1 Og nå skjedde det at den forfølgelse som de vantro utsatte kirken for, ble så stor at kirkens medlemmer begynte å knurre og beklage seg til sine ledere om saken, og de beklaget seg til Alma. Og Alma forela saken for kong Mosiah, og Mosiah rådførte seg med sine prester.

2 Og det skjedde at kong Mosiah sendte ut en kunngjøring over hele landet om at ingen vantro skulle ^aforfølge noen av dem som tilhørte Guds kirke.

3 Og alle menigheter fikk streng befaling om at det ikke skulle være noen forfølgelse blant dem, at det skulle være ^alikhet blant alle mennesker,

4 at de ikke skulle la stolthet eller hovmod forstyrre ^afreden, at enhver skulle ^bakte sin neste som seg selv og arbeide med sine egne hender for å forsørge seg.

5 Ja, og alle deres prester og lærere skulle ^aarbeide med sine egne hender for å forsørge seg – i alle tilfeller unntatt under sykdom eller i stor nød – og ved å gjøre dette mottok de rikelig av ^bGuds nåde.

6 Og det begynte igjen å bli fred i landet og folket begynte å bli meget tallrikt og begynte å bre seg utover hele landet, ja mot nord og mot syd, mot øst og mot vest, og de bygget store byer og landsbyer i alle deler av landet.

7 Og Herren så til dem og ga dem fremgang, og de ble et stort og velstående folk.

8 Nå ble Mosiahs sønner regnet blant de vantro, og en av ^aAlmas sønner ble også regnet blant dem, og han ble kalt Alma etter sin far. Likevel ble han en meget ugudelig og en ^bavgudsdyrkende mann. Og han var en mann av mange ord og talte meget smigrende til folket, derfor fikk han mange av folket til begå de samme misgjerninger som han.

9 Og han ble en stor hindring for Guds kirkes fremgang, for han ^astjal folkets hjerter, var årsak til stor splid blant folket og ga Guds fiende anledning til å utøve sin makt over dem.

10 Og nå skjedde det at mens han gikk omkring for å ødelegge Guds kirke – for han gikk omkring i all hemmelighet sammen med Mosiahs sønner og forsøkte å ødelegge kirken og føre Herrens folk på villspor, stikk i strid med Guds, ja, også med kongens befalinger –

11 Og som jeg sa til dere, mens de gikk omkring og gjorde ^aopprør mot Gud, se, da ^bviste Herrens ^cengel seg for dem, og han kom ned som i en sky, og han talte som med en tordenrøst som fikk jorden de sto på, til å skjelve.

12 Og så stor var deres forbauselse at de falt til jorden og forsto ikke de ord han talte til dem.

13 Likevel ropte han igjen og sa: Alma, reis deg og stå frem, for hvorfor forfølger du Guds kirke? For Herren har sagt: ^aDette er min kirke, og jeg vil grunnfeste den, og intet annet skal omstyrte den enn mitt folks overtredelse.

14 Og engelen sa videre: Se, Herren har hørt sitt folks ^abønner og sin tjener Almas, din fars, bønner også, for han har bedt i stor tro for deg om at du måtte bringes til kunnskap om sannheten. Derfor, i denne hensikt har jeg kommet for å overbevise deg om Guds kraft og myndighet, så hans tjeneres ^bbønner kunne bli besvart i forhold til deres tro.

15 Og se, kan du bestride Guds kraft? For se, får ikke min røst jorden til å skjelve? Og kan du ikke også se meg fremfor deg? Og jeg er sendt fra Gud.

16 Nå sier jeg deg: Gå, og husk dine fedres fangenskap i Helams land og i Nephis land, og husk hvor store ting han har gjort for dem. For de var i trelldom, og han ^abefridde dem. Og nå sier jeg til deg, Alma: Gå din vei og forsøk ikke mer å ødelegge kirken, så deres bønner kan bli besvart selv om du skulle ønske å bli vist bort.

17 Og nå skjedde det at dette var de siste ord som engelen talte til Alma, og han forlot dem.

18 Og nå falt Alma og de som var med ham, igjen til jorden, for de var meget forbauset, for med sine egne øyne hadde de sett en Herrens engel, og hans røst var som torden som rystet jorden, og de visste at det ikke var noe annet enn Guds kraft som kunne ryste jorden og få den til å skjelve som om den skulle gå i stykker.

