Et løfte til et barn
Lluvia Paredes Cabrera
Yucatán i Mexico
Illustrasjon: Pascal Campion
For noen år siden var jeg svært deprimert. Det eneste jeg var litt motivert til var å være sammen med min beste venninne og hennes barn. Vi gikk turer i helgene, noe jeg gledet meg over. Etter hvert ble disse turene imidlertid mer og mer sjeldne. Jeg begynte å savne venninnen min og hennes familie. Jeg fant senere ut at turene våre fant sted sjeldnere fordi hun og familien hennes hadde tatt opp igjen en praksis de hadde sluttet med for mange år siden – å gå i kirken.
En dag inviterte de meg til lunsj. Jeg var så glad for å treffe dem igjen. Jeg fortalte dem hvor mye jeg savnet dem. Min venninnes datter på seks år foreslo at vi kunne løse problemet med å gå i kirken sammen. Uten å tenke seg om inviterte hun meg med.
Å, nei! Hvordan kunne jeg få denne familien til å forstå at å gå i kirken var rett for dem, men for kjedelig for meg? Jeg hadde ikke vært i kirken på flere år, men hvordan kunne jeg si nei til et barn? Jeg sa at jeg ville gå, men sannheten var at jeg ikke hadde den minste intensjon om å holde løftet.
Den søndagen dro jeg og spiste frokost med faren min. Telefonen min ringte hele tiden, og minnet meg om at jeg hadde lovet en liten jente at jeg skulle gå til kirken sammen med henne. Jeg overså telefonen helt til faren min spurte hvorfor jeg ikke tok den. Jeg innrømte at jeg hadde blitt invitert til å gå i kirken, men at jeg ikke hadde lyst. Han smilte og sa: “Lluvia, gi aldri et løfte til et barn hvis du ikke er villig til å oppfylle det.” Jeg bestemte meg for å holde løftet mitt.
Da jeg kom til kirken, følte jeg noe annerledes, noe jeg ikke kan forklare. Jeg kan fortsatt ikke forklare hvordan det skjedde, men neste søndag befant jeg meg der igjen, og den neste og den neste, helt til jeg forsto hva jeg følte: Den hellige ånd.
Kirkens medlemmer begynte å få meg til å føle meg hjemme. Jeg var uten tvil nysgjerrig på Kirken. Jeg begynte å møte misjonærene, og jeg begynte også å få et vitnesbyrd. Misjonærenes besøk ble mer regelmessig, og min forståelse av evangeliet vokste helt til jeg fikk et sterkt ønske om å bli døpt. Jeg ble døpt kort tid etterpå, og nå nyter jeg evangeliets velsignelser. Derfor er jeg så takknemlig fordi jeg holdt løftet mitt til en seks år gammel jente.