Guds umiddelbare godhet
Selv når vi tålmodig venter på Herren, kommer visse velsignelser til oss umiddelbart.
For mange år siden kom vår fem år gamle sønn til meg og erklærte: “Pappa, jeg har funnet ut noe. Jeg har funnet ut at snart for deg er veldig lenge for meg.”
Når Herren eller hans tjenere sier “om ikke mange dager” eller “tiden er ikke langt borte,” kan dette bety et helt liv eller lenger.1 Hans tid, og ofte hans tidsberegning, er annerledes enn vår. Tålmodighet er en nøkkel. Uten denne kan vi ikke utvikle eller vise tro på Gud til liv og frelse. Men mitt budskap i dag er at selv når vi tålmodig venter på Herren, kommer visse velsignelser til oss umiddelbart.
Da Alma og hans folk ble tatt til fange av lamanittene, ba de om å bli befridd. De ble ikke befridd umiddelbart, men mens de tålmodig ventet på befrielse, viste Herren sin godhet gjennom visse umiddelbare velsignelser. Han bløtgjorde umiddelbart lamanittenes hjerte slik at de ikke drepte dem. Han styrket også Almas folk og lettet deres byrder.2 Da de endelig ble befridd, reiste de til Zarahemla, der de fortalte forbløffede tilhørere om sine opplevelser. Folket i Zarahemla undret seg, og “når de tenkte på Guds umiddelbare godhet og hans makt til å fri Alma og hans brødre ut av lamanittenes hender og ut av trelldom, hevet de sin røst og takket Gud.”3
Guds umiddelbare godhet kommer til alle som kaller på ham med ærlig hensikt og av hele sitt hjerte. Dette innbefatter de som ber i oppriktig fortvilelse, når befrielsen virker så fjern og lidelsen er langvarig og til og med synes å tilta i styrke.
Slik var det med en ung profet, som led til bristepunktet i et kaldt og fuktig fangehull før han til sist ropte: “O Gud, hvor er du? … Hvor lenge skal din hånd holdes tilbake … ? Ja, O Herre hvor lenge … ?”4 Herren svarte ikke med å umiddelbart befri Joseph, men han talte umiddelbart fred til ham.5
Gud gir også umiddelbart håp om endelig befrielse.6 Uansett hva det gjelder, uansett hvor, så finner vi alltid et lysende håp i Kristus og gjennom Kristus.7 Rett foran oss.
I tillegg har han lovet: “Min miskunnhet skal ikke vike fra deg.”8
Fremfor alt er Guds kjærlighet umiddelbar. Sammen med Paulus vitner jeg om at ingenting kan “skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus”.9 Selv våre synder, selv om de kan skille oss fra hans Ånd en tid, kan ikke skille oss fra hans konstante og umiddelbare, guddommelige farskjærlighet.
Dette er noen av måtene og midlene hvorved “han … øyeblikkelig [velsigner oss]”.10 Nå, for å gjøre disse prinsippene tidsaktuelle og nære, vil jeg dele med dere erfaringene til to personer hvis liv står som vitner om Guds umiddelbare godhet.
Fra tidlig i tenårene strevde Emilie med stoffmisbruk. Eksperimentering ledet til en vane, og vanen ble til slutt til en avhengighet som holdt henne fanget i flere år, til tross for sporadiske gode perioder. Emilie skjulte omhyggelig sitt problem, spesielt etter at hun var blitt hustru og mor.
Begynnelsen på hennes befrielse virket ikke som en befrielse i det hele tatt. I det ene øyeblikket var hun inne til en rutinekontroll hos legen, for i neste å bli kjørt i ambulanse til et behandlingssenter for avrusning. Hun begynte å få panikk ved tanken på å være separert fra sine barn, sin mann og sitt hjem.
Den natten, alene i et kaldt, mørkt rom, krøllet Emilie seg sammen på sengen og hulket. Hennes evne til å tenke klart avtok helt til Emilie til slutt, overveldet av angst, frykt og det trykkende mørket i rommet og i sitt indre, faktisk trodde at hun kom til å dø den natten. Alene.
I denne fortvilte tilstanden, klarte Emilie på et eller annet vis å finne styrke til å rulle ut av sengen og ned på knærne. Uten noe som helst tilgjorthet, som noen ganger hadde vært en del av tidligere bønner, overga Emilie seg fullstendig til Herren mens hun desperat tryglet: “Kjære Gud, jeg trenger deg. Vær så snill og hjelp meg. Jeg vil ikke være alene. Vær så snill og hjelp meg gjennom denne natten.”
