Misjonærarbeidets vekst i Norge

Selv om Kirkens president, Wilford Woodruff, i september 1890 erklærte at praktiseringen av polygami var opphørt, fortsatte prester i andre trossamfunn i Norge i mange år å hevde at praksisen fortsatte. Basert på disse påstandene nektet landets myndigheter å gi Kirkens medlemmer full religionsfrihet.

Med ønske om å utvide misjonærarbeidet og gi bedre støtte til konvertittene i Skandinavia, sendte Det første presidentskap i 1923, Reed Smoot, en apostel og amerikansk senator og John A. Widtsøe, sønn av Anna Widtsøe, og den sist kalte apostel, til Norge for å søke offisiell godkjennelse og beskyttelse ifølge loven. For Smoot, som hadde norsk mor, var det første gang han var i Norge. For Widtsøe var det første gang han var tilbake i Norge etter at han dro i 1883.

Smoot og Widtsøe ankom 26. juli 1923, og satte straks i gang med å undersøke Kirkens situasjon i Norge. Widtsøe besøkte lokale misjonærer sammen med apostelen David O. McKay, som da virket som president for Den europeiske misjon. De to apostlene ble beveget til tårer da de møtte med 75 trofaste norske hellige, hver av dem kalt som misjonær, som fortalte om sine opplevelser med å dele evangeliet med andre.

I mellomtiden tok Smoot seg av det diplomatiske arbeidet. Sammen med Laurits Swenson, De forente staters ambassadør i Norge, møtte Smoot Kong Haakon VII. I løpet av deres “hyggelige samtale” med kongen 27.juli 1923, forsikret Smoot, som selv var en sønn i et polygamt ekteskap, at polygame ekteskap ikke lenger ble inngått. Han forklarte deretter hvordan misforståelsen om denne praksis hadde ledet til betydelige visumproblemer for misjonærene. Etter å ha lyttet til Smoots forklaringer, spurte kongen Smoot hva han ønsket han skulle gjøre. Smoot ba om at misjonærene måtte behandles som enhver annen utenlandsk religiøs gruppe og få innreisetillatelse uten trakassering. Han ba også om en økning i antall visa for misjonærer. Kongen sa at anmodningene hørtes rimelige ut.

De neste tre årene samarbeidet embedsmenn fra amerikanske og norske myndigheter med Kirkens ledere for å forhandle frem økt beskyttelse for Kirken i Norge. I 1926, etter flere års diskusjon, ble antall visa for siste-dagers-hellige misjonærer økt fra 4 til 14.