Bare digitalt: Unge voksne
Jeg fant glede i Kristus selv om jeg kom hjem fra min misjon før tiden
Da jeg kom hjem fra min misjon før tiden, trodde jeg aldri at jeg skulle finne glede igjen. Men det gjorde jeg. Og det kan du også.
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Det er vanskelig å reise på misjon. Men det å komme hjem fra misjon kan være like vanskelig, spesielt når du kommer hjem tidligere enn planlagt. Du bekymrer deg for hva andre vil si eller hvordan de vil oppføre seg rundt deg. Vil de være fordømmende? Skuffet? Utilpass? Du er redd for at du skal føle at du ikke var god nok eller sterk nok. Du lurer på om det er noe galt med deg eller om det var feil å i det hele tatt reise ut. Jeg bekymret meg for alle disse tingene.
Da jeg bestemte meg for å reise på misjon, var jeg henrykt. Jeg visste at det var det Herren ville at jeg skulle gjøre. Så fulgte noen av de lykkeligste månedene i livet mitt, og etter at jeg hadde hatt en flott opplevelse ved opplæringssenteret for misjonærer trodde jeg at resten av misjonen min i Argentina ville gå på skinner. Det gjorde den ikke.
Jeg strevde med angst, frykt og følelse av håpløshet på min misjon – ting jeg aldri hadde opplevd før, i hvert fall ikke i samme grad som da. Min misjonspresident gjorde alt han kunne for å hjelpe meg. Til slutt bestemte jeg meg for å reise hjem. Beslutningen var enkel å ta der og da, men da jeg var hjemme igjen begynte alle spørsmålene ovenfor å spøke i bakgrunnen.
Men jeg lærte at over tid bringer Frelseren både helbredelse og perspektiv, hvis du oppriktig søker dem begge. Jeg tror fullt og fast at det er lærdom å hente fra alle livets erfaringer, enten de er gode eller dårlige. Og i Herrens beleilige tid lærte han meg noen verdifulle lærdommer som jeg nå skatter.
Å dra på misjon var det rette å gjøre for meg. Men av en eller annen grunn var det ikke meningen at jeg skulle bli der 18 måneder. Gud har en annen plan for meg. Jeg vet ikke nøyaktig i hvilken retning livet mitt går, men det er greit. Men det jeg faktisk vet, er at jeg gjør det han vil at jeg skal gjøre akkurat nå. Mitt vitnesbyrd og min omvendelse ble dypere i løpet av mine fire måneder i Argentina. Jeg møtte fantastiske mennesker, og jeg må ha rørt ved de livene han ønsket at jeg skulle røre ved. Jeg angrer ikke lenger på det jeg opplevde, og ønsker ikke lenger at det skulle vært annerledes. Det var akkurat det jeg trengte, og det har blitt hellig for meg.
Jeg leste nylig en tale av eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum som satte min opplevelse i perspektiv. Han sa:
“Vårt liv . . . kan derfor ikke være både fylt med tro og fritt for stress. . . .
Hvordan kan du og jeg virkelig vente at vi skal gå troskyldige gjennom livet, som om vi skulle si: ‘Herre, gi meg erfaring, men ikke sorg, ikke smerte, ikke motstand, ikke svik, og la meg absolutt ikke bli sviktet. Hold borte fra meg, Herre, alle de erfaringer som gjorde deg til det du er! La meg deretter komme og leve sammen med deg og få full del i din glede!’” (“Så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler”, Lys over Norge, juli 1991, 84).
Frelseren ble ikke den han er til tross for de prøvelsene han sto overfor. Han ble den han er på grunn av de prøvelsene. De bidro til å utforme hans fullkomne karakter, og de ga ham evnen til å føle den gleden han føler nå. Jeg føler meg privilegert som har hatt en karakter-formende opplevelse. Det var ikke det jeg ba om, det var definitivt ikke det jeg ønsket, men Gud kjenner mitt potensial og han ønsker å dele sin glede med meg. Jeg kan ikke fatte denne gleden uten også å kjenne bedrøvelse, sorg, smerte og motgang. Å reise hjem tidlig var noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjennomgått, men med perspektiv og Frelserens hjelp virker det nå som en liten pris å betale for det jeg fikk i gjengjeld.
Så ha tro. Stol på din Frelser. Og vær håpefull! Livet vil aldri gå helt slik du planlegger. Det vil ikke være fritt for smerte eller stress. Men glede venter deg etter hver dødsskyggens dal. Glede er det han har ønsket at du skal ha, hele tiden.