1 Nephi 17
    Footnotes

    Kapittel 17

    Nephi blir befalt å bygge et skip — Hans brødre går imot ham — Han formaner dem ved å fortelle historien om hvordan Gud behandlet Israel — Nephi fylles med Guds kraft — Hans brødre forbys å røre ved ham for at de ikke skal visne som tørt siv. Ca. 592–591 f.Kr.

    1 Og det skjedde at vi fortsatte vår reise i villmarken, og fra den tid av reiste vi nesten østover. Og vi led meget på reisen i villmarken, og våre kvinner fødte barn i villmarken.

    2 Og så store var de velsignelser Herren ga oss, at selv om vi levde av arått kjøtt i villmarken, hadde våre kvinner rikelig med die til sine barn og var sterke, ja, som menn, og de begynte å utholde reisen uten å klage.

    3 Og således ser vi at Guds befalinger må oppfylles. Og hvis menneskenes barn aholder Guds bud, nærer og styrker han dem og tilveiebringer midler så de kan utføre det han har befalt dem. Derfor bskaffet han oss det vi trengte mens vi oppholdt oss i villmarken.

    4 Og vi oppholdt oss i villmarken i mange år, ja, i hele åtte år.

    5 Og vi kom til landet som vi kalte Overflod fordi det var så mye frukt og vill honning der, og alt dette var forberedt av Herren så vi ikke skulle omkomme. Og vi så havet som vi kalte Irreantum, som betyr mange vann.

    6 Og det skjedde at vi slo opp våre telt på stranden, og selv om vi hadde alidd mye og gjennomgått mange vanskeligheter — ja, så mange at vi ikke kan skrive om dem alle — frydet vi oss svært meget da vi kom frem til havet, og vi kalte stedet Overflod fordi det var så mye frukt der.

    7 Og det skjedde at da jeg, Nephi, hadde vært i landet Overflod i mange dager, kom Herrens røst til meg og sa: Stå opp og gå opp i fjellet. Og det skjedde at jeg sto opp, gikk opp i fjellet og anropte Herren.

    8 Og det skjedde at Herren talte til meg og sa: Du skal bygge et skip på den amåten som jeg skal vise deg, så jeg kan føre ditt folk over disse vann.

    9 Og jeg sa: Herre, hvor skal jeg gå for å finne malm jeg kan smelte, så jeg kan lage verktøy til å bygge skipet på den måten som du har vist meg?

    10 Og det skjedde at Herren fortalte meg hvor jeg skulle gå for å finne malm så jeg kunne lage verktøy.

    11 Og det skjedde at jeg, Nephi, laget en belg av dyreskinn til å blåse på ilden med, og da jeg hadde laget en belg til å blåse på ilden med, slo jeg to stener mot hverandre så jeg kunne lage ild.

    12 For hittil hadde ikke Herren tillatt oss å gjøre opp mye ild mens vi reiste i villmarken, for han sa: Jeg vil la deres mat bli velsmakende så dere ikke behøver å akoke den.

    13 Og jeg vil også være deres lys i villmarken, og hvis dere holder mine bud, vil jeg aberede veien for dere. Hvis dere derfor holder mine bud, skal dere bli ledet til det blovede land, og dere skal cvite at dere blir ledet av meg.

    14 Ja, Herren sa også: Etter at dere er kommet til det lovede land, skal dere avite at jeg, Herren, er bGud, og at jeg, Herren, reddet dere fra å bli utryddet, ja, at jeg førte dere ut av Jerusalems land.

    15 Derfor anstrengte jeg, Nephi, meg for å holde Herrens bud og ba mine brødre innstendig om å være trofaste og flittige.

    16 Og det skjedde at jeg laget verktøy av malmen som jeg smeltet ut av fjellet.

    17 Og da mine brødre forsto at jeg var i ferd med å abygge et skip, begynte de å knurre mot meg og sa: Vår bror er en dåre, for han tror han kan bygge et skip, ja, han tror også at han kan krysse disse store vann.

    18 Og slik beklaget mine brødre seg over meg og ville ikke arbeide, for de trodde ikke at jeg kunne bygge et skip, heller ikke ville de tro at jeg ble undervist av Herren.

    19 Og nå skjedde det at jeg, Nephi, ble overmåte bedrøvet på grunn av deres hårde hjerter, og da de så at jeg begynte å bli bedrøvet, ble de så glade i sine hjerter at de alo av meg og sa: Vi visste at du ikke kunne bygge et skip, for vi visste at du manglet dømmekraft, derfor kan du ikke utføre et så stort arbeide.

