lee. Motsatt side: Da han arbeidet i Sjøforsvaret, hjalp eldste Scott til med å konstruere kjernereaktoren til den første atomubåten.
“En kveld var jeg på et møte med dem som utviklet en viktig del til atomkraftverket. Sekretæren min kom inn og sa: ‘Det er en mann i telefonen som sier at hvis jeg forteller deg hva han heter, så vil du komme til telefonen.’
Jeg sa: ‘Hva heter han?’
Hun sa: ‘Harold B. Lee.’
Jeg sa: ‘Han har rett.’ Jeg tok telefonen. Eldste Lee, som senere ble Kirkens president, spurte om han kunne få møte meg samme kveld. Han var i New York City, og jeg var i Washington, D.C. Jeg tok fly for å møte ham, og vi hadde en samtale som førte til at jeg ble kalt som misjonspresident.”
Eldste Scott følte at han straks skulle informere Admiral Rickover, en hardtarbeidende og krevende mann, om sitt kall.
“Da jeg forklarte ham om misjonskallet og at det ville bety at jeg måtte slutte i arbeidet mitt, ble han temmelig opphisset. Han brukte ord som ikke bør gjentas, ødela brevkurven på skrivebordet sitt og slo tydelig fast to ting med de kommentarene som fulgte:
‘Scott, det du gjør i dette forsvarsprosjektet, er så betydelig at det vil ta et år å erstatte deg, så du kan ikke slutte. For det annet, hvis du slutter, er du en landsforræder.’
Jeg sa: ‘Jeg kan lære opp min etterfølger de to månedene jeg har igjen, og det vil ikke være noen fare for landet.’
Samtalen fortsatte, og til slutt sa han: ‘Jeg vil aldri snakke med deg igjen. Jeg vil ikke se deg igjen. Du er ferdig, ikke bare her, men tenk aldri på å arbeide mer innen kjerneteknikk.’
Jeg svarte: ‘Admiral, du kan stenge meg ute fra kontoret, men med mindre du hindrer meg i det, skal jeg overlate dette oppdraget til en annen.’”
Tro mot sitt ord sluttet admiralen å snakke med eldste Scott. Når viktige avgjørelser måtte tas, sendte han en budbringer. Han utpekte en person til å overta eldste Scotts stilling, som eldste Scott lærte opp.
På sin siste dag på kontoret ba eldste Scott om en avtale med admiralen. Sekretæren ble sjokkert. Eldste Scott gikk inn på kontoret med en Mormons bok. Eldste Scott forklarte hva som så skjedde:
“Han så på meg og sa: ‘Sett deg, Scott. Hva er det du har? Jeg har prøvd på alle måter å tvinge deg til å forandre mening. Hva er det du har?’ Så fulgte en svært interessant og rolig samtale. Det ble lyttet mer denne gangen.
Han sa at han ville lese Mormons bok. Så skjedde noe som jeg aldri hadde trodd ville skje. Han tilføyde: ‘Når du kommer tilbake fra misjon, vil jeg at du skal ringe meg. Det vil være en jobb til deg.’”9
Eldste Scott fortalte om noe han lærte av denne opplevelsen: “Du vil bli stilt overfor utfordringer og vanskelige avgjørelser gjennom livet. Bestem deg nå for alltid å gjøre det som er rett og la følgene komme. Det vil alltid bli til ditt beste.”10
I Argentina var president Richard G. Scott en effektiv, men medfølende misjonspresident. En av misjonærene hans, Wayne Gardner, husker at han arrangerte en misjonærkonferanse langt fra misjonshjemmet, og at han var ansvarlig for å hente president Scott på flyplassen. I siste øyeblikk ble bygningen eldste Gardner hadde bestilt til konferansen, utilgjengelig. Så ble han og ledsageren forsinket for å hente president Scott på flyplassen. De glemte også å be drosjesjåføren vente på dem, og det var ingen andre drosjer, så der sto de.
“Selv om jeg kunne se frustrasjon i øynene hans,” forteller eldste Gardner, “la han armen rundt meg og sa at han var glad i meg. Han var så tålmodig og forståelsesfull. Jeg håper aldri jeg glemmer den lærdommen.”11
President Scott anvendte Mormons bok som en kilde til inspirasjon for seg selv og misjonærene. Ved én anledning kom en misjonær til kontoret hans med et problem. Eldste Oaks fortalte:
“Mens han snakket, begynte jeg å formulere kommentarer i tankene for å hjelpe ham å overvinne utfordringen. Da han avsluttet, sa jeg: ‘Jeg vet akkurat hvordan jeg kan hjelpe deg.’ Han så ivrig på meg, og plutselig fikk jeg fullstendig jernteppe. Jeg kunne ikke huske noe jeg hadde forberedt meg på å fortelle ham.
“I angst begynte jeg å bla raskt gjennom Mormons bok til jeg ble oppmerksom på et svært betydningsfullt skriftsted, som jeg leste for ham. Dette skjedde tre ganger. Hvert skriftsted passet perfekt for hans situasjon. Så, som om en gardin ble trukket fra i mitt sinn, husket jeg rådet jeg hadde tenkt å gi ham. Nå hadde det langt større betydning, for det bygget på en grunnvoll av verdifulle skriftsteder. Da jeg avsluttet, sa han: ‘Jeg vet at rådene du har gitt meg, har vært inspirert, for du har gjentatt de samme tre skriftstedene som ble gitt meg da jeg ble beskikket som misjonær.’”12
Fortsatt tjeneste både hjemme og ute
Da familien Scott fullførte sin misjon og reiste tilbake til Washington, D.C., fortsatte eldste Scott å arbeide innen kjerneteknikk. Noen av kollegene han hadde arbeidet sammen med før sin misjon, ba ham om å begynne i deres private konsulentfirma. Han jobbet i dette firmaet fra 1969 til 1977. I Kirken var han rådgiver i et stavspresidentskap og senere regionalrepresentant.
