En hvit lue til Florence
Artikkelforfatteren bor i Michigan i USA.
Tretten år gamle Florence Onyejekwe nådde sin vanlige plass på det travle utendørsmarkedet i Onitsha i Nigeria. Gatene var fulle av selgere som ropte til travle kjøpere. Kvinner balanserte bylter på hodet sitt mens de gikk. Skolen var akkurat avsluttet før ferien, og Florence visste at vennene hennes gledet seg over en pause fra klassen. Men Florence tilbragte sine feriedager med å selge bitre blader fra en plante av arten Vernonia. Det var hennes eneste mulighet til å tjene penger for å betale for skolegangen.
Florence klager imidlertid ikke. Moren hennes brukte tross alt lange timer på markedet hver dag for å selge søtpoteter slik at hun kunne kjøpe mat til familien. Mamma arbeidet så hardt. Det gjorde begge foreldrene hennes. Men uten noen særlig utdannelse var det begrenset hva de kunne gjøre. Florence var nesten ferdig med grunnskolen. Kanskje hvis hun kunne fortsette på skolen, kunne hun få seg en godt betalt jobb og hjelpe familien sin.
Da hun kom hjem, fant Florence foreldrene sine og spurte: “Synes dere at jeg skulle gå på videregående skole? Og kanskje på universitetet?”
Mamma så på Nnam (pappa) og ristet på hodet. “Universitetet koster så mye mer enn vi har råd til,” sa Nnam. Florence så ned på skoene sine. Hun ville ikke at mamma og Nnam skulle se hvor skuffet hun var.
Noen dager senere gikk Florence innom sykehuset for å hente noe medisin. Sykehuset var omtrent like travelt som markedet, men ikke så høylytt. Florence stirret på sykepleierne med sine rene, hvite luer. Hun så seg selv for seg i en slik uniform, der hun hjalp de syke og tok seg av babyer på et stort sykehus. Kanskje hun kunne bli sykepleier.
Florence visste at foreldrene hennes hadde rett – å få en utdannelse ville bli vanskelig. Men Florence kunne arbeide hardt. Hun bestemte seg for å prøve.
Uansett hvor mange oppgaver som fylte dagene hennes, fant Florence tid til å studere. Hun besto opptaksprøvene til videregående skole, og Nnam lånte nok penger til at hun kunne gå. Senere fant hun ut at myndighetene ville hjelpe til med å betale for sykepleierskolen. Drømmen hennes var innen rekkevidde!
Men når tiden kom til å begynne på sykepleierskolen, følte Florence litt tvil. Hva om det var for vanskelig? Hva om hun ble ensom? Florence bøyde hodet og ba: “Kjære Gud, vær så snill og gi meg styrke til å gå på sykepleierskolen og arbeide hardt.”
På sykepleierskolen lærte Florence hvordan hun skulle gi medisiner og holde instrumentene rene for bakterier. Noen ganger ble pasientene hennes bedre, men noen ganger ble de det ikke. Florence ba ofte om mot. Etter tre lange år, ble Florence uteksaminert med en utmerkelse som beste student i sin klasse. Drømmen hennes var blitt virkelighet! Hun fikk lov til å bruke sykepleiernes hvite lue, og hun var i stand til å tjene nok til å hjelpe familien sin.
Mange år senere besøkte Florence en liten gren i Ghana Accra misjon. Ektemannen hennes, Christopher Chukwurah, var misjonspresident der. Florence møtte noen barn i grenen som ikke alltid kunne gå på skolen. De var ikke sikre på hva de skulle gjøre med fremtiden sin. De minnet Florence om henne selv som barn. “Hva kan jeg si for å hjelpe dem?” ba Florence stille.
Da følte hun en klar tilskyndelse: Fortell dem om ditt liv.
Florence tenkte på sitt liv. Hun hadde arbeidet på sykehus i Nigeria og i USA. Hun hadde giftet seg en god mann, og sammen hadde de funnet Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Hun hadde blitt mor. Nå hjalp hun misjonærene til å holde seg sunne og arbeide hardt. Vår himmelske Fader hadde hjulpet henne å bli sykepleier. Han hadde hjulpet henne å gjøre så mye mer enn hun hadde forestilt seg. Han kunne gjøre det samme for disse barna.
Florence så på barna og smilte. “Dere vet de vite luene som sykepleierne har på seg? Jeg så en slik lue og bestemte meg for å bli sykepleier …”