Beskytt barna
Hva kan vi gjøre for å bedre beskytte og styrke barna våre?
Fotoillustrasjon: Linda Lee
Av alle de grupper Jesus underviste, vet vi at han særlig var glad i barn. Han ga barn oppmerksomhet selv når det ikke passet. Han innbød det enkelte barn til å få en velsignelse av ham. Han fordømte dem som skadet barn. Og han underviste om at vi må bli mer som barn for å kunne komme inn i himmelens rike.1
“Se, deres små,” sa han til dem som var på det amerikanske kontinentet, etter sin oppstandelse. Himmelen åpnet seg, og kjærlige, beskyttende engler kom ned og dannet en sirkel rundt barna, og omkranset dem med ild. (Se 3 Nephi 17:23–24.)
Med alle farer som finnes i verden i dag, skulle vi kanskje ønske at våre barn kunne være konstant omgitt av himmelsk ild. Det er anslått at en av fire på verdensbasis har blitt utsatt for overgrep som barn, og gjennomsnittet øker når man ser på særlige sårbare grupper, som for eksempel dem med funksjonshemninger.2 Den gode nyheten er at det finnes mye vi kan gjøre for å være proaktive angående beskyttelse av barn.
“Se for deg et barn du er glad i,” sa søster Joy D. Jones, Primærs generalpresident. “Når du sier til dette barnet: ‘Jeg er glad i deg,’ hva betyr det? … Vi sørger for beskyttelse slik at vi kan hjelpe dem vi er glad i til å bli sitt beste jeg og møte livets utfordringer.”3
Hvis vi ser litt nærmere på Frelserens eksempel, vil vi kanskje få tanker om hvordan vi bedre kan beskytte barna våre.
Jesus tok seg tid til dem
Behold Your Little Ones [Se, deres små], av David Lindsley © 1983
Jesus tok seg tid til å være oppmerksom på de unge og sårbare (se Matteus 19:14). Vi kan også ta oss tid til å lytte til våre barn og prøve å forstå deres utfordringer.
“Jo mer kjærlighet barnet føler, desto lettere er det for ham eller henne å åpne seg,” sa søster Jones “… Vi må starte samtalen og ikke vente på at barna kommer til oss.”4
Én mor syntes det var nyttig å spørre barna sine hver kveld: “Hørte du noen ord i dag som du ikke forsto?”
Våre barns første tanker kan være å lete på Internett etter svar fordi Internett gir umiddelbar hjelp og dømmer ikke, men vi må overbevise dem om at vi er en mer troverdig informasjonskilde. Og det innbefatter å ikke overreagere når barn forteller oss noe ubehagelig. Hvis vi for eksempel kommer med et følelsesmessig utbrudd når barnet vårt innrømmer at det har oppsøkt pornografi, vil de kanskje ikke komme til oss for å få hjelp igjen. Men hvis vi responderer med kjærlighet, har vi muligheten til å gi en tydelig beskjed – at vi ønsker at de skal snakke med oss om hva som helst.
Søster Jones sa: “Små vanskeligheter som snakkes om på en kjærlig måte skaper et grunnlag for en sunn respons slik at når det kommer større vanskeligheter, er kommunikasjonen fortsatt åpen.”5
Noen av de viktigste, beskyttende samtaler foreldre kan ha med sine barn er om deres kropp. Disse samtalene skulle inneholde korrekte ord for kroppsdeler, informasjon om hygiene og hvilke forandringer som kan forventes i kommende år. Vi skulle snakke om seksualitet og om hvordan fysisk og følelsesmessig intimitet er en vidunderlig del av vår himmelske Faders plan for oss. Vi kan også snakke om emner som for eksempel overgrep og pornografi. Disse samtalene skulle være tilpasset alderen og ledet av de spørsmål våre barn har. Ideelt sett burde vi ha flere samtaler etter hvert som tiden går, og legge til ytterligere informasjon ettersom barna vokser opp og deres forståelse øker. (Se på slutten av denne artikkelen for nyttige ressurser.)
