Velsignelsen ved et tap
Endelig, etter å ha prøvd i lang tid, ventet vi vårt første barn. For en glede, og for en følelse! Alt gikk bra. Datteren vår utviklet seg og vokste, og alle rundt oss var like glade som vi var for velsignelsen som denne lenge etterlengtede datteren var.
Men så oppsto det komplikasjoner. En sjelden blod- og leverkomplikasjon truet både barnet og meg. Legene oppdaget også blodpropper i morkaken. Da jeg var seks måneder på vei, måtte datteren vår bli født.
Da hun ble født, veide hun like under en halv kilo og var ca. 25 cm. lang. På sykehuset kalte sykepleierne henne vår “lille kriger”. Men fire dager etter fødselen ble tilstanden verre og hun døde. Å føde min datter og deretter komme hjem uten henne i armene mine og se de små tingene hennes hjemme, gjorde ufattelig vondt!
Jeg satt med den lille kisten hennes på fanget i nesten 300 km til vi endelig kom til vår hjemby Garruchos hvor vi begravet henne. Noen ganger kunne jeg føle hennes nærvær, som om hun rørte ved ansiktet mitt med hånden sin. Min mann Gustavo innviet graven, og vi begravet henne.
Vi tilbragte tre dager hjemme hos foreldrene mine, hvor folk kom for å besøke oss. Noen kunne ikke forstå hvordan Gud kunne la dette skje med oss. Men vi har aldri tvilt på Herren. Han valgte oss til å bli foreldre til denne spesielle personen, denne lille engelen, som trengte så få dager på jorden for å fullføre sin oppgave. Vi så ikke på dette som en straff eller en prøvelse. Vi så det som en velsignelse. Det er nå vår plikt å være verdige til å være sammen med henne igjen.
Evangeliet gir oss lys, styrke og håp om en dag å få oppdra henne. Vi er selvfølgelig triste av og til, og noen ganger kan vi føle tomhet. Men da trøster Ånden oss.
Vi prøver å få et barn til, og vi vet at ting skjer ifølge Herrens plan og tidsskjema. Vår himmelske Fader elsker oss og vil aldri svikte oss. Hvor takknemlige vi er til ham for at han har gjort det mulig for oss å få leve sammen som familie en dag.