Til vi ses igjen
Uplettet av verden
Jeg lurte på hvorfor jeg var i templet for å gjøre rent når ingenting var skittent. Men jeg skjønte snart at rengjøring ikke var poenget.
For noen år siden kom jeg til Bountiful Utah tempel sent en kveld for å gjøre rent. Oppmøtet til dette oppdraget var imponerende, og jeg lurte en stund på om noen ville bli sendt hjem. Jeg var mer enn klar for å melde meg frivillig til å dra tidlig. Men så tenkte jeg kynisk: “Selvfølgelig lar de oss ikke gå tidlig.” De vil finne enkle arbeidsoppgaver til oss alle, fordi de tror det er deres plikt å holde oss her hele den avtalte tiden.” Jeg husket et tidligere oppdrag hvor jeg hadde tørket støv i over en time, bare for å levere tilbake en klut som så like ren ut som da jeg hadde fått den. Jeg forberedte meg på å bruke to timer på å rengjøre ting som ikke så ut som de trengte rengjøring. Jeg hadde åpenbart kommet til templet den kvelden mer av plikt enn av et ønske om å tjene.
Gruppen vår ble ført inn i en liten kirkesal for en andakt. Vaktmesteren som ledet andakten, sa noe som for alltid vil forandre mitt syn på rengjøringsoppdrag i templet. Etter å ha ønsket oss velkommen, forklarte han at vi ikke var der for å rengjøre ting som ikke trengte rengjøring, men for å unngå at Herrens hus noensinne skulle bli skittent. Som forvaltere av et av de helligste steder på jorden, hadde vi et ansvar for å holde det plettfritt.
Hans budskap gjennomtrengte mitt hjerte, og jeg gikk til mitt tildelte område med ny entusiasme for å beskytte Herrens hus. Jeg brukte en malerkost med myk bust til å tørke støv i de små furene i dørkarmer, fotlister og bord- og stolben. Hadde jeg fått dette oppdraget ved en tidligere anledning, ville jeg kanskje ha tenkt at det var meningsløst, og skjødesløst feiet over områdene bare for å virke ivrig. Men denne gangen sørget jeg for at busten nådde inn i de minste sprekker.
Ettersom denne oppgaven ikke var hverken fysisk eller psykisk krevende, ble jeg velsignet med tid til å grunne mens jeg arbeidet. For første gang gikk det opp for meg at jeg aldri brydde meg om slike smådetaljer i mitt eget hjem, men rengjorde de områdene som andre ville se først, og forsømte områder hvor bare jeg og min familie oppholdt oss.
Så gikk det også opp for meg at jeg til tider hadde etterlevd evangeliet på lignende vis – ved at jeg etterlevde de prinsippene og utførte de oppgavene som var tydeligst for andre rundt meg å se, mens jeg ignorerte det jeg trodde bare min nærmeste familie og jeg kjente til. Jeg gikk i kirken, hadde kall, utførte oppdrag, gikk ut som besøkende lærerinne – alt sammen lett for medlemmene i menigheten å se – men forsømte å gå i templet regelmessig, studere Skriftene og be på egen hånd og sammen med familien, samt å holde familiens hjemmeaften. Jeg holdt leksjoner og talte i kirken, men manglet noen ganger sann nestekjærlighet i mitt hjerte når det gjaldt min omgang med andre.
Den kvelden i templet studerte jeg malerkosten i hånden min og tenkte: “Hva er de små sprekkene i mitt liv som trenger mer oppmerksomhet?” Jeg bestemte meg for at jeg istedenfor å stadig rengjøre de områdene av mitt liv som trengte oppmerksomhet, ville jeg prøve hardere å aldri la dem bli skitne.
Jeg husker det jeg lærte mens jeg gjorde rent i templet, hver gang vi blir påminnet om å holde oss “uplettet av verden” (Jakobs brev 1:27).