1 Nephi 16
    Footnotes
    Theme

    Kapittel 16

    De ugudelige synes sannheten er hård — Lehis sønner gifter seg med Ismaels døtre — Liahona viser hvilken vei de skal følge i villmarken — Fra tid til annen skrives budskap fra Herren på Liahona — Ismael dør, og hans familie knurrer på grunn av lidelser. Ca. 600–592 f.Kr.

    1 Og nå skjedde det at da jeg, Nephi, hadde sluttet å tale til mine brødre, sa de til meg: Du har forkynt hårde ord til oss, mer enn vi er istand til å bære.

    2 Og det skjedde at jeg sa til dem at jeg visste at jeg hadde talt hårdt mot de ugudelige i overensstemmelse med sannheten, og jeg har rettferdiggjort de rettferdige, og har båret vitnesbyrd om at de skulle løftes opp på den siste dag. Derfor synes de askyldige at bsannheten er hård, for den cskjærer dem i hjertet.

    3 Og nå, mine brødre, hvis dere var rettferdige og var villige til å lytte til sannheten og gi akt på den så dere kunne avandre rettskaffent for Gud, da ville dere ikke knurre på grunn av sannheten og si: Du taler hårde ting til oss.

    4 Og det skjedde at jeg, Nephi, med all flid formante mine brødre til å holde Herrens bud.

    5 Og det skjedde at de aydmyket seg for Herren, så jeg gledet meg og hadde stort håp for dem at de ville vandre på rettferdighetens stier.

    6 Alt dette ble sagt og gjort mens min far bodde i et telt i dalen som han kalte Lemuel.

    7 Og det skjedde at jeg, Nephi, tok en av aIsmaels døtre til bhustru, og mine brødre tok også en hustru blant Ismaels døtre, og cZoram tok Ismaels eldste datter til hustru.

    8 Og på denne måten hadde min far utført alle befalinger som Herren hadde gitt ham, og jeg, Nephi, hadde også blitt rikt velsignet av Herren.

    9 Og det skjedde at Herrens røst talte til min far om natten og befalte ham at han neste dag skulle fortsette sin reise i villmarken.

    10 Og det skjedde at da min far sto opp om morgenen og gikk til teltdøren, så han til sin store forbauselse en rund akule på marken. Den var kunstferdig utført og var laget av fin messing. Og inne i kulen var det to visere, og den ene pekte i den retningen vi skulle dra i villmarken.

    11 Og det skjedde at vi samlet sammen alt vi skulle ta med oss ut i villmarken, og alt som var igjen av de fødemidler Herren hadde gitt oss, og vi hentet allslags frø og tok det med oss ut i villmarken.

    12 Og det skjedde at vi tok våre telt, dro ut i villmarken og krysset elven Laman.

    13 Og det skjedde at vi reiste i fire dager i en nesten syd-sydøstlig retning, og vi slo opp våre telt igjen og kalte stedet Shazer.

    14 Og det skjedde at vi tok våre buer og våre piler og dro ut i villmarken for å skaffe mat til våre familier, og da vi hadde skaffet mat til våre familier, vendte vi tilbake til våre familier i villmarken, til stedet Shazer. Og vi dro ut i villmarken igjen i samme retning og holdt oss i de mest fruktbare deler av villmarken som var i grensetraktene ved aRødehavet.

    15 Og det skjedde at vi reiste i mange dager, og underveis skaffet vi oss mat med våre buer og våre piler, med våre stener og våre slynger.

    16 Og vi fulgte den aretning som kulen viste, og det førte oss til de mest fruktbare deler av villmarken.

    17 Og da vi hadde reist i mange dager, slo vi opp våre telt en tid, så vi igjen kunne hvile oss og skaffe mat til våre familier.

    18 Og det skjedde at da jeg, Nephi, dro ut for å skaffe mat, se, da brakk jeg buen min som var laget av edelt astål, og etter at jeg hadde brukket buen min, se, da ble mine brødre sinte på meg fordi buen min var gått tapt, for vi greide ikke å skaffe mat.

    19 Og det skjedde at vi kom tilbake til våre familier uten mat, og da de var svært trette etter reisen, led de meget av mangel på mat.

    20 Og det skjedde at Laman og Lemuel og Ismaels sønner begynte å knurre svært meget på grunn av sine lidelser og plager i villmarken, og min far begynte også å knurre mot Herren sin Gud, ja, de var alle overmåte sørgmodige og knurret til og med mot Herren.

