Hva er sannhet?

Dieter F. Uchtdorf

i Det første presidentskap

Bilde

Mine kjære brødre og søstre, mine kjære unge venner, jeg er takknemlig for det privilegium å få være sammen med dere i dag. Jeg blir alltid oppløftet når jeg er omgitt av de unge voksne i Kirken, og dere inspirerer meg til å erklære: “La Sion i sin skjønnhet reise seg.” Der dere bor over hele verden, representerer dere på en vakker måte Kirkens fremtid og styrke. På grunn av deres rettferdige ønsker og deres faste beslutning om å følge Frelseren, ser denne kirkens fremtid lys ut.

Jeg skal overbringe dere president Thomas S. Monsons kjærlighet og velsignelse. Det første presidentskap ber ofte for dere. Vi ber alltid Herren velsigne, bevare og veilede dere.

De blinde mennene og elefanten

For godt over hundre år siden skrev en amerikansk poet en gammel lignelse om til rim. Første vers av diktet handler om:

Seks menn fra Indostan
som alle lærde var.
De kom for å se elefanten,
(selv om ingen av dem kunne se),
for at hver av dem ved observasjon
kunne stille sin nysgjerrighet.

I diktet griper hver av de seks reisende tak i en del av elefanten og beskriver så for de andre hva han har oppdaget.

En av mennene finner elefantens ben og beskriver den som rund og grov som et tre. En annen kjenner på støttannen og beskriver elefanten som et spyd. En tredje griper halen og insisterer på at en elefant er som et tau. En fjerde oppdager snabelen og insisterer på at elefanten er som en stor slange.

De beskriver alle sannheten.

Og ettersom alles sannhet kommer av personlig erfaring, insisterer hver av dem på at de vet det de vet.

Diktet slutter slik:

Og disse menn fra Indostan
de trettet høyt og lenge,
hver med sin egen mening,
ytterst ubøyelig og sterk,
selv om alle hadde delvis rett
og alle hadde feil!1

Vi betrakter denne historien fra avstand og smiler. Vi vet jo tross alt hvordan en elefant ser ut. Vi har lest om dem og sett dem på film, og mange av oss har til og med sett en med egne øyne. Vi tror vi vet sannheten om hva en elefant er. At noen kunne gjøre en vurdering basert på ett aspekt av sannheten og anvende den på helheten, virker absurd eller ubegripelig. Men kan vi ikke, på den annen side, kjenne oss selv igjen i disse seks blinde mennene? Har vi noen sinne vært skyldige i det samme tankemønster?

Jeg antar at grunnen til at denne historien har vært så populær i så mange kulturer og i så mange år, er på grunn av dens universelle anvendelighet. Apostelen Paulus sa at i denne verden er lyset svakt, og vi ser bare en del av sannheten som om vi ser “i et speil, i en gåte”.² Og likevel synes det å være en del av vår natur som mennesker å gjøre antagelser om mennesker, politikk og fromhet basert på vår ufullstendige og ofte misvisende erfaring.

Jeg blir påminnet om en historie om et par som hadde vært gift i 60 år. De hadde sjelden kranglet i løpet av denne tiden, og deres dager sammen ble tilbragt i lykke og tilfredshet. De delte alt og hadde ingen hemmeligheter for hverandre – unntatt én. Hustruen hadde en eske som hun hadde stående på en skjenk, og hun sa til sin mann da de giftet seg, at han aldri måtte åpne den.

Etter mange tiår kom øyeblikket da hennes mann tok esken ned og spurte om han endelig kunne få vite hva den inneholdt. Hustruen samtykket, og han åpnet den og fant to kniplingsbrikker og 25 000 dollar. Da han spurte sin hustru hva dette skulle bety, svarte hun: “Da vi giftet oss, sa mor at når jeg var sint på deg eller når du sa eller gjorde noe jeg ikke likte, skulle jeg strikke en liten kniplingsbrikke og deretter snakke ut om det med deg.”