Jesus satte et eksempel for dem
Jesus satte et fullkomment eksempel for alle (se Johannes 8:12). Som voksne har vi også mulighet til og ansvar for å være eksempler. En av de beste måtene vi kan hjelpe våre barn til å være trygge på, er ved å være et eksempel og gjøre trygge valg selv. Barn legger merke til hvordan deres foreldre behandler andre og lar andre behandle dem. Vær så snill å søk hjelp hvis du er i et forhold eller strever med avhengighet som bringer deg eller familien din i fare. Henvend deg til sivile myndigheter og rådfør deg med profesjonelle så vel som din biskop eller hjelpeforeningspresident, som kan hjelpe deg å komme i kontakt med passende ressurser i Kirken og i lokalsamfunnet. Du fortjener trygghet og respekt.
Vi skulle også sette et eksempel på det å ta vare på vår åndelige styrke. Ser barna oss be? Vet de at vi leser i Skriftene? Har de hørt vårt vitnesbyrd? Tar vi på oss “Guds fulle rustning” som familie om morgenen før vi går ut i verden? (se Efeserne 6:11–18; Lære og pakter 27:15–18).
Jesus talte deres sak
Frelseren talte mot dem som skadet barn (se Matteus 18:6). Vi kan også være talsmenn for barna våre.
“Barn trenger andre til å tale for seg,” underviste president Dallin H. Oaks, førsterådgiver i Det første presidentskap, “og de trenger beslutningstakere som setter deres velbefinnende foran egoistiske voksnes interesser.”6
Selv om vi ikke trenger å være overdrevent redde eller mistenksomme overfor andre, skulle vi være klar over mulige trusler og ta kloke sikkerhetsavgjørelser. Primærledere skulle følge Kirkens retningslinjer for forebygging av overgrep7 – det ligger beskyttelse i å ha to lærere i hvert klasserom og noen fra presidentskapet som kommer innom klassene.
Foreldre og ledere skulle rådslå sammen og avgjøre om det er ytterligere forholdsregler de kan ta for å minimere konkrete trusler. Mange av Kirkens bygninger har for eksempel vinduer i klasseromsdørene. Hvis bygningen din ikke har det, kan du overveie å la dørene stå på gløtt under klasseperioden og snakke med din lokale bygningsrepresentant for å finne ut om det er mulighet for å sette inn vinduer. Uavhengig av sine kall, kan alle voksne følge med i kirken og hjelpe til når det er nødvendig, som for eksempel å hilse på besøkende som ferdes rundt i gangene, eller oppfordre et barn på vandring om å gå tilbake til klassen sin.
Dessverre skades barn noen ganger av andre barn. Hvis vi legger merke til noen form for mobbing eller upassende fysisk kontakt i kirken eller andre steder, må vi gripe inn umiddelbart. Hvis vi er en leder, må vi være villige til å snakke med de familiene som er involvert – selv om samtalene er ubehagelige – for å sikre at alle barna er trygge. Si ifra med medfølelse og klarhet for å hjelpe til med å etablere en vennlighetskultur.
Hvis vi tror at et barn blir utsatt for overgrep, skulle vi melde slike bekymringer til sivile myndigheter med en gang. I mange land finnes det telefonlinjer som tilbyr hjelp i en krisesituasjon, informasjon og støttende tjenester. Vi skulle også fortelle biskopen om mistanke om overgrep, særlig hvis det involverer noen som kan ha tilgang til barn gjennom Kirken. I tillegg til å sette i verk tiltak for å forebygge en overgripers tilgang til barn i fremtiden, kan biskopen gi trøst og støtte til ofre og hjelpe dem å få kontakt med ytterligere ressurser fra Family Services.
Jesus velsignet dem en for en
Fotoillustrasjon: Shanea Janese Acebal
Jesus kjente og velsignet barna en for en (se 3 Nephi 17:21). På samme måte skulle vi også bli kjent med hvert enkelt barn og prøve å hjelpe ham eller henne konkret.
