2019
Tren dine åndelige muskler
mai 2019


Tren dine åndelige muskler

Akkurat som å lese og lære om muskler ikke er nok til å bygge muskler, er det å lese og lære om tro uten å føye til handling, utilstrekkelig til å bygge tro.

Jeg er takknemlig for velsignelsen det er å ha en fysisk kropp, hvilket er en fantastisk gave fra vår himmelske Fader. Kroppen vår har over 600 muskler.1 Mange muskler krever trening for å kunne være i form til å utføre våre daglige aktiviteter. Vi kan bruke mye mental anstrengelse på å lese og lære om våre muskler, men hvis vi tror dette vil gjøre dem sterkere, vil vi bli svært skuffet. Musklene våre vokser bare når vi bruker dem.

Jeg har innsett at åndelige gaver oppfører seg på samme måte. De må også trenes for at de skal vokse. Den åndelige gaven tro, for eksempel, er ikke bare en følelse eller en humørstemning. Det er et handlingens prinsipp som ofte fremkommer i Skriftene sammen med verbet utøve.2 Akkurat som å lese og lære om muskler ikke er nok til å bygge muskler, er det å lese og lære om tro uten å føye til handling, utilstrekkelig til å bygge tro.

Da jeg var 16 år gammel, kom min eldre bror Ivan, som da var 22 år, en dag hjem og delte en nyhet med familien. Han hadde bestemt seg for å bli døpt i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Foreldrene våre så litt skeptisk på ham, og jeg husker at jeg ikke helt forsto hva som foregikk. Omtrent et år senere ga han oss nok en overraskende nyhet: Han hadde bestemt seg for å dra ut som misjonær for Kirken, hvilket innebar at vi ville ikke se ham på to år. Foreldrene mine var ikke overbegeistret over denne nyheten, men jeg så i ham en klar besluttsomhet som økte min beundring for ham og valget han hadde tatt.

Noen måneder senere, mens Ivan virket som misjonær, fikk jeg muligheten til å planlegge en ferie med noen skolekamerater. Vi ville feire at årene på videregående skole var over, og tilbringe noen dager på stranden.

Jeg skrev et brev til min misjonærbror, og nevnte planene mine for sommerferien. Han skrev tilbake at byen han tjente i, var på veien til reisemålet mitt. Jeg bestemte meg for at det ville være en god idé å dra innom og besøke ham. Jeg fant ikke ut før senere at det ikke er meningen at misjonærer skal bli besøkt av familien.

Jeg gjorde alle forberedelsene. Jeg husker at jeg satt på bussen og tenkte på all moroen jeg og Ivan skulle ha sammen denne nydelige solskinnsdagen. Vi skulle spise frokost, prate, leke i sanden, sole oss – du verden så moro vi skulle ha det!

Da bussen ankom terminalen så jeg Ivan stå der sammen med en annen ung mann, begge i hvit skjorte og slips. Jeg gikk av bussen, vi omfavnet hverandre, og han presenterte ledsageren sin. Uten å kaste bort ett minutt til, fortalte jeg Ivan om mine planer for dagen, men lite visste jeg hva Ivan hadde planlagt. Han så på meg, smilte, og sa: “Selvfølgelig! Vi må bare gjøre noen ærend først. Blir du med oss?” Jeg sa ja, og tenkte at vi kom til å få nok tid til å hygge oss på stranden etterpå.

Den dagen gikk jeg rundt i gatene i denne byen i mer enn 10 timer, sammen med min bror og hans ledsager. Jeg smilte til menneskene hele dagen. Jeg hilste på mennesker jeg aldri hadde møtt før. Vi pratet med alle, banket på dører til fremmede og besøkte mennesker som min bror og hans ledsager underviste.

Under ett slikt besøk underviste min bror og hans ledsager om Jesus Kristus og frelsesplanen. Plutselig stoppet Ivan opp og så på meg. Til min overraskelse ba han meg høflig om å fortelle hva jeg mente om det som ble undervist. Det ble helt stille, og alles øyne var rettet mot meg. Etter litt om og men fant jeg endelig frem til ordene, og delte mine følelser om Frelseren. Jeg visste ikke om det jeg sa var riktig eller galt. Min bror rettet aldri på meg, tvert imot, han takket meg for at jeg delte mine tanker og følelser.