    20 Og du er akkurat som vår far som er villedet av sitt hjertes tåpelige ainnbilninger, ja, han har ført oss ut av Jerusalems land, og vi har vandret omkring i villmarken i alle disse år, og våre kvinner har arbeidet hårdt mens de var med barn, og de har født barn i villmarken og har gjennomgått alt unntatt døden, og det ville ha vært bedre for dem å dø før de kom ut av Jerusalem, enn å gjennomgå alle disse lidelser.

    21 Se, i alle disse år har vi lidd i villmarken mens vi kunne ha gledet oss over våre eiendeler og vårt arveland, ja, vi kunne ha vært lykkelige.

    22 Og vi vet at det folk som var i Jerusalems land, var et arettferdig folk, for de holdt Herrens lover og bud og alle hans befalinger ifølge Moseloven. Derfor vet vi at de er et rettferdig folk, og vår far har dømt dem og har ledet oss bort fordi vi lyttet til hans ord, og vår bror er lik ham. I slike ordelag knurret mine brødre og anklaget oss.

    23 Og det skjedde at jeg, Nephi, talte til dem og sa: Tror dere at våre fedre, som var Israels barn, ville ha blitt ført ut av egypternes hender hvis de ikke hadde lyttet til Herrens ord?

    24 Ja, tror dere de ville ha blitt ført ut av trelldom hvis Herren ikke hadde befalt Moses at han skulle aføre dem ut av trelldom?

    25 Nå vet dere at Israels barn var i atrelldom, og dere vet at de var pålagt boppgaver som var tunge å bære. Derfor vet dere at det sikkert måtte være godt for dem å bli ført ut av trelldom.

    26 Nå vet dere at aMoses ble befalt av Herren å gjøre denne store gjerning, og dere vet at ved hans bord ble vannet i Rødehavet delt til begge sider, og de gikk igjennom på tørr grunn.

    27 Men dere vet at egypterne, som var Faraos hær, druknet i Rødehavet.

    28 Dere vet også at de fikk amanna å leve av i villmarken.

    29 Ja, og dere vet også at Moses ved sitt ord, ifølge Guds kraft som var i ham, aslo på klippen, og det kom vann ut så Israels barn kunne slukke sin tørst.

    30 Og selv om de ble ledet ved at Herren deres Gud og Forløser gikk foran dem og ledet dem om dagen, ga dem lys om natten og gjorde alt for dem som var agavnlig for mennesket, forherdet de sine hjerter og forblindet sine tanker og bspottet Moses og den sanne og levende Gud.

    31 Og det skjedde at han adrepte dem ifølge sitt ord, og han bledet dem ifølge sitt ord og gjorde alle ting for dem ifølge sitt ord, og ikke noe ble gjort uten at det skjedde ved hans ord.

    32 Og etter at de hadde krysset elven Jordan, gjorde han dem så sterke at de adrev landets barn ut, ja, så de ble adspredt og drept.

    33 Og tror dere at dette lands barn som var i det lovede land og som ble drevet ut av våre fedre, tror dere at de var rettferdige? Se, jeg sier dere: Nei.

    34 Tror dere at våre fedre ville ha blitt foretrukket fremfor dem hvis de hadde vært rettferdige? Jeg sier dere: Nei.

    35 Se, aalle er like for Herren, og den som er brettferdig, blir cbegunstiget av Gud. Men se, dette folk hadde forkastet alle Guds ord, de var modne i synd, og fylden av Guds vrede var over dem. Og Herren forbannet landet for dem og velsignet det for våre fedre, ja, han forbannet det for dem så de ble ødelagt, og velsignet det for våre fedre så de fikk makt over det.

    36 Se, Herren har askapt bjorden for at den skulle cbefolkes, og han har skapt sine barn for at de skulle ta den i besittelse.

    37 Og han aoppreiser en rettferdig nasjon og utrydder de ugudelige nasjoner.

    38 De rettferdige leder han inn i gode aland, men de ugudelige butrydder han og forbanner landet for dem for deres skyld.

    39 Han hersker høyt i himlene, for den er hans trone, og denne jord er hans afotskammel.

    40 Og han elsker dem som vil ha ham som sin Gud. Se, han elsket våre fedre, og han sluttet en apakt med dem, ja, med Abraham, bIsak og cJakob. Og han husket de pakter som han hadde inngått, derfor førte han dem ut av landet dEgypt.