Hvordan kan vi gjøre kirken tryggere for barn med helserelaterte behov? Har vi en plan for hvordan vi skal hjelpe Primærbarn med funksjonshemninger? Er Primærleksjonene vi underviser følsomme for forskjellige hjemmesituasjoner? Hva annet kan vi gjøre for å være mer inkluderende?
Rasistiske kommentarer, nedsettende bemerkninger om andre kulturer og fordømmende holdninger mot medlemmer av andre trossamfunn har ingen plass i de budskap vi deler. I en Primærklasse var det en gutt som ikke snakket det samme språket så godt som de andre barna. For å hjelpe ham å føle seg velkommen, laget lærerne utdelingsark på begge språk. Enkle omsorgsfulle handlinger viser barn at vi kjenner dem og bryr oss om dem individuelt, og disse handlingene setter et eksempel som de kan følge.
Det kan hende at vi oppdager at noen barn trenger akutt hjelp. For eksempel, selv om noen humørsvingninger er en normal del av det å vokse opp, hvis et barn er sint, tilbaketrukket eller trist over flere uker, kan det være et alvorligere problem som trenger profesjonell hjelp. Selv om rettskafne vaner som bønn og skriftstudium er viktig, er det nødvendig med mer hjelp for dem som har en mental sykdom under utvikling eller gjennomgår et traume i det stille. Det å ignorere situasjonen vil ikke gjøre ting bedre. I mange områder kan biskoper gi økonomisk hjelp til enkeltpersoner og familier til rådgivning gjennom Family Services eller andre tilbydere.
Jesus styrket dem
Fotoillustrasjon: Angalee Jackson
Da Jesus beskyttet barna, styrket han dem også. Han henviste til barn som eksempler (se Matteus 18:3). Etter Hans besøk i Amerika, kunne små barn undervise voksne “vidunderlige ting” (3 Nephi 26:16).
Vi kan styrke de barna vi kjenner ved å lære dem å gjenkjenne hvordan Ånden taler til dem, og deretter å følge Ånden når de tar avgjørelser – hjelpe dem å utvikle et indre filter som kan veilede deres handlinger. Som søster Jones underviste: “Å hjelpe barn å skape sitt eget indre grunnlag for å ønske å [ta trygge avgjørelser] er sentralt.”8 Her er noen forslag som har styrket andre familier:
-
En mor underviste sine barn om å være oppmerksomme på sine “å-nei-følelser” og være forsiktig med mennesker som virket “lure”. Dette ble nyttig da noen prøvde å lure hennes sønn til å følge dem inn på et bad, og han ga akt på sine advarsel-følelser og sa nei.
-
Noen familier lager en rømningsplan på forhånd som de kan bruke når de støter på noe skadelig. For eksempel, en families rømningsplan ble kalt “slå av og fortell” og besto av å slå av PC-skjermen og med en gang fortelle en av foreldrene hvis det hadde dukket opp et dårlig bilde. Deres barn trengte aldri å lure på hvordan de skulle håndtere dårlige medier – de visste hva de skulle gjøre!
-
En annen familie laget et kodeord som barna deres kunne tekste til sine foreldre eller si på telefonen hvis de måtte hentes med en gang.
-
Du kan hjelpe dine barn å øve på å si “Nei!” når noen prøver å overbevise dem om å gjøre noe som de føler seg ukomfortable med. Alle barn skulle vite at de kan spørre om hjelp, og de skulle fortsette å spørre helt til de er trygge.
Vår rolle som voksne
La oss igjen minnes scenen i 3 Nephi 17, da Jesus “tok deres små barn en for en og velsignet dem og ba til Faderen for dem … Og de var omkranset av ild, og englene betjente dem” (vers 21, 24). Kanskje et viktig poeng i denne historien ikke bare er å lære oss hvor viktig barn er, men også å vise hva vår rolle skulle være, som voksne. Vi er omsorgspersonene for den neste generasjon. Vi skulle være englene som omkranser og yter omsorg til barna. La oss fortsette å se hen til Jesus som vårt fullkomne eksempel og deretter gjøre det beste vi kan for å omkranse våre små med kjærlighet og beskyttelse.