O kom, la oss Ham prise – og planen!
I likhet med mange av dere, elsker min gode mann Craig og jeg hellig julemusikk. Hvis vi skulle lage en liste over våre favoritter, ville “O, kom alle sjeler” ganske sikkert være nær toppen. Dens “gledesfylte” og “majestetiske” tekst ber oss “komme”, “se” og “tilbe” vår frelser, Jesus Kristus – “englers konge”1 Jeg er sikker på at vi, som førjordiske ånder som lærte om frelsesplanen, ikke bare så og beundret, men også ropte av glede da han frivillig og ydmykt tilbød seg som verdens Frelser.2 Med fem av de mest dyptgripende ordene som noensinne er ytret, sa han ydmykt: “Her er jeg, send meg.”3
Sammen med apostelen Peter har president Monson ofte formant oss til alltid å være “beredt til å forsvare… det håp som bor i [oss]”.4 Mens jeg forteller om et par personlige juleminner, håper jeg dere forstår grunnen til at jeg har håp i Frelseren, i “Gud [vår evige Fader, som] elsket verden [så høyt] at han gav sin Sønn, den enbårne”,5 og i Faderens fullkomne og strålende frelsesplan.
Juleminne nummer 1
Da jeg var 14 år gammel, bodde familien vår på New Zealand. Min far var en ung mann i 30-årene da han ble kalt til å virke der som misjonspresident.
Julen kom, og mine fem søsken og jeg prøvde fremdeles å tilpasse oss til vårt nye hjem. Det var en utfordring for meg – en umoden tenåring – å være borte fra hjemmet, vennene og familien. Jeg gikk og sturet, og savnet de kjente synene, lydene og julefeiringen – musikken, lysene, juletreet, snøen og ikke minst familien. Jeg savnet mine kjære søskenbarn, tanter og onkler som jeg visste at snart ville møtes hos bestefar Kjar i Salt Lake City til familien Kjars juleselskap.
Det var julaften 1966. Jeg hadde motvillig sluttet meg til familien og misjonærene for en familiens hjemmeaften i misjonshjemmet, overbevist om at denne sammenkomsten i beste fall ville være en svært dårlig erstatning for familien Kjars selskap, som jeg lengtet sånn hjem til. Jeg kan ikke helt huske når telefonen ringte, men den telefonsamtalen forandret øyeblikkelig mitt tenåringshjerte og fylte meg med medfølelse for min kjære far, og samvittighetskvaler fordi jeg hadde vært så selvopptatt.
Telefonen var fra onkel Joe, som informerte oss om at vår elskede, uselviske, hardtarbeidende og paktslojale bestefar Kjar hadde fått et alvorlig hjerneslag, og lå bevisstløs på sykehuset. Minnene strømmet på om denne kameraelskende, musikalske og morsomme patriarken vi alle elsket så inderlig! Pappa var synlig oppskaket etter telefonsamtalen, men han tok seg sammen, rettet seg opp og bar sitt glødende vitnesbyrd om Faderens plan og sin tro på Frelserens viktige oppgave i den. Hans vitnesbyrd rørte ved mitt verkende hjerte.
Dessverre ble ikke bestefar frisk igjen. Han døde dagen etter. Det var 1. juledag på New Zealand, men i Salt Lake City var det julaften, den dagen i året bestefar likte best. Hans bortgang var min første erfaring med å miste en som var så nær og kjær for meg. Selv om jeg sørget over tapet, ble jeg velsignet og trøstet ved min kunnskap om den strålende planen for lykke. Jeg følte meg trygg på at jeg ville få se bestefar igjen hvis jeg levde slik han hadde gjort. Jeg tror ikke jeg den gangen fullt ut forsto hvor avgjørende Frelseren og hans sonoffer var for å gjøre det mulig for meg å bli gjenforent med mine kjære en dag. Men jeg visste nok til å fryde meg over planen. Jeg visste nok til å tilbe ham hvis fødsel vi feiret.
Siden den julen for så lenge siden, har jeg lært mer om vår Frelser Jesus Kristus. President Harold B. Lee lærte oss: “Guds Sønn… kom hit som den enbårne Sønn for å fullføre en misjon, å være som et lam som ble slaktet før verdens grunnvoll ble lagt, for å tilveiebringe frelse for alle mennesker. Ved å gi sitt liv åpnet han døren… og lærte oss veien hvorved vi kan oppnå evig liv… Slik var Jesus i all sin storhet.”6
Juleminne nummer 2
Et annet gripende juleminne fant sted i 1984, som fikk min takknemlighet for Frelseren og den strålende frelsesplanen til å vokse betydelig. Jeg var 32 år gammel, gift med min elskede og trofaste mann, og mor til fire elskede små barn i alderen tre til ti. Seks uker før jul fikk vi nyheter fra legen som snudde verden på hodet for oss, da han uttalte diagnosen kreft. Craig og jeg så på hverandre i vantro, og begge kjempet mot tårene og lurte på hva fremtiden ville bringe. Den neste følelsen var imidlertid den skjønne “fred… som overgår all forstand”7 på grunn av vår tro på Jesus Kristus og Faderens plan.