    41 Og i villmarken tuktet han dem med sitt ris, for de aforherdet sine hjerter slik dere også har gjort, og Herren tuktet dem på grunn av deres misgjerninger. Han sendte brennende, flyvende bslanger blant dem, og da de var bitt, beredte han en vei så de kunne bli chelbredet, og det eneste de behøvde å gjøre, var å se, men fordi middelet var så denkelt, eller så lett, var det mange som omkom.

    42 Og fra tid til annen forherdet de sine hjerter og aspottet bMoses, ja, også Gud, men likevel vet dere at de ved hans makeløse kraft ble ført ut, og inn i det lovede land.

    43 Og nå, etter alle disse ting er tiden kommet da de er blitt ugudelige, ja, nesten fullstendig modne, og jeg vet ikke annet enn at de på denne dag er nær ved å bli drept, for jeg vet at den dag visselig må komme da de må drepes, bortsett fra noen få som skal bli ført i fangenskap.

    44 Derfor abefalte Herren min far at han skulle dra ut i villmarken, og jødene forsøkte å ta hans liv, og bdere har også forsøkt å ta hans liv, derfor er dere mordere i deres hjerter, og dere er lik dem.

    45 Dere er asnare til å gjøre misgjerninger, men sene til å huske Herren deres Gud. Dere har sett en bengel, og han talte til dere, ja, dere har hørt hans røst fra tid til annen, og han har talt til dere med en mild, lav røst, men dere var cfølelsesløse så dere ikke kunne føle hans ord. Derfor har han talt til dere som med en tordenrøst som fikk jorden til å ryste som om den skulle revne.

    46 Og dere vet også at han ved akraften i sitt allmektige ord kan få jorden til å forgå, ja, og dere vet at han ved sitt ord kan få de ujevne steder til å bli jevne, og jevne steder til å brytes opp, hvordan kan dere da være så hårdhjertet?

    47 Se, jeg har store sjelekvaler for deres skyld, og mitt hjerte pines. Jeg er redd for at dere vil bli vist bort for evig. Se, jeg er så afull av Guds Ånd at mitt legeme er buten styrke.

    48 Og nå skjedde det at da jeg hadde sagt dette, ble de sinte på meg og ville kaste meg i havets dyp. Men da de kom for å legge hånd på meg, talte jeg til dem og sa: I Den Allmektige Guds navn befaler jeg dere aikke å røre meg, for jeg er så fylt med bGuds kraft at mitt legeme kan fortæres, og den som legger hånd på meg, skal cvisne som et tørt siv og være som intet for Guds kraft, for Gud skal slå ham.

    49 Og det skjedde at jeg, Nephi, sa til dem at de ikke mer skulle knurre mot sin far, heller ikke skulle de nekte å arbeide sammen med meg, for Gud hadde befalt meg å bygge et skip.

    50 Og jeg sa til dem: aHvis Gud hadde befalt meg å gjøre alle ting, kunne jeg gjøre det. Om han befalte meg å si til dette vann: Bli til jord, da skulle det bli til jord, og hvis jeg sa det, da ville det skje.

    51 Og hvis Herren har så stor makt og har utført så mange mirakler blant menneskenes barn, hvorfor skulle han så ikke kunne aundervise meg så jeg kan bygge et skip?

    52 Og det skjedde at jeg, Nephi, sa mange ting til mine brødre så de ble gjort til skamme og ikke kunne motsi meg. I mange dager våget de heller ikke å legge hånd på meg eller røre meg med en finger. De våget ikke å gjøre dette av frykt for å visne, så kraftig var aGuds Ånd, og slik hadde den virket på dem.

    53 Og det skjedde at Herren sa til meg: Rekk din hånd ut igjen mot dine brødre, og de skal ikke visne for deg, men jeg vil ryste dem, sier Herren, og det vil jeg gjøre så de kan vite at jeg er Herren deres Gud.

    54 Og det skjedde at jeg rakte ut min hånd mot mine brødre, og de visnet ikke for meg, men Herren rystet dem ifølge de ord som han hadde talt.

    55 Da sa de: Nå vet vi med sikkerhet at Herren er med deg, for vi vet at det er Herrens kraft som har rystet oss. Og de falt ned for meg og var nær ved å atilbe meg, men jeg ville ikke la dem gjøre det, og sa: Jeg er deres bror, ja, til og med deres yngre bror. Tilbe derfor Herren deres Gud, og hedre din far og din mor, så dine bdager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.