Stor kjærlighet til vår Faders barn
Kjærlighet er den grunnleggende egenskap og motivet i de åndelige formålene vi ble bedt om å påta oss av vår kjære profet.
Mine kjære brødre og søstre, dette er en unik og viktig tid i historien. Vi er velsignet som lever i den siste evangelieutdeling før Frelserens annet komme. I begynnelsen av denne evangelieutdelingen, i 1829, året før Kirken ble formelt organisert, ble en kjær åpenbaring mottatt som erklærte at et “vidunderlig verk” var “i ferd med å komme frem.” Denne åpenbaringen fastslo at de som ønsker å tjene Gud er skikket til dette gjennom “tro, håp, kjærlighet og omsorg med øyet fullt og helt vendt mot Guds ære.”1 Nestekjærlighet, som er “Kristi rene kjærlighet,”2 innbefatter Guds evige kjærlighet til alle sine barn.3
Min hensikt i dag er å understreke den vesentlige rolle slik kjærlighet har i misjonærarbeidet, tempelarbeid og slektshistorisk arbeid, og hjemme-sentrert, Kirke-støttet religionsutøvelse i familien. Kjærlighet til Frelseren og kjærlighet til våre medmennesker4 er den grunnleggende egenskap og motivet i omsorgstjenesten og de åndelige formålene5 vi ble bedt om å påta oss av vår kjære profet, president Russell M. Nelson, i justeringene som ble bekjentgjort i 2018.
Misjonærenes innsats for å samle det adspredte Israel
Jeg fikk tidlig i livet erfaring med forholdet mellom misjonærarbeid og kjærlighet. Da jeg var 11 år gammel, fikk jeg min patriarkalske velsignelse av en patriark som også var min bestefar.6 En del av velsignelsen lød: “Jeg velsigner deg med stor kjærlighet til dine medmennesker, for du skal bli kalt til å bringe evangeliet til verden … for å bringe sjeler til Kristus.”7
Jeg forsto selv, til tross for min unge alder, at å dele evangeliet med andre var basert på stor kjærlighet til alle vår himmelske Faders barn.
Da vi som generalautoriteter utarbeidet Forkynn mitt evangelium for 15 år siden, konkluderte vi med at egenskapen kjærlighet var vesentlig for misjonærarbeidet i vår tid, akkurat som den alltid har vært. Kapittel 6, som omhandler Kristus-lignende egenskaper, innbefattet nestekjærlighet og kjærlighet, har alltid vært det mest populære kapittelet blant misjonærer.
Som Frelserens sendebud føler de fleste misjonærene slik kjærlighet, og når de gjør det, bli deres innsats velsignet. Når medlemmer får en forståelse av slik kjærlighet, som er vesentlig når vi hjelper Herren i hans hensikt, vil Herrens verk bli gjennomført.
Jeg fikk privilegiet å ha en liten rolle i et strålende eksempel på slik kjærlighet. Da jeg virket som områdepresident i området Pacific Islands, fikk jeg en telefon fra president R. Wayne Shute. Som ung mann, var han på misjon i Samoa. Senere vendte han tilbake til Samoa som misjonspresident.8 Da han ringte meg, var han tempelpresident i Apia Samoa tempel. En av hans unge misjonærer, da han var misjonspresident, var eldste O. Vincent Haleck, som nå er områdepresident i Stillehavsområdet. President Shute hadde stor kjærlighet til og respekt for Vince og hele familien Haleck. De fleste i familien var medlemmer av Kirken, men Vinces far, Otto Haleck, familiens patriark (av tysk og samoansk avstamning), var ikke medlem. President Shute visste at jeg var på en stavskonferanse og andre møter i Amerikansk Samoa, og han spurte meg om jeg ville vurdere å bo i Otto Halecks hjem i den hensikt å dele evangeliet med ham.
Min hustru, Mary, og jeg bodde hos Otto og hans hustru, Dorothy, i deres vakre hjem. Ved frokosten delte jeg et evangeliets budskap og innbød Otto til å møte misjonærene. Han var vennlig, men bestemt, da han avslo innbydelsen. Han sa at han var glad for at mange av medlemmene i familien hans var siste-dagers-hellige. Men han indikerte med kraft at noen av hans samoanske mors forfedre hadde vært tidlige kristne prester i Samoa, og at han følte sterk lojalitet til deres tradisjonelle kristne tro.9 Men vi skiltes som gode venner.
Senere, da president Gordon B. Hinckley forberedte seg til å innvie Suva Fiji tempel, fikk han sin personlige sekretær, bror Don H. Staheli,10 til å ringe meg i New Zealand for å gjøre arrangementer. President Hinckley ønsket å fly fra Fiji til Amerikansk Samoa for å møte de hellige. Et bestemt hotell som hadde blitt brukt ved et tidligere besøk ble foreslått. Jeg spurte om jeg kunne gjøre andre arrangementer. Bror Staheli sa: “Det går fint, du er områdepresidenten.”
