2021
En del av misjonærhimmelen
Januar 2021


En del av misjonærhimmelen

Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.

Da vi banket på døren til familien Bautista, visste vi lite om velsignelsene vi ville oppleve i årene som fulgte.

Bilde
illustration of missionaries standing at a door in the rain

Illustrasjoner: Dilleen Marsh

En regntung kveld i slutten av november 1973 var min ledsager og jeg i Manila på Filippinene, og vi banket på døren til Romeo og Naty Bautista. De slapp oss inn og lyttet høflig til vårt korte budskap. Naty snakket ikke engelsk (og vi underviste bare på engelsk den gangen), men Romeo gjorde det og var interessert i at vi skulle komme tilbake. Han sa også at hans yngre søster, Avelia, som bodde sammen med dem mens hun gikk på universitetet i Manila, sannsynligvis ville være interessert.

Så begeistret som unge misjonærer kan være for nye undersøkere, så vi ivrig frem til avtalen om å komme tilbake noen dager senere. Leksjonen gikk så bra at vi nesten ikke kunne tro det. Romeo og Avelia lyttet oppmerksomt og stilte spørsmål. Naty lyttet, men forsto ikke mye av det vi sa. De var alle mottagelige helt fra begynnelsen av – en misjonærs drøm!

Etter hver leksjon holdt Romeo leksjonen for sin hustru på tagalog. De leste Mormons bok på engelsk sammen, langsomt. De hadde to unge døtre den gangen: Ruth, et lite barn, og Namie, som var spedbarn.

Bilde
Bautista family in 1973

I desember 1973 var jeg så heldig å få døpe og bekrefte Romeo og søsteren Avelia. Min ledsager og jeg var begeistret over familiens tro på og interesse for evangeliet, men vi kunne aldri ha forestilt oss den evige virkningen av deres beslutning og de utallige livene som ville bli velsignet både umiddelbart og mange år senere.

Romeo og Avelia ble trofaste og sterke medlemmer av Makati gren fra begynnelsen av. Like etter dåpen vendte jeg hjem til Salt Lake City i Utah. I min begeistring over å komme hjem, fikk jeg ikke engang Romeos postadresse så jeg kunne skrive brev. Det fantes ikke Internett eller mobiltelefoner den gangen.

Jeg møtte snart Susan, min evige kjæreste. Jeg underviste, døpte og giftet meg med henne i 1975, og vi ble beseglet i Salt Lake tempel i 1976. Vi fikk tre barn og engasjerte oss i forskjellige kall i Kirken. Jeg var også svært engasjert i familiebedriften. Jeg tenkte ofte på familien Bautista og hvordan det gikk med dem, men jeg visste ikke hvordan jeg kunne kontakte dem.

Så en spesiell dag i 1997 fikk jeg brev fra en Avelia Wijtenberg, poststemplet Mackay i Queensland i Australia! Jeg kjente ingen der, men da jeg leste brevet, fikk jeg vite at Romeos søster Avelia hadde møtt og giftet seg med en hollandsk-australsk mann og hadde bodd i Queensland i noen år. Hun hadde funnet min gamle postadresse i notatboken sin en dag mens hun gjorde vårrengjøring.

Avelia og jeg begynte å skrive brev frem og tilbake, ivrige etter å få vite hva som hadde skjedd med hverandre de siste tiårene. Hun kunne også gi meg en postadresse til Romeo, som hadde flyttet til Tiwi på den sydlige delen av øya Luzon i Filippinene.

Det året, mens Romeo og jeg skrev frem og tilbake, ble vårt gamle forhold gjenopplivet etter 24 år uten kontakt. Romeo sa at han og Naty nå hadde fem barn. Naty og resten av familien hadde blitt døpt i årene etter at jeg dro hjem. Deres eldste, Ruth, hadde vært på misjon i Filippinene Davao misjon, og datter nummer to og tre, Namie og Joan, var på misjon på henholdsvis det nordlige Luzon og Guam. De hadde en fjerde datter, Lyn, som senere virket i Filippinene Baguio misjon, og til slutt en sønn, John, som senere virket i Filippinene Cagayan de Oro misjon.