Mannen ble rørt til tårer av denne fine historien. Han undret seg over at han, i løpet av 60 års ekteskap, bare hadde oppskaket sin hustru nok til at hun hadde strikket to kniplingsbrikker. Han syntes ekstremt godt om seg selv, tok sin hustrus hånd og sa: “Det forklarer kniplingsbrikkene, men hva med de 25 000 dollarene?”

Hans hustru smilte vennlig og sa: “Det er pengene jeg har fått for å selge alle kniplingsbrikkene jeg har strikket i årenes løp.”

Ikke bare lærer denne historien oss en interessant måte å håndtere uenighet i ekteskapet på, men den illustrerer også dårskapen i å trekke konklusjoner basert på begrenset informasjon.

Så ofte er “sannhetene” vi forteller oss selv, bare fragmenter av sannheten, og noen ganger er de ikke egentlig sannheten i det hele tatt.

I dag vil jeg gjerne tale om sannhet. Mens jeg gjør det, vil jeg oppfordre dere til å grunne på noen viktige spørsmål.

Det første spørsmålet er “Hva er sannhet?”

Det andre er: “Er det virkelig mulig å vite sannheten?”

Og det tredje: “Hvordan skal vi reagere på ting som motsier sannheter som vi tidligere har lært?”

Hva er sannhet?

Hva er sannhet? I de siste timene av sitt liv ble Frelseren ført frem for Pontius Pilatus. Jødenes eldster hadde anklaget Jesus for oppvigleri og forræderi mot Roma og insisterte på at han måtte dø.

Da Pilatus kom ansikt til ansikt med mannen fra Galilea, spurte han: “Er du en konge?”

Jesus svarte: “Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.”³

Jeg vet ikke hva slags mann Pilatus var, og heller ikke vet jeg hva han tenkte. Men jeg antar at han var velutdannet og hadde sett mye av den kjente verden.

Jeg aner en viss utålmodig kynisme i Pilatus’ svar. Jeg hører i hans ord stemmen til en mann som en gang kan ha vært en idealist, men nå – etter mye livserfaring – virker litt herdet, kanskje til og med sliten.

Jeg tror ikke Pilatus ønsket dialog da han svarte med tre enkle ord: “Hva er sannhet?”⁴

For å presisere, lurer jeg på om det han egentlig spurte var: “Hvordan er det mulig for noen å vite sannheten?”

Og det er et spørsmål for alle tider og alle mennesker.

Kan noen vite sannheten?

Kan noen vite sannheten? Noen av de største sinn som noen gang har levd på denne jord, har forsøkt å svare på dette spørsmålet. Sannhetens unnvikende natur har vært et yndet tema for historiens store diktere og fortellere. Shakespeare virket spesielt fascinert av den. Neste gang dere leser en av Shakespeares tragedier, kan dere legge merke til hvor ofte handlingen vender fordi en viktig sannhet blir misforstått.

Aldri i verdens historie har vi hatt lettere tilgang til mer informasjon – noe av den sann, noe av den usann og mye av den delvis sann.

Derfor har det aldri i verdens historie vært viktigere å lære å skjelne mellom sannhet og villfarelse.

En del av vårt problem i jakten på sannheten er at menneskelig visdom så ofte har skuffet oss. Vi har så mange eksempler på ting som menneskeheten en gang “visste” var sant, men siden har vist seg å være usant.

Til tross for at det en gang var overveldende enighet om det, er for eksempel ikke jorden flat. Stjernene roterer ikke rundt jorden. Å spise en tomat vil ikke føre til øyeblikkelig død. Og menneskene kan faktisk fly – til og med bryte lydmuren.

Skriftene er fulle av historier om menn og kvinner som feiltolket “sannhet”.