Jeg ringte umiddelbart til president Shute og fortalte ham at vi kanskje fikk en ny sjanse til åndelig å velsigne vår venn Otto Haleck. Denne gangen skulle misjonæren være president Gordon B. Hinckley. Jeg spurte om han trodde det ville passe for familien Haleck å ha alle oss i president Hinckleys reisefølge boende hos seg.11 President og søster Hinckley, deres datter Jane og eldste og søster Jeffrey R. Holland var også en del av reisefølget. President Shute samarbeidet med familien og forberedte alt.12
Da vi kom fra Fiji etter tempelinnvielsen, ble vi ønsket varmt velkommen.13 Vi talte den kvelden til tusenvis av samoanske medlemmer og dro deretter til familien Halecks hus. Da vi samlet oss til frokost neste morgen, var president Hinckley og Otto Haleck allerede blitt gode venner. Jeg syntes det var interessant at de hadde omtrent den samme samtalen som jeg hadde hatt med Otto mer enn et år tidligere. Da Otto uttrykte sin beundring for vår kirke, men bekreftet sin forpliktelse til sin nåværende kirke, la president Hinckley hånden sin på Ottos skulder og sa: “Otto, det er ikke godt nok, du burde være medlem av Kirken. Dette er Herrens kirke.” Du kunne billedlig talt se rustingen av motvilje falle av Otto og han åpnet seg for det president Hinckley sa.
Dette var begynnelsen til ytterligere undervisning fra misjonærene og en åndelig ydmykhet som førte til at Otto Haleck ble døpt og bekreftet litt over et år senere. Ett år etter dette ble familien Haleck beseglet som en evig familie i tempelet.14
Det som rørte mitt hjerte gjennom denne utrolige opplevelsen, var den overveldende omsorgskjærligheten som ble uttrykt av president Wayne Shute for sin tidligere misjonær, eldste Vince Haleck, og hans ønske om å se hele familien Haleck forenet som en evig familie.15
Når det gjelder Israels innsamling må vi føye vårt hjerte sammen med slik kjærlighet og bevege oss bort fra pliktfølelser16 eller skyldfølelse, til følelser av kjærlighet og deltagelse i det guddommelige partnerskap med å dele Frelserens budskap, tjenestegjerning og misjon med verden.17
Som medlemmer kan vi vise vår kjærlighet til Frelseren og våre brødre og søstre i hele verden ved å komme med enkle innbydelser. Den nye møteplanen på søndager gir en enestående mulighet for medlemmer til å lykkes med kjærlig å innby venner og bekjente til å komme og se og ha en fin opplevelse i Kirken.18 Et åndelig nadverdsmøte, forhåpentligvis så hellig som det eldste Jeffrey R. Holland beskrev i går, vil bli etterfulgt av et 50 minutter langt møte med fokus på Det nye testamente og Frelseren eller aktuelle generalkonferansetaler som også har fokus på Frelseren og hans lære.
Noen søstre i Hjelpeforeningen har undret på hvorfor de har fått et “samlings-oppdrag” i likhet med medlemmer av prestedømsquorumer. Det finnes grunner til dette, og president Nelson la frem mange av dem på forrige generalkonferanse. Han konkluderte: “Vi kan rett og slett ikke samle Israel uten dere.”19 I vår tid er vi velsignet ved at omtrent 30 prosent av våre heltidsmisjonærer er søstre. Dette gir ytterligere insentiv til Hjelpeforeningens søstre om å kjærlig dele evangeliet med andre. Det som trengs er en kjærlig, barmhjertig, åndelig forpliktelse fra hver og en av oss – menn, kvinner, ungdommer og barn – til å dele Jesu Kristi evangelium med andre. Hvis vi viser kjærlighet, vennlighet og ydmykhet, vil mange ta imot vår innbydelse. De som velger å ikke ta imot vår innbydelse, vil fortsatt være våre venner.
En innsats innen tempelarbeid og slektshistorisk arbeid for å samle Israel
Kjærlighet er også i sentrum av vår innsats innen tempelarbeid og slektshistorisk arbeid for å samle Israel på den andre siden av sløret. Når vi lærer om prøvelsene og vanskelighetene våre forfedre opplevde, blir vår kjærlighet til og verdsettelse av dem foredlet. Vår innsats innen tempelarbeid og slektshistorisk arbeid har blitt betydelig styrket av de nye tilpasningene i både søndagens møteplan og ungdommenes oppflytting i klasser og quorumer. Disse endringene frembringer en tidligere og større oppmerksomhet rettet mot det å lære om våre forfedre og å samle Israel på den andre siden av sløret. Både tempelarbeid og slektshistorisk arbeid er sterkt forbedret.