Bilde
illustration of writing and reading a letter

Min hustru og jeg ba om adressene til Namie og Joan og skrev til dem mens de var på misjon. Vi hadde aldri møtt dem og kjente dem ikke i det hele tatt, men følte et øyeblikkelig bånd som er vanskelig å beskrive med ord. Det var nesten som om de var våre egne døtre! Gjennom brevene våre vekket vi på nytt kjærlighet til familien Bautista og spesielt til Namie og Joan – som var fulle av Ånden og arbeidet hardt som heltidsmisjonærer. I et brev spurte Namie om hun kunne ringe oss første juledag, ettersom foreldrene hennes ikke hadde telefon den gangen. Etter godkjennelse fra misjonspresidenten ringte hun første juledag 1997, og vi gråt begge i flere minutter. Jeg minnet henne så på at en internasjonal noteringsoverføring var for dyr til å kaste den bort bare på å gråte til hverandre. Vi lo og hadde en fantastisk samtale, selv med hennes begrensede engelskkunnskaper. Hun inviterte oss til Filippinene sommeren etter i anledning hjemkomst-talen hennes.

Sommeren 1998, da Namie kom hjem fra misjon, la jeg planer sammen med min 16 år gamle datter om å dra til Filippinene. Vi kom til Manila og møtte Ruth. Vi gikk i Manila Filippinene tempel sammen. Så fløy vi sydover til familiens hjem i Tiwi. Det er umulig å beskrive gleden over å se Romeo og familien igjen. Brorskapets dype bånd ble umiddelbart fornyet. Vi snakket og klemte og mimret. Vi spiste sammen og leste i Skriftene sammen med familien hver kveld mens vi var der. De var så sterke vitnesbyrdsklipper i sin lille gren. Vi deltok på nadverdsmøtet i Tiwi gren og lyttet til Namies beretning om sin misjon. Det var fantastisk. Det var nesten himmelsk. Dette var virkelig misjonærhimmelen.

Bilde
Steven Hunt and Romeo Bautista

På den tiden virket Romeo som grenspresident for Tiwi gren. Han hadde bidratt til å bringe evangeliet til sine slektninger nord på Luzon. Romeo tok med seg familien til tempelet, hvor Naty og deres barn ble beseglet. Nå har alle fem barna blitt viet og beseglet i Manila tempel. Flere giftet seg med hjemvendte misjonærer. Joan bidro til at kjæresten ble omvendt. Hun ventet sammen med ham i et år etter dåpen, og giftet seg så med ham i Manila tempel. Naty døde plutselig i 2007, men familien fortsatte å holde seg sterkt forankret i evangeliet. De er takknemlige for beseglingspakten og vet at de vil få se sin vakre hustru og mor igjen hvis de er trofaste.

Bilde
Bautista family on the day of their sealing

Nå er det mer enn 70 medlemmer av familien Bautista som er aktive i Kirken. Familien og slektninger står til sammen for 17 heltidsmisjoner og 14 tempelekteskap. Familiemedlemmer har også vært biskoper og grenspresidenter, stavs- og distriktspresidenter og presidenter og rådgivere i Hjelpeforeningen, Unge kvinner og Primær! Romeos sønn John var biskop i Quezon City-området. Ruths mann var høyrådsmedlem i samme stav. Lyns mann var også grenspresident i Tiwi. Familien Bautista bygger utvilsomt en sterk arv av tjeneste og styrke på Filippinene.

Min hustru og jeg var på seniormisjon i Filippinene San Pablo misjon fra 2008 til 2010. En dag i tempelet i Manila samlet mesteparten av familien Bautista seg i anledning vielsen av John Bautista (Romeos sønn) til søster Victorino, en av søstermisjonærene fra San Pablo misjon som nylig hadde fullført sin misjon og kommet hjem.

Misjonspresidenten spurte om vi ønsket å være tilstede ved denne gledelige begivenheten, og vi la straks planer for å være der. Min hustru visste om min tilknytning til familien Bautista, men ble fullstendig overveldet over hvor mange familiemedlemmer det var og hvor høyt de elsket henne. Hun hadde 70 nye venner for livet.

Jeg tenker ofte på Lære og pakter 18:15: “Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk, og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!” I likhet med en krusning i en dam har innflytelsen fra én sjel, Romeo, sendt ut bølger av sterke vitnesbyrd og tjeneste i Kirken på Filippinene.

Jeg var så heldig å få hjelpe til med å kaste steinen i dammen for mer enn 40 år siden, da Romeo og Avelia ble døpt. Jeg har opplevd ubeskrivelig glede i mitt forhold til denne fantastiske familien, som nå er i sin tredje generasjon med etterlevelse av evangeliet. Dette er virkelig den vedvarende arven og gleden ved misjonærarbeid. Dette er en liten del av misjonærhimmelen!