    21 Nå skjedde det at jeg, Nephi, ble plaget av mine brødre fordi buen min var gått tapt, og da spennet var gått ut av deres buer, begynte det å bli overmåte vanskelig, for vi greide ikke å skaffe mat.

    22 Og det skjedde at jeg, Nephi, talte mye til mine brødre fordi de hadde forherdet sine hjerter igjen og til og med aanklaget Herren sin Gud.

    23 Og det skjedde at jeg, Nephi, laget en bue av tre og en pil av en rett pinne. Derfor rustet jeg meg med en bue og en pil, med en slynge og med stener, og sa til min afar: Hvor skal jeg gå for å finne mat?

    24 Og det skjedde at han aspurte Herren, for de hadde ydmyket seg på grunn av mine ord, for jeg sa mange ting til dem av hele min sjels styrke.

    25 Og det skjedde at Herrens røst kom til min far, og han ble i sannhet arefset fordi han hadde knurret mot Herren, ja, så han ble bragt ned i den dypeste sorg.

    26 Og det skjedde at Herrens røst sa til ham: Se på kulen, og legg merke til det som er skrevet.

    27 Og det skjedde at da min far så det som var skrevet på kulen, fryktet og skalv han sterkt, og det gjorde også mine brødre og Ismaels sønner og våre hustruer.

    28 Og det skjedde at jeg, Nephi, så viserne som var i kulen, at de virket i forhold til den atro og flid og oppmerksomhet vi viste dem.

    29 Og det var også skrevet en ny skrift på dem som var lett å lese og som ga oss aforståelse av Herrens veier, og den ble skrevet og forandret fra tid til annen i forhold til den tro og flid vi viste den. Og således ser vi at Herren med bsmå midler kan få store ting til å skje.

    30 Og det skjedde at jeg, Nephi, gikk opp på toppen av fjellet i samsvar med de anvisninger som ble gitt på kulen.

    31 Og det skjedde at jeg drepte ville dyr, så jeg greide å skaffe mat til våre familier.

    32 Og det skjedde at jeg vendte tilbake til våre telt og bar med meg dyrene jeg hadde drept, og hvor stor var ikke deres glede da de så at jeg hadde greid å skaffe mat! Og det skjedde at de ydmyket seg for Herren og ga ham takk.

    33 Og det skjedde at vi reiste videre i nesten samme retning som til å begynne med, og etter at vi hadde reist i mange dager, slo vi opp våre telt igjen for å være der en tid.

    34 Og det skjedde at aIsmael døde og ble begravet på et sted som ble kalt Nahom.

    35 Og det skjedde at Ismaels døtre sørget svært meget over tapet av sin far og over sine alidelser i villmarken. Og de knurret mot min far fordi han hadde ført dem ut av Jerusalems land, og sa: Vår far er død, ja, vi har vandret lenge omkring i villmarken, vi har gjennomgått mye og har måttet tåle hunger, tørst og utmattelse, og etter alle disse lidelser kommer vi sikkert til å dø av sult i villmarken.

    36 Og slik knurret de mot min far og også mot meg, og de ønsket å vende tilbake til Jerusalem.

    37 Og Laman sa til Lemuel og også til Ismaels sønner: Se, la oss aslå vår far ihjel, og likeledes vår bror, Nephi, som har utpekt seg selv til å bråde over oss og være vår lærer — vi som er hans eldre brødre.

    38 Han sier at Herren har talt med ham og også at aengler har betjent ham. Men se, vi vet at han lyver for oss, og han forteller oss dette og gjør mange ting med sine snedige kunster for å forblinde våre øyne, og tenker kanskje at han kan føre oss ut i en fremmed villmark. Og etter at han har ført oss bort, tenker han å gjøre seg til konge og råde over oss, så han kan gjøre med oss som han ønsker og lyster. Og på denne måten egget min bror, Laman, deres hjerter opp til vrede.

    39 Og det skjedde at Herren var med oss, ja, Herrens røst kom og talte mange ord til dem og arefset dem svært meget. Og etter at de var refset av Herrens røst, vendte de sin vrede bort og omvendte seg fra sine synder, så Herren igjen velsignet oss med mat så vi ikke omkom.