Internett er et mektig verktøy og hjemmet er nå vårt primære slektshistoriske senter. Våre unge medlemmer er særdeles flinke i slektsforskning og er åndelig motiverte til å utføre dåp for sine forfedre som de har blitt glad i og verdsetter. Siden endringen som gir mange 11-åringer muligheten til å utføre dåp for de døde kom, rapporterer tempelpresidenter over hele verden om en sterk økning i deltagelsen. En tempelpresident opplyser oss om at “det har vært en stor økning i besøkende til dåp … og med flere11-åringer kommer det flere familier … Selv i sin [unge] alder ser de ut til å føle ærbødighet og at det er en hensikt med de ordinanser de utfører. Det er vakkert å se på!”20
Jeg vet at våre Primær-ledere og ungdomsledere gjør og vil fortsette å gjøre slektshistorie- og tempelarbeid til et satsingsområde. Hjelpeforenings-søstre og prestedømsbrødre kan kjærlig hjelpe til med å oppfylle sitt ansvar for tempelarbeid og slektshistorisk arbeid individuelt og også ved å hjelpe og inspirere barn og ungdom til å samle Israel på den andre siden av sløret. Dette er særlig viktig i hjemmet og på sabbaten. Jeg lover at å kjærlig utføre ordinanser for forfedrene, vil styrke og beskytte våre unge og familier i en verden som blir stadig mer ond. Jeg vitner også personlig om at president Russell M. Nelson har mottatt tydelige og viktige åpenbaringer angående templer og tempelarbeid.
Forbered evige familier og enkeltpersoner til å bo hos Gud
Den nye vektleggingen på hjemme-sentrert studium og etterlevelse av evangeliet som Kirken har sørget for, gir en fantastisk mulighet til å kjærlig forberede evige familier og enkeltpersoner til å møte og bo hos Gud.21
Når en mann og en kvinne blir beseglet i tempelet, inngår de i den hellige ekteskapsorden i den nye og evige pakt, en prestedømsorden.22 Sammen får og mottar de prestedømsvelsignelser og kraft til å lede familien. Kvinner og menn har unike roller som skissert i “Familien – en erklæring til verden”,23 men deres forvaltninger er like verdifulle og betydningsfulle.24 De har lik kraft til å motta åpenbaring for sin familie. Når de arbeider sammen i kjærlighet og rettferdighet, blir deres avgjørelser velsignet av himmelen.
De som søker etter å få vite Herrens vilje som enkeltpersoner og for sin familie, må strebe etter rettferdighet, saktmodighet, vennlighet og kjærlighet. Ydmykhet og kjærlighet er et gjenkjennelig karaktertrekk hos dem som søker Herrens vilje, særlig for sin familie.
Det å perfeksjonere seg, kvalifisere seg til paktens velsignelser og forberede seg til å møte Gud er et individuelt ansvar. Vi må være selvhjulpne og arbeide ivrig for å gjøre vårt hjem til et tilfluktssted fra stormene som omgir oss25 og til “et troens tilfluktssted”.26 Foreldre har ansvar for å kjærlig undervise sine barn. Hjem som er fylt med kjærlighet er en glede, en lyst og en himmel på jord.27
Min mors favorittsalme var “Det er skjønnhet her på jord”.28 Alltid når hun hørte den første strofen: “Det er skjønnhet her på jord i et kjærlig hjem,” ble hun synlig rørt og fikk tårer i øynene. Som barn var vi klar over at vi levde i et slikt hjem, det var noe av det hun prioriterte høyest.29
I tillegg til å oppfordre til en kjærlig atmosfære i hjemmet, har president Nelson fokusert på å begrense bruk av medier som forstyrrer våre primære formål.30 En tilpasning som nesten enhver familie vil dra nytte av, er å gjøre Internett, sosiale medier og fjernsyn til en tjener istedenfor en distraksjon eller enda verre, en herre. Kampen om alles sjel, men særlig barns, finner ofte sted i hjemmet. Som foreldre må vi forsikre oss om at medieinnholdet er godt, tilpasset alderen og i samsvar med den kjærlige atmosfæren vi prøver å skape.
Undervisningen i vårt hjem må være tydelig og motiverende,31 men også åndelig, gledesfylt og full av kjærlighet.
Jeg lover at når vi fokuserer på vår kjærlighet til Frelseren og hans forsoning, gjør Ham til senteret i vår innsats for å samle Israel på begge sider av sløret, yter omsorgstjeneste til andre og individuelt forbereder oss til å møte Gud, vil motstanderens innflytelse forsvinne, og evangeliets glede, lyst og fred vil foredle vårt hjem med Kristus-lignende kjærlighet.32 Jeg vitner om disse doktrinære løftene og bærer et sikkert vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans sonoffer på våre vegne, i Jesu Kristi navn. Amen.