Og straks, som han hadde gjort med Peter i fordums tid, rakte Jesus frem hånden og tok tak i hennes synkende sjel.11 Emilie ble fylt med vidunderlig ro, mot, forvissning og kjærlighet. Rommet var ikke lenger kaldt, hun visste at hun ikke var alene, og for første gang siden hun var 14 år gammel visste Emilie at alt ville bli bra. Idet hun “våknet opp for Gud”,12 sovnet Emilie fredfylt. Og slik ser vi at “hvis dere vil omvende dere og ikke forherder deres hjerter, skal den store forløsningsplan straks bli virksom for dere.”13
Emilies helbredelse og endelige befrielse tok lang tid – måneder med behandling, trening og rådgivning, hvor ble hun støttet og noen ganger båret ved Hans godhet. Og denne godheten fortsatte å være med henne da hun kom til tempelet med sin mann og to barn for å bli beseglet til hverandre for evig. Som folket i Zarahemla, uttrykker Emilie nå takknemlighet når hun reflekterer over Guds umiddelbare godhet og hans kraft til å befri henne fra fangenskap.
Så til en historie om en annen modig troende. Den 27. desember 2013 hilste Alicia Schroeder smilende velkommen sine kjære venner Sean og Sharla Chilcote, som uventet dukket opp utenfor døren. Sean, som også var Alicias biskop, ga henne mobiltelefonen sin og sa alvorstynget: “Alicia, vi er glad i deg. Du må ta denne telefonsamtalen.”
Mario, Alicias ektemann var på telefonen. Han var i et avsidesliggende område med noen av deres barn på en snøscootertur de lenge hadde sett frem til. Det hadde skjedd en fryktelig ulykke. Mario var alvorlig skadet, og deres 10-årige sønn Kaleb var død. Da Mario gråtkvalt fortalte Alicia om Kalebs død, ble hun overmannet av et sjokk og en forferdelse de færreste av oss noen gang vil oppleve. Hun knakk sammen. Lammet av ubeskrivelig smerte, kunne Alicia hverken snakke eller bevege seg.
Biskop og søster Chilcote løftet henne raskt opp og holdt henne. De gråt og sørget dypt sammen en stund. Så tilbød biskop Chilcote seg å gi Alicia en velsignelse.
Det som skjedde deretter er ufattelig, med mindre man har en forståelse av Jesu Kristi forsoning og Guds umiddelbare godhet. Biskop Chilcote la sine hender varsomt på Alicias hode og begynte å snakke med skjelvende stemme. Alicia hørte to ting uttalt som om det var Gud selv som talte. Først hørte hun navnet sitt: Alicia Susan Schroeder. Deretter hørte hun biskopen nedkalle Guds kraft og myndighet. I dette øyeblikket – bare ved at hennes navn og Guds kraft ble nevnt – ble Alicia fylt av en ubeskrivelig fred, kjærlighet, trøst, og forunderlig nok glede. Og følelsen har fortsatt å være med henne.
Selvfølgelig savner og sørger Alicia, Mario og deres familie fortsatt over Kaleb. Det er vanskelig! Hver gang jeg snakker med henne blir Alicias øyne fylt med tårer når hun forteller meg hvor mye hun elsker og savner sin lille gutt. Og øynene er fortsatt blanke når hun forteller meg hvordan Den store befrier har støttet henne gjennom hver del av hennes prøvelse, som begynte med hans umiddelbare godhet i hennes dypeste fortvilelse og som nå fortsetter med et klart håp om en skjønn gjenforening “om ikke mange dager”.
Jeg er klar over at livets erfaringer noen ganger skaper forvirring og turbulens som kan gjøre det vanskelig å motta eller gjenkjenne eller beholde en slik lindring som Emilie og Alicia fikk. Jeg har vært gjennom slike stunder. Jeg vitner om at i slike stunder er det at vi overlever i seg selv en øm og kraftfull tilkjennegivelse av Guds umiddelbare godhet. Husk at oldtidens Israel til slutt ble befridd “av den samme Gud som hadde bevart dem”14 fra dag til dag.
Jeg bærer vitnesbyrd om at Jesus Kristus er Den store befrier. I hans navn lover jeg at når du vender deg til ham med ærlig hensikt og av hele ditt hjerte, vil han befri deg fra alt som truer med å svekke eller ødelegge ditt liv eller din glede. Denne befrielsen kan ta lenger tid enn du ønsker – kanskje et liv eller lenger. Så, for å gi deg trøst, mot og håp, for å støtte og styrke deg frem til denne befrielsens dag, overgir jeg til deg, og vitner jeg om, Guds umiddelbare godhet i Jesu Kristi navn. Amen.