I Det gamle testamente kunne ikke Bileam motstå den “urettferdighets lønn”⁵ som ble tilbudt ham av moabittene. Så han overtalte seg selv til å tro på en ny sannhet og hjalp moabittene med å få israelittene til å forbanne seg selv ved umoral og ulydighet.⁶

Den frafalne Korihor tilsto, etter å ha ledet mange bort fra sannheten, at djevelen hadde lurt ham i den grad at han faktisk trodde at det han sa, var sant.⁷

I Mormons bok skapte både nephittene og lamanittene sine egne “sannheter” om hverandre. Nephittenes “sannhet” om lamanittene var at de var “ville og grusomme og et blodtørstig folk”⁸ som aldri ville kunne ta imot evangeliet. Lamanittenes “sannhet” om nephittene var at Nephi hadde stjålet sin brors fødselsrett og at Nephis etterkommere var løgnere som fortsatte å rane lamanittene for det som rettmessig var deres.⁹ Disse “sannhetene” ga næring til deres hat til hverandre, helt til det til slutt ødela dem alle.

Naturligvis er det mange eksempler i Mormons bok som motsier begge disse stereotypiene. Likevel trodde nephittene og lamanittene på disse “sannhetene” som formet skjebnen til dette en gang så mektige og vakre folket.

Menneskets natur og sannhet

På en eller annen måte er vi alle utsatt for den slags merkelig tankegang.

De “sannheter” vi klamrer oss til, former kvaliteten på våre samfunn, så vel som vår egen karakter. Altfor ofte er disse “sannhetene” basert på ufullstendige og unøyaktige beviser, og til tider tjener de særdeles egoistiske motiver.

En del av årsaken til dårlig dømmekraft er menneskenes tendens til å viske ut grensen mellom tro og sannhet. Vi forveksler altfor ofte tro med sannhet, idet vi tror at fordi noe virker fornuftig eller er praktisk, må det være sant. I motsatt fall hender det iblant at vi ikke tror på sannheten eller avviser den – fordi det ville kreve at vi forandret oss eller innrømmet at vi tok feil. Sannheten avvises ofte fordi den ikke synes å være i samsvar med tidligere erfaringer.

Når andres meninger eller “sannheter” motsier våre egne, hender det at vi i stedet for å vurdere muligheten for at det kan være informasjon som kan være nyttig og utfylle eller supplere det vi vet, trekker forhastede slutninger eller antar at den andre personen er feilinformert, psykisk ustabil eller til og med bevisst prøver å lure oss.

Dessverre kan denne tendensen spre seg til alle områder av livet – fra sport til familieforhold og fra religion til politikk.

Ignaz Semmelweis

Et tragisk eksempel på denne tendensen er historien om Ignaz Semmelweis, en ungarsk lege på midten av det 19. århundre. Tidlig i sin karriere oppdaget dr. Semmelweis at 10 prosent av kvinnene som kom til klinikken hans, døde av barselfeber, mens dødeligheten ved en nærliggende klinikk var mindre enn 4 prosent. Han bestemte seg for å finne ut hvorfor.

Etter å ha undersøkt de to klinikkene, konkluderte dr. Semmelweis med at den eneste betydelige forskjellen var at hans var en undervisningsklinikk der lik ble undersøkt. Han observerte leger som gikk rett fra å utføre obduksjoner til å gi fødselshjelp. Han konkluderte med at likene på en eller annen måte hadde kontaminert hendene deres og forårsaket den dødelige sykdommen.

Da han begynte å anbefale at leger skulle vaske hendene med en kalkløsning tilsatt klor, ble han møtt med likegyldighet og til og med forakt. Hans konklusjoner motsa andre legers “sannheter”. Noen av hans kolleger mente til og med at det var absurd å tro at en leges hånd kunne være uren eller forårsake sykdom.

Men Semmelweis insisterte, og han bestemte at leger ved hans klinikk skulle vaske hendene før de ga fødselshjelp. Som følge av dette, falt dødeligheten omgående med 90 prosent. Semmelweis følte han hadde fått oppreisning og var sikker på at denne praksisen nå ville bli innført blant leger overalt. Han tok imidlertid feil. Selv hans dramatiske resultater var ikke nok til å få mange av datidens leger til å forandre syn.

Er det mulig å vite sannheten?

