Ungdomsstemmer

Å miste ting, men finne Frelseren

Gi Hyun M., 16 år, Laguna på Filippinene

Elsker å synge salmer, lytte til musikk og hjelpe ungdommene.

Jeg pleide ikke å like å gå i kirken fordi jeg følte at jeg ikke hadde noen venner der. På skolen hadde jeg venner jeg kunne le sammen med. Men jeg følte at de unge kvinnene i kirken var annerledes enn meg eller kanskje ikke likte min personlighet. Jeg begynte å late som at jeg sov så jeg slapp å gå i kirken.

Så kom covid-19-pandemien, og vi gikk gjennom en tid der vi mistet ting. Jeg bor sammen med mamma og bestemor. Mamma mistet jobben, og vi trodde vi måtte flytte fra hjemmet vårt. Jeg begynte å lete etter et billigere sted å bo, men jeg fant ikke noe. I stedet fant jeg Frelseren.

Kirken begynte å sende møtene på nettet, og mor fikk meg til å våkne og se på, noe som hjalp meg å “fake it till I made it. [late som til jeg klarte det.]” Det føltes som om Frelseren rakte ut en hånd til meg, selv om jeg ikke prøvde å nå ham. Og da jeg begynte å bevege meg ut til ham, gjorde han hånden sin mer tilgjengelig. Å miste ting, hjalp meg å finne Frelseren.

Biskopen ga meg et kall, og de andre unge kvinnene ble mine venner fordi jeg åpnet meg for dem. Siden jeg hadde følt at jeg ikke hadde venner, innså jeg at andre også kunne oppleve dette. Det fikk meg til å tenke at jeg burde ta det første skrittet og ta kontakt med andre.

Jeg husker da det var min tur til å hjelpe til med å undervise en leksjon i kirken. Jeg hadde egentlig ikke særlig lyst til å gjøre det. Men da jeg hadde klart det, følte jeg glede. Dette lærte meg at evangeliet er virkelig vakkert. Det føles ubeskrivelig, på en god måte.

Til slutt hjalp Herren min mor å finne en ny jobb. Heldigvis bor vi fortsatt i hjemmet vårt, og Frelseren har gjort det til et helligere sted. Jeg ler fortsatt sammen med vennene mine på skolen også. Men ingenting slår den gleden Frelseren tilbyr.