I løpet av disse timene vi hadde sammen brukte ikke min bror og hans ledsager et eneste minutt på å undervise en leksjon kun til meg, allikevel tilegnet jeg meg mer kunnskap enn i alle mine tidligere samtaler med ham. Jeg var vitne til hvordan ansikter ble forandret når mennesker fikk åndelig lys i sitt liv. Jeg så hvordan noen av dem fant håp i budskapene, og jeg lærte hvordan jeg skulle tjene andre og glemme meg selv og mine egne ønsker. Jeg gjorde det Frelseren underviste: “Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv.”3

Når jeg nå ser tilbake, innser jeg at min tro vokste den dagen fordi min bror ga meg muligheten til å omsette den til handling. Jeg utøvde den når vi leste fra Skriftene, lette etter mennesker vi kunne undervise, bar vitnesbyrd, tjente andre og så videre. Det ble aldri noe soling den dagen, men hjertet mitt badet i lys fra himmelen. Jeg så ikke engang et eneste lite sandkorn på stranden, men jeg følte min tro vokse som et lite sennepskorn.4 Jeg tilbragte ikke den solfylte dagen som en turist, men jeg fikk vidunderlige opplevelser, og uten at jeg var klar over det, var jeg en misjonær – uten en gang å være medlem av Kirken!

Anledninger til å styrke åndelige muskler

Takket være evangeliets gjengivelse, kan vi få en forståelse av hvordan vår himmelske Fader hjelper oss til å utvikle åndelige gaver. Det er mer sannsynlig at han vil gi oss anledninger til å utvikle disse gavene, enn at han bare gir dem til oss uten åndelig og fysisk anstrengelse. Hvis vi er på bølgelengde med hans Ånd, vil vi lære å gjenkjenne disse anledningene og så handle ut fra dem.

Hvis vi søker mer tålmodighet, vil vi kanskje oppleve at vi trenger å utøve det mens vi venter på et svar. Hvis vi ønsker å ha større kjærlighet til vår neste, kan vi hjelpe den frem ved å sitte ved siden av en vi ikke kjenner i kirken. På samme måte med tro: Når tvil kommer inn i vårt sinn, vil det være nødvendig å ha tillit til Herrens løfter for å gå fremover. På denne måten trener vi opp åndelige muskler og utvikler dem til å bli kilder til styrke i vårt liv.

Det vil sannsynligvis ikke være enkelt i begynnelsen, og det kan til og med bli en stor utfordring. Herrens ord gitt gjennom profeten Moroni, gjelder oss i dag: “Og hvis menneskene kommer til meg, vil jeg vise dem deres svakhet. Jeg gir menneskene svakhet så de kan være ydmyke, og min nåde er tilstrekkelig for alle mennesker som ydmyker seg for meg, for hvis de ydmyker seg for meg og har [eller utøver] tro på meg, da vil jeg la det svake bli til styrke for dem.”5

Jeg er takknemlig for min bror Ivan, som ikke bare delte evangeliet med meg, men som indirekte også innbød meg til å etterleve det og innse mine svakheter. Han hjalp meg til å ta imot Mesterens innbydelse: “Kom, følg med meg”6 – å gå slik Frelseren gikk, søke slik Frelseren søkte og elske slik Frelseren elsker oss. Noen måneder senere, etter min misjonæropplevelse, bestemte jeg meg for å bli døpt og reise på misjon selv.

La oss ta imot president Russell M. Nelsons innbydelse og ufravendt komme til Frelseren7 ved å identifisere hvilke muskler som trenger mer åndelig aktivitet og begynne å trene dem. Dette er et langdistanseløp, en maraton, og ikke en sprintetappe, så ikke glem disse små men kontinuerlige, åndelige aktivitetene som vil styrke disse viktige åndelige musklene. Hvis vi ønsker å styrke vår tro, la oss da gjøre det som krever tro.

Jeg bærer mitt vitnesbyrd om at vi er barn av en kjærlig himmelsk Fader. Hans Sønn Jesus Kristus, elsker oss. Han kom til denne verden for å vise oss veien, og ga så frivillig sitt liv for at vi skulle ha håp. Frelseren innbyr oss til å følge hans fullkomne eksempel, å utøve tro på ham og hans forsoning, og å utvide alle de åndelige gaver vi er blitt velsignet med. Han er veien. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.