I 1977, åtte år etter at han ble avløst som misjonspresident, ble eldste Scott kalt til De syttis første quorum. Hans første oppdrag var som direktør for Prestedømsavdelingen og deretter som administrator i Mexico og Sentral-Amerika. Han og familien bodde i Mexico City i tre år i forbindelse med dette oppdraget. Latinamerikanske medlemmer verdsatte hans varme lederstil, hans spansk-kunnskaper og hans oppriktige kjærlighet til folket.
Over: President Spencer W. Kimball og søster Camilla Kimball besøkte Argentina Nord misjon, hvor eldste Scott var misjonspresident. Eldste Scott innledet også misjonærarbeid blant Quechua-indianere i det sydlige Bolivia. Under: Eldste Scott, som snakket flytende spansk, presiderte under opprettelsen av stav nummer 100 i Mexico.
Nederst: Foto gjengitt med tillatelse fra Deseret News arkiv
Selv som generalautoritet var han ydmyk nok til å lære av lokale lærere og ledere. Han fortalte at han mottok en åpenbaring mens han satt på prestedømsmøtet i en gren i Mexico City:
“Jeg husker tydelig hvordan en ydmyk meksikansk prestedømsleder strevde med å formidle evangeliets sannheter i leksjonen sin… Hans væremåte utstrålte ren kjærlighet til Frelseren og til dem han underviste.
Hans oppriktighet, rene hensikt og kjærlighet førte til at en åndelig styrke fylte rommet. Jeg ble dypt beveget. Så begynte jeg å motta personlige tilskyndelser som en utvidelse av prinsippene som ble forklart av denne ydmyke læreren …
Etter hvert som tilskyndelsene kom, skrev jeg dem omhyggelig ned. Gjennom denne prosessen mottok jeg dyrebare sannheter som jeg virkelig trengte for å bli en mer effektiv Herrens tjener.”13
Da han kom hjem fra Mexico, fikk han et nytt verdsatt oppdrag – som administrerende direktør i Slektshistorisk avdeling. Han førte ikke bare tilsyn med Kirkens slektshistoriske arbeid, men var også personlig engasjert i sitt eget. Fordi eldste Scotts far var konvertitt til kirken, var det mye arbeid å gjøre på den slektslinjen. Eldste Scott og hans hustru, sammen med hans foreldre, satte av tid til å granske sin slektshistorie.
På midten av 1980-tallet begynte teknologien å spille en stadig større rolle i slektshistorisk arbeid, men “selv med hjelp av datamaskiner, er og vil det alltid være behov for personlig engasjement i dette arbeidet,” sa eldste Scott, “slik at Kirkens medlemmer vil få de store åndelige opplevelsene som ledsager det.”14
T.v.: Eldste Scott (lengst til høyre) ble kalt til De tolv apostlers quorum i 1988, hvor han virket i 27 år. Under t.v.: Han hilser på president Thomas S. Monson. Under: Eldste Scott ble kalt som medlem av De syttis presidentskap i 1983. Nederst: Han forlater generalkonferansen sammen med eldste Jeffrey R. Holland og eldste M. Russell Ballard.
I 1988 kom et overveldende kall. Han møtte president Ezra Taft Benson (1899-1994), som “med varme og kjærlighet og stor forståelse”, kalte eldste Scott som en Herrens apostel. “Jeg måtte bare gråte,” sa eldste Scott om denne opplevelsen. “Og så snakket president Benson svært vennlig om sitt eget kall for å gi meg oppmuntring. Han var vitne til hvordan kallet mitt hadde kommet. Jeg vil alltid huske den omtanken og forståelsen som Herrens profet viste meg.”15 Eldste Scott ble oppholdt på generalkonferansen 1. oktober.
Ekteskap
Eldste Scott og hans hustru Jeanene hadde mange aktiviteter sammen, for eksempel fugletitting, kunstmaling (han brukte vannfarger, mens hun brukte pasteller) og å lytte til jazz og sydamerikansk folkemusikk.
De som har lyttet til eldste Scotts generalkonferansetaler, vet om hans kjærlighet til Jeanene. Han talte ofte om henne, også etter at hun gikk bort. I sin første generalkonferansetale som medlem av De syttis første quorum i 1977, hyllet eldste Scott sin hustru, “en elsket og avholdt ledsager… Jeanene har alltid vært et forbilde på et rent vitnesbyrd, kjærlighet og hengivenhet. Hun er et tårn av styrke for meg.”16
I senere tid holdt han en inspirerende konferansetale om ekteskap, og fortalte om de mange uttrykkene for kjærlighet som han og Jeanene delte for å styrke sitt ekteskap. Han avrundet med følgende: “Jeg vet hva det vil si å elske en av vår himmelske Faders døtre som med ynde og hengivenhet har utvist en rettferdig kvinnes fulle feminine prakt. Jeg er helt sikker på at når vi møtes igjen på den andre siden av sløret, vil vi oppdage at vi har blitt enda mer glad i hverandre. Vi vil verdsette hverandre enda høyere etter å ha vært adskilt av sløret denne tiden.”17
Nå er de gjenforent.
© 2015 Intellectual Reserve, Inc. Med enerett.