Slik Kristus trøster oss
Angela Fallentine, New Zealand
Det var vår første jul på Nordøya i New Zealand – et vakkert og fascinerende land. Men til tross for solskinnet og vennligheten fra Kirkens medlemmer, følte jeg meg ensom og lengtet veldig etter mine foreldre og søsken. Vi hadde flyttet fra USA tidligere det året, og jeg hadde hjemlengsel.
I vårt nye område ble min mann og jeg venner med familien Wilson, en ung irsk familie som var medlem av et annet kristent trossamfunn, og som også nylig hadde kommet til New Zealand. Noleen Wilson var min arbeidskollega, og vi ble snart gode venner. Vi snakket mye om våre erfaringer med å immigrere og vår kjærlighet til vårt nye hjem. Etter hvert som vårt vennskap utviklet seg, ble jeg klar over at også deres familie strevde med ensomhet og en følelse av å være overveldet. De hadde tre små barn og et fjerde på vei.
En kveld jeg følte meg ekstra ensom og syntes synd på meg selv, fikk jeg en tilskyndelse om at den beste måten å overvinne min ensomhet på var å tjene andre – og først og fremst familien Wilson. Min mann og jeg bestemte oss den kvelden for å begynne å feire de 12 juledagene sammen med familien Wilson ved å legge anonyme meldinger og gaver foran døren deres. Hver kveld ble min ensomhet erstattet av spenning og forventning idet vi snek oss bort til huset deres, la igjen vår melding og gave, banket på døren og løp vår vei med et glis om munnen.
På jobben hver dag fortalte Noleen meg om de mystiske “julealvene” som hadde vært på besøk kvelden før. Hun fortalte om sine barn som gledet seg til de besøkende som gjorde familiens jul lysere, skulle komme. Noen kvelder ble ungdommer fra menigheten med på spilloppene våre.
Den siste kvelden, julaften, la familien Wilson en melding og småkaker foran døren sin, og ba om å få møte alvene sine. Da vi kom sammen med ungdommen for å synge julesanger som vår siste gave, var barna i ekstase og våre venner omfavnet oss og gråt av takknemlighet. Min egen ensomhet hadde blitt erstattet av kjærlighet og glede, og vennskapsbåndet mellom våre familier ble styrket.
Senere fikk vi en e-post fra en mann i familien Wilsons kirke som sa han var dypt rørt av det vi hadde gjort for familien, og han spurte om Kirken og den tjeneste vi gjør for andre. Forsamlingen hadde aldri hørt om de 12 juledagene, og forbinder nå denne tradisjonen med de siste-dagers-hellige.
Jeg kommer aldri til å glemme denne første julen på New Zealand, hvor jeg lærte en uventet måte å glemme meg selv på og å gjøre noe for å “trøste dem som trenger trøst” (Mosiah 18:9) – akkurat slik Jesus Kristus trøster oss når vi har det vanskelig eller føler oss ensomme.