Prinsipper for omsorgstjeneste
Hvordan kan vi skape en inkluderende kultur i Kirken?
Illustrasjoner: Getty Images
Når vi ser oss rundt i våre menigheter og grener, ser vi personer som ser ut til å komme godt overens med hverandre. Det vi ikke innser er at selv blant dem som ser ut til å komme godt overens med andre, er det mange som føler seg utenfor. En studie fant for eksempel nylig ut at halvparten av de voksne i USA sa at de føler seg ensomme, utelatte eller isolert fra andre.1
Det er viktig å føle seg inkludert. Det er et grunnleggende menneskelig behov, og når vi føler oss ekskludert, gjør det vondt. Å bli ekskludert kan skape tristhet eller sinne.2 Når vi ikke føler tilhørighet, har vi en tendens til å lete etter et sted der vi føler oss mer vel. Vi må hjelpe alle slik at de kan føle at de hører til i Kirken.
Inkludering slik som Frelseren gjorde
Frelseren var det fullkomne eksempel på å se andres verdi og inkludere dem. Da han valgte sine apostler, brydde han seg ikke om status, velstand eller respekterte yrker. Han verdsatte den samaritanske kvinnen ved brønnen, og vitnet for henne om sin guddommelighet, til tross for at jødene så ned på samaritanene (se Johannes 4). Han ser på hjertet og gjør ikke forskjell på folk (se 1 Samuel 16:7; Lære og pakter 38:16, 26).
Frelseren sa:
“Et nytt bud gir jeg dere. Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.
Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre” (Johannes 13:34–35).
Hva kan vi gjøre?
Noen ganger er det vanskelig å si om noen føler seg utenfor. De fleste sier det ikke – i hvert fall ikke så tydelig. Men med et kjærlig hjerte, Den hellige ånds veiledning og en innsats for å være oppmerksom, kan vi gjenkjenne når noen ikke føler seg inkludert på Kirkens møter og aktiviteter.
Mulige tegn på at noen føler seg ekskludert:
-
Har et lukket kroppsspråk, at armene for eksempel er tett foldet eller at man alltid ser ned.
-
Sitter bak i rommet eller sitter alene.
-
Kommer ikke til Kirken eller deltar uregelmessig.
-
Forlater møter eller aktiviteter tidlig.
-
Deltar ikke i samtaler eller leksjoner.
Dette kan være tegn på andre følelser også, som for eksempel skyhet, angst eller å ikke føle seg vel. Medlemmer kan føle seg “annerledes” når de er nytt medlem av Kirken, kommer fra et annet land eller en annen kultur eller nylig har opplevd en traumatisk livsendring, som for eksempel skilsmisse, et familiemedlems død eller har kommet tidlig hjem fra misjon.
Uansett grunn skulle vi ikke nøle med å rekke ut en kjærlig hånd. Det vi sier og det vi gjør kan skape en følelse av at alle er velkomne og at det er behov for alle.
Noen måter vi kan være inkluderende og imøtekommende på
-
Sitt ikke alltid sammen med de samme personene i Kirken.
-
Se forbi folks ytre og se den virkelige personen. (For mer om dette emnet, se “Omsorgstjeneste er å se andre slik Frelseren gjør”, Liahona, juni 2019, 8–11.)
-
Inkluder andre i samtaler.
-
Innby andre til å delta på aktiviteter sammen med deg enten det er i eller utenfor Kirkens møter. Du kan inkludere dem i aktiviteter du allerede planlegger.
-
Finn og bygg på felles interesser.
-
Ikke hold tilbake vennskap bare fordi noen ikke oppfyller dine forventninger.
-
Når du ser noe unikt i en person, vær interessert i det istedenfor å overse eller unngå det.
-
Uttrykk kjærlighet og gi oppriktige komplimenter.
-
Ta deg tid til å tenke på hva det virkelig betyr når vi sier at Kirken er for alle, uansett forskjeller. Hvordan kan vi gjøre dette til en realitet?
Det er ikke alltid lett å føle seg vel blant mennesker som er annerledes enn oss. Men med øvelse kan vi bli bedre til å verdsette forskjeller og sette pris på de unike bidragene hver person gir. Som eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum sa, kan våre forskjeller hjelpe oss til å bli et bedre, lykkeligere folk: “Kom og hjelp oss å utvikle og styrke en kultur for helbredelse, vennlighet og barmhjertighet mot alle Guds barn.”3
Velsignet ved inkludering
Christl Fechter flyttet til et annet land etter at krig ødela hennes hjemland. Hun snakket ikke språket så veldig godt og kjente ingen i sitt nye nabolag, så til å begynne med følte hun seg isolert og alene.
Som medlem av Kirken tok hun mot til seg og begynte å gå på møter i sin nye menighet. Hun var bekymret for at hennes sterke aksent ville holde folk borte fra å snakke med henne eller at hun ville bli dømt fordi hun var en enslig kvinne.
Men hun møtte andre som overså at hun var annerledes og ønsket henne velkommen i sin vennekrets. De rakte ut en kjærlig hånd, og snart var hun travelt opptatt med å hjelpe til med å undervise en Primær-klasse. Barna var store eksempler på toleranse, og følelsen av å være elsket og at det var behov for henne styrket hennes tro og bidro til å styrke hennes livslange hengivenhet til Herren.