Selv om Craig var biskop i menigheten den gangen, valgte vi bare å dele nyheten med familien for å holde ting så normalt som mulig for våre små barn. I løpet av de seks ukene før jul, kjørte jeg nesten daglig gjennom snø og is for å få poliklinisk behandling på sykehuset – mens våre uselviske mødre og søstre byttet på å hjelpe til hjemme. Det var en vanskelig tid, men jeg tenker tilbake på denne julen med ord som ikke kan beskrive dybden av min takknemlighet for vår Frelser Jesu Kristi sonoffer og “den store Skapers barmhjertige plan”.8
Ettersom jeg innså kanskje bedre enn noensinne før hvor sårbart livet var, ble vår himmelske Faders plan for lykke mer personlig enn noen gang. Julen var annerledes i det året. Selv om jeg virkelig elsker alt som har med julen å gjøre, syntes det bare å være mitt evige ekteskap, min familie og min tro på og vitnesbyrd om min himmelske Fader, Jesus Kristus og planen, som betydde noe.
En dag mens jeg hvilte hjemme, og tenkte på våre fire små barns fremtid, bladde jeg gjennom tidsskriftet Friend, og et musikkstykke vekket min interesse. Jeg satte meg ved pianoet og gråt mens jeg sang, og sangens budskap gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg visste at jeg måtte undervise denne sangen, ikke bare til de hundre Primær-barna i menigheten, der jeg var Primærs musikkleder, men ikke minst til de fire dyrebare barna som bodde i vårt hjem.
Har Faderen vår verden lært om godhet, kjærlighet?
Han sendte Sønnen nyfødt ned med fred og hellighet.
Har Faderen oss også vist den vei vi skulle gå?
Han sendte sønnen for å bo på vår jord, vi veien så.
Har Faderen fortalt vår jord om offer og om død?
Han sendte Sønnen for å dø. Han dødens lenker brøt.
Hva ber vår Fader oss om da? Hva sier Skriften deg?
Ha tro, ha håp, lev som hans Sønn, hjelp andre gå Guds vei.
Hva sier Han? Lev som hans Sønn. 9
Denne inspirerte sangen ga meg et glimt av hvordan jeg kunne vise min himmelske Fader min takknemlighet for hans Sønn og hans plan. Jeg følte at selv om jeg kanskje ikke ville få privilegiet å se våre barn vokse opp, kunne de bli Jesu Kristi sanne disipler om de bare kunne lære, forstå og etterleve den enkle, men dype læren i denne hellige sangen.
Det var en spesiell ånd i hjemmet vårt det året, som velsignet oss med en fred og kjærlighet til hverandre som jeg aldri vil glemme. Jeg følte det som om våre barn fikk en spesiell forståelse av det hellige den julen. Aldri før og aldri siden har de rollespilt Jesu fødsel med ærbødighet, dyp respekt og kjærlighet som var større enn deres unge alder tilsa. Samtidig som omstendighetene satte oss på prøve, syntes vi mer intenst å føle åndelige tilskyndelser mens vi grunnet på og takket for vår Frelser Jesu Kristi gave, og for vår himmelske Faders strålende frelsesplan.
Jeg har ofte lurt på hvordan folk kan leve uten det håp som kommer på grunn av en forståelse av frelsesplanen og forsoningens sentrale funksjon i denne planen. Jeg tilføyer takknemlig mitt vitnesbyrd til vår kjære profet president Thomas S. Monsons, som vitnet sterkt: “Om ham som frelste oss alle fra evig død, ja, Jesus Kristus, vitner jeg at han er en lærer i sannhet – men han er mer enn en lærer. Han er Eksemplet på det fullkomne liv – men han er mer enn et eksempel. Han er Den store lege – men han er mer enn en lege. Han som reddet menneskehetens ‘tapte bataljon’ er i bokstavelig forstand verdens Frelser, Guds Sønn, Fredsfyrsten, Israels Hellige – ja, den oppstandne Herre – som erklærte: ‘Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg er den som ble ihjelslått; jeg er deres talsmann hos Faderen’ [L&p 110:4].”10
Når vi overveier hans ufattelige lidelse for oss, var utvilsomt noen av de mest bedrøvelige fem ordene Frelseren noensinne ytret: “Vil også dere gå bort?”11 Når vi har det vanskelig, kan vi velge å vende oss bort fra ham og kjempe oss gjennom lidelsene våre alene, eller vi kan velge å vende oss til ham og Faderens plan, og oppdage at vi ikke vil ha “noen lidelser som ikke ble oppslukt i gleden over Kristus”.12 Jeg ber om at vi alle må følge oppfordringen i den hellige julesalmen: “Kom, la oss ham prise,” og takke vår himmelske Fader for hans strålende og fullkommen plan! I Jesu Kristi navn. Amen.