Det fine ved sannheten er at den eksisterer uavhengig av tro. Den er sann selv om ingen tror på den.

Vi kan si at vest er nord og nord er vest hele dagen lang, og til og med mene det av hele vårt hjerte, men hvis vi for eksempel ønsker å fly fra Quito i Ecuador til New York City i USA, er det bare én retning som vil føre oss dit, og det er nord – vest vil ganske enkelt ikke fungere.

Dette er naturligvis bare en enkel luftfartsanalogi. Men det finnes faktisk noe slikt som absolutt sannhet – uangripelig, uforanderlig sannhet.

Denne sannheten er forskjellig fra tro. Den er forskjellig fra håp. Absolutt sannhet er ikke avhengig av folkemening eller popularitet. Meningsmålinger kan ikke påvirke den. Ikke engang den uuttømmelige myndighet i form av kjendisers tilslutning kan endre den.

Hvordan kan vi så finne sannheten?

Jeg tror at vår Fader i himmelen er fornøyd med sine barn når de bruker sine talenter og sjelsevner til oppriktig å søke sannhet. Gjennom århundrene har mange kloke menn og kvinner – ved logikk, fornuft, vitenskapelige undersøkelser, og, ja, ved inspirasjon – oppdaget sannhet. Disse oppdagelsene har beriket menneskeheten, forbedret vårt liv og vekket glede, undring og ærefrykt.

Likevel blir de tingene vi en gang trodde vi visste, stadig forbedret, endret eller til og med motsagt av driftige forskere som søker å forstå sannheten.

Som vi alle vet, er det vanskelig nok å sortere ut sannheten i våre egne erfaringer. For å gjøre vondt verre, har vi en motstander, “djevelen, [som] går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke.”¹⁰

Satan er den store bedrager, “våre brødres anklager,”¹¹ alle løgners far,¹² som stadig søker å bedra så han kan seire over oss.¹³

Motstanderen har mange listige strategier for å holde menneskene fra sannheten. Han tilbyr troen på at sannheten er relativ – ved å appellere til vår toleranse og rettferdighet, holder han den virkelige sannheten skjult ved å hevde at én persons “sannhet” er like gyldig som alle andres.

Noen lokker han til å tro at det finnes en absolutt sannhet der ute et sted, men at det er umulig for noen å kjenne den.

For dem som allerede omfavner sannheten, er hans primære strategi å så tvilens frø. For eksempel har han fått mange medlemmer av Kirken til å snuble når de oppdager informasjon om Kirken som synes å motsi noe de tidligere har lært.

Hvis dere opplever et slikt øyeblikk, må dere huske at i denne informasjonsalderen er det mange som sår tvil om alt og alle, når som helst og hvor som helst.

Dere kan til og med finne dem som fortsatt hevder at de har bevis for at jorden er flat, at månen er et hologram og at enkelte filmstjerner i virkeligheten er romvesener fra en annen planet. Og det er alltid godt å huske på at bare fordi noe er skrevet på papir, finnes på Internett, ofte gjentas eller har en mektig tilhengerskare, er det ikke dermed sant.

Noen ganger presenteres usanne påstander eller informasjon på en slik måte at det virker ganske troverdig. Men når dere møter informasjon som er i strid med Guds åpenbarte ord, må dere huske at de blinde mennene i lignelsen om elefanten aldri ville være i stand til nøyaktig å beskrive den hele og fulle sannhet.

Vi vet simpelthen ikke alle ting – vi kan ikke se alt. Noe som kan virke selvmotsigende nå, kan være helt forståelig når vi søker etter og får mer pålitelig informasjon. Ettersom vi ser i et speil, i en gåte, må vi stole på Herren, som ser alle ting klart.