19 Og Alma var så forbauset at han ble stum så han ikke kunne åpne sin munn. Ja, og han ble svak, ja, så han ikke kunne bevege sine hender. Derfor ble han tatt av dem som var med ham og båret hjelpeløs helt til han ble lagt fremfor sin far.

20 Og de fortalte hans far alt som hadde hendt dem, og hans far frydet seg, for han visste at det var Guds kraft.

21 Og han lot en folkemengde komme sammen så de kunne være vitne til hva Herren hadde gjort for hans sønn og også for dem som var med ham.

22 Og han lot prestene komme sammen, og de begynte å faste og be til Herren sin Gud om at han ville åpne Almas munn så han kunne tale, og også at hans lemmer måtte få sin styrke tilbake så folkets øyne kunne bli åpnet og de kunne se og forstå Guds godhet og herlighet.

23 Og det skjedde at etter at de hadde fastet og bedt i et tidsrom av to dager og to netter, fikk Almas lemmer sin styrke tilbake, og han sto opp og begynte å tale til dem og ba dem være ved godt mot.

24 For, sa han, jeg har omvendt meg fra mine synder og er blitt ^aforløst av Herren. Se, jeg er født av Ånden.

25 Og Herren sa til meg: Bli ikke forundret over at hele menneskeheten, ja, menn og kvinner, alle nasjoner, slekter, tungemål og folk, må bli ^afødt på ny, ja, født av Gud, og bli ^bforandret fra sin ^ckjødelige og falne tilstand til en rettferdig tilstand og bli forløst av Gud og bli hans sønner og døtre.

26 Og på denne måten blir de nye skapninger, og hvis de ikke gjør dette, kan de ^apå ingen måte arve Guds rike.

27 Jeg sier dere at hvis dette ikke skjer, må de vises bort, og dette vet jeg, for jeg var nær ved å bli vist bort.

28 Ikke desto mindre, etter å ha kjempet meg gjennom mange trengsler og omvendt meg nesten til døde, har Herren i sin barmhjertighet funnet det gavnlig å rive meg ut av en ^aevigvarende ild, og jeg er født av Gud.

29 Min sjel er blitt forløst fra bitterhets galle og syndens lenker. Jeg var i den mørkeste avgrunn, men nå ser jeg Guds strålende lys. Min sjel var ^asønderrevet i evig pinsel, men jeg er revet ut, og min sjel pines ikke mer.

30 Jeg forkastet min Forløser og fornektet det som var blitt uttalt ved våre fedre. Men nå som de kan forutse at han vil komme og at han husker enhver skapning som han har skapt, vil han åpenbare seg for alle.

31 Ja, ^ahvert kne skal bøyes og hver tunge bekjenne for ham. Ja, på den siste dag når alle mennesker skal stå frem og ^bdømmes av ham, da skal de bekjenne at han er Gud. Da skal de som lever ^cuten Gud i verden, bekjenne at det er rettferdig for dem å bli dømt til en evigvarende straff, og de skal skjelve og beve og krype sammen under hans ^daltseende blikk.

32 Og nå skjedde det at fra denne tid av begynte Alma å undervise folket, og de som var sammen med Alma da engelen viste seg for dem. De reiste rundt omkring i hele landet, bekjentgjorde for hele folket hva de hadde hørt og sett, og forkynte Guds ord under stor trengsel, ble heftig forfulgt av de vantro og ble slått av mange av dem.

33 Men til tross for alt dette var de til stor trøst for kirken, styrket deres tro og formante dem med langmodighet og under store anstrengelser til å holde Guds bud.

34 Og fire av dem var ^aMosiahs sønner, og deres navn var Ammon og Aaron og Omner og Himni. Dette var Mosiahs sønners navn.

35 Og de reiste rundt omkring i hele Zarahemlas land og blant hele det folk som kong Mosiah regjerte over, og strevde iherdig for å utbedre all den skade de hadde påført kirken, bekjente alle sine synder og fortalte alt de hadde sett, og forklarte profetiene og Skriftene for alle som ønsket å høre dem.

36 Og slik var de redskaper i Guds hender til å bringe mange til kunnskap om sannheten, ja, til kunnskap om sin Forløser.

37 Og hvor velsignet er de ikke! For de ^aforkynte fred, de forkynte ^bgodt budskap om det gode, og de fortalte folket at Herren regjerer.