Venner som delte sitt lys med meg
Artikkelforfatteren bor i Baja California i Mexico.
Jeg følte meg redd og alene. Så flyttet jeg til et annet land og gikk i kirken for første gang på lang tid.
Jeg bodde sammen med min mor i en liten by i Mexico der alle kjente hverandre. Jeg visste hva som var rett og galt, men jeg var forvirret og den eneste aktive unge kvinnen i hele byen.
Jeg ønsket å passe inn, så jeg gjorde en ting som ga mening på den tiden, få meg en kjæreste. Dette var bare en av de første feilene jeg begynte å gjøre. Jeg begynte å gi etter for gruppepress og å tro at jeg var gammel nok til å bestemme selv, noe som betydde å bli en uaktiv ung kvinne som levde i mørke.
Jeg levde i mørket i et år, der hver dag som gikk ble mørkere og mørkere. Mine dårlige valg førte til krangler med familien, og jeg forsto at jeg ikke kunne fortsette å bo sammen med dem. Men det var ikke før en nær siste-dagers-hellig venn døde at jeg forsto at det var noe som manglet. Dessverre la jeg skylden på Gud og evangeliet. Jeg sluttet å tro på at velsignelser kommer ved lydighet. Jeg visste at hvis jeg ikke bestemte meg for å begynne å etterleve evangeliet, ville jeg fortsette å ignorere min forbindelse med Kirken og fortsette å leve på verdens vis.
Jeg satt på sengen min i et mørkt rom, jeg gråt og syntes synd på meg selv, da det gikk opp for meg at jeg var redd – redd for å være alene med ingen å snakke med, redd for å ikke kunne gjøre opp alt det gale jeg hadde gjort, redd for at ingen kom til å tilgi meg, ihvertfall ikke Gud.
Til slutt flyttet jeg til Minnesota i USA, til besteforeldrene mine, som ikke er medlemmer av Kirken. Stefaren min fløy dit sammen med meg, og min første søndag der dro vi i kirken, men bare til nadverdsmøtet. På slutten av møtet hadde jeg allerede bestemt meg for å forlate Kirken, men til min overraskelse så vi, akkurat da vi var på vei ut i bilen, at biskopen kom springende for å snakke med oss. Han stilte oss noen spørsmål og innbød oss til å komme tilbake neste søndag – og det gjorde vi.
Neste søndag, akkurat da nadverdsmøtet var ferdig, før jeg fikk reist meg, ble jeg omringet av unge kvinner fra menigheten – unge kvinner som ville hjelpe meg å forandre mitt liv.
Illustrasjon: Alberto Ruggieri
Jeg kom plutselig inn i en annen verden, en verden med en biskop og en Unge kvinners president som brydde seg om meg, og mest av alt, unge kvinner som daglig forsøkte å etterleve evangeliet, som strebet etter å etterleve høye normer og stå opp for det som er rett. De skinte så mye at de kunne lyse opp veien foran meg.
Det var da det gikk opp for meg hva jeg måtte gjøre: “La [mitt] lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger [jeg] gjør og prise [min] Far i himmelen” (se Matteus 5:16). Så jeg begynte å gå i kirken og på aktiviteter for ungdom hver uke, leste i Mormons bok og be hver dag, kle meg sømmelig, bruke bedre språk, dra til tempelet og forberede meg til å motta min patriarkalske velsignelse.
Jeg forandret meg fullstendig, men jeg forsto det ikke før Unge kvinners leir, da jeg følte Den hellige ånd og oppdaget at jeg hadde et vitnesbyrd – et vitnesbyrd som ville minne meg om at Gud elsker meg, at han har en plan for meg og at han ikke vil at jeg skal være alene. Et vitnesbyrd så klart og sterkt at det forandret meg. Et vitnesbyrd jeg kan dele og som vil opplyse ikke bare min vei men også andres vei. Et vitnesbyrd som ikke er redd for å skinne i mørket.