Ja, vår verden er full av forvirring. Men til slutt vil alle våre spørsmål bli besvart. All vår tvil vil bli erstattet av visshet. Og det er fordi det finnes en kilde til sannhet som er fullstendig, korrekt og uforgjengelig. Denne kilden er vår uendelig kloke og allvitende himmelske Fader. Han kjenner sannheten slik den var, slik den er og slik den vil komme til å være.¹⁴ “Han fatter alt, … og han er hevet over alt, … og alt er ved ham og av ham.”¹⁵

Vår kjærlige himmelske Fader tilbyr oss, sine jordiske barn, sin sannhet.

Hva er så sannhet?

Det er hans evangelium. Det er Jesu Kristi evangelium. Jesus Kristus er “veien og sannheten og livet”.¹⁶

Hvis vi bare har nok mot og tro til å gå på hans vei, vil den føre oss til fred i hjerte og sinn, til varig mening i livet, til lykke i denne verden og til glede i den kommende verden. Frelseren er aldri “langt borte fra en eneste av oss”.¹⁷ Vi har hans løfte om at hvis vi søker ham flittig, vil vi finne ham.¹⁸

Vår forpliktelse til å søke etter sannheten

Men hvordan kan vi vite at denne “sannheten” er forskjellig fra alle andre? Hvordan kan vi stole på denne “sannheten”?

Invitasjonen til å stole på Herren fritar oss ikke fra ansvaret for selv å vite. Dette er mer enn en mulighet, det er en forpliktelse – og det er en av grunnene til at vi ble sendt til denne jord.

Siste-dagers-hellige blir ikke bedt om blindt å akseptere alt de hører. Vi oppfordres til å tenke og oppdage sannheten selv. Vi er forventet å grunne, å søke, å evaluere, og dermed komme til personlig kunnskap om sannheten.

Brigham Young har sagt: “Jeg er... redd for at dette folket har så stor tiltro til sine ledere at de ikke selv vil spørre Gud om de blir ledet av ham. Jeg er redd de vil lulle seg inn i en slags blind trygghetsfølelse… La enhver mann og kvinne vite, ved Guds ånds hvisken til dem selv, om deres ledere vandrer på den vei Herren bestemmer.”¹⁹

Vi søker etter sannhet uansett hvor vi måtte finne den. Profeten Joseph Smith sa at “mormonisme er sannhet… Det første og grunnleggende prinsipp i vår hellige religion er at vi tror at vi har rett til å ta imot enhver sannhet uten forbehold, eller… [at den blir] forbudt av menneskenes overbevisning eller overtro.”²⁰

Ja, vi har fylden av det evige evangelium, men det betyr ikke at vi vet alt. Faktisk er ett av det gjengitte evangeliums prinsipper vår tro på at Gud “fortsatt [vil] åpenbare mange store og viktige ting.”²¹

Gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium kom på grunn av en ung mann med et ydmykt hjerte og en ivrig sjel som søkte etter sannheten. Joseph studerte og handlet så deretter. Han oppdaget at hvis en mann mangler visdom, kan han be til Gud, og sannheten vil virkelig bli gitt ham.²²

Gjenopprettelsens store mirakel var ikke bare at den korrigerte falske oppfatninger og forvrengte læresetninger – selv om den helt klart gjorde det – men at den åpnet himmelens forheng og igangsatte en jevn strøm av nytt lys og ny kunnskap som har fortsatt til denne dag.

Så vi søker stadig sannhet fra alle gode bøker og andre gode kilder. “Vi trakter etter alt som er dydig, skjønt, prisverdig og godt.”²³ På denne måten kan vi motstå den ondes bedrag. På denne måten lærer vi sannheten “bud på bud, linje på linje”.²⁴ Og vi vil lære at intelligens klynger seg til intelligens, og visdom mottar visdom og sannhet omfavner sannhet.²⁵

Mine unge venner, når dere godtar ansvaret for å søke etter sannheten med et åpent sinn og et ydmykt hjerte, vil dere bli mer tolerante overfor andre, mer åpne for å lytte, mer forberedt på å forstå, mer tilbøyelige til å bygge opp istedenfor å rive ned, og mer villig til å gå dit Herren vil at dere skal gå.

Den hellige ånd – han som leder oss til all sannhet

Bare tenk på det. Dere har faktisk en solid følgesvenn og pålitelig veileder i denne pågående søken etter sannhet. Hvem er det? Det er Den hellige ånd. Vår himmelske Fader visste hvor vanskelig det ville være for oss å sile all konkurrerende støy og finne sannheten i jordelivet. Han visste at vi bare ville se en del av sannheten, og han visste at Satan ville prøve å lure oss. Derfor ga han oss den himmelske gave som Den hellige ånd er, til å opplyse vårt sinn, undervise oss og vitne for oss om sannheten.

Den hellige ånd er en åpenbarer. Han er Trøsteren, som lærer oss “sannheten om alle ting… som kjenner alle ting og har all makt i overensstemmelse med visdom, barmhjertighet, sannhet, rettferdighet og dom.”²⁶

Den hellige ånd er en sikker og trygg veileder som vil hjelpe alle mennesker som søker Gud mens de ofte navigerer i besværlige farvann i form av forvirring og motsigelse.

Den hellige ånds sannhetsvitne er tilgjengelig for alle, overalt, i hele verden. Alle som søker å kjenne sannheten, som tenker den ut i sitt eget sinn,²⁷ og som “spør av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og har tro på Kristus, [vil vite] sannheten... ved Den hellige ånds kraft”.²⁸

I tillegg er Den hellige ånds usigelige gave tilgjengelig for alle som kvalifiserer seg ved dåp og ved å leve verdig til hans konstante veiledning.

Ja, deres kjærlige Fader i himmelen ville aldri overlate dere til dere selv i dette jordelivet for å vandre i mørket. Dere trenger ikke å bli bedratt. Dere kan overvinne denne verdens mørke og oppdage guddommelig sannhet.

Noen søker imidlertid ikke etter sannhet like mye som de streber etter strid. De prøver ikke oppriktig å lære, men ønsker heller å diskutere for å vise frem sin antatte lærdom, og forårsaker dermed strid. De ignorerer eller avviser rådet fra apostelen Paulus til Timoteus: “Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmål! For du vet at de føder strid.”²⁹

Som Jesu Kristi disipler vet vi at den slags strid er helt uforenlig med den Ånd som vi er avhengige av i vår søken etter sannhet. Slik Frelseren advarte nephittene: “For sannelig... sier jeg dere: Den som har stridighetens ånd, er ikke av meg, men av djevelen som er stridighetens far.”³⁰

Hvis dere følger Ånden, fører deres personlige søken etter sannheten dere uunngåelig til vår Herre og Frelser, Jesus Kristus, for han er “veien og sannheten og livet”.³¹ Dette er kanskje ikke den mest behagelige veien. Det vil trolig også være den minst bevandrede veien, og det vil være veien med fjell å bestige og strie elver å krysse, men det vil være hans vei – Frelserens forløsende vei.

Jeg tilføyer mitt vitnesbyrd som Herrens apostel, om at Jesus er Kristus, Sønn av den levende Gud. Jeg vet dette av hele mitt hjerte og sinn. Jeg vet dette ved Den hellige ånds bekreftelse og kraft.

Jeg ber dere om å anstrenge dere i deres søken etter å få vite denne sannheten selv – fordi denne sannheten vil frigjøre dere.³²

Mine kjære unge venner, dere er Israels håp. Vi er glad i dere. Herren kjenner dere. Han er glad i dere. Herren har stor tillit til dere. Han kjenner deres fremganger, og han er oppmerksom på deres utfordringer og spørsmål i livet.

Det er min bønn at dere vil søke sannheten oppriktig og ustanselig, at dere vil lengte etter å drikke fra kilden til all sannhet, der vannet er rent og godt, “en kilde med vann som veller fram til evig liv”.³³

Jeg velsigner dere med frimodighet for Herren og et dypt rotfestet ønske om å skjelne mellom sannhet og villfarelse – nå og gjennom hele livet. Dette er min bønn og min velsignelse i Jesu Kristi hellige navn. Amen.