I morgen skal jeg gå i kirken
Harmin Toledo Gonzalez
Chiloé, Chile
Illustrasjon: Christiane Beauregard
To år etter at min hustru, Madeleinne, og jeg var blitt døpt og bekreftet, ble jeg mindre aktiv og sluttet å gå i kirken. Hver søndag morgen oppfordret hun meg til å stå opp og gå sammen med henne, men jeg sa nei.
“Jeg er trett. La meg sove,” kunne jeg si. Og senere kunne jeg gå og spille fotball.
Madeleinne sto opp alene og dro til møtehuset sammen med sønnen vår, Lucas. Selv om det regnet eller var kaldt dro hun alltid.
I ettertid kan jeg se at Satan angrep meg. Han overbeviste meg om at jeg klarte meg bra uten kirken. Han sa til meg: “Du klarer deg bra, du er rolig, du har det behagelig.” Men i virkeligheten hadde jeg mistet velsignelser, fremgang og lykke. Heldigvis hjalp min hustru og min himmelske Fader meg til å se tingene klart.
En fredag kveld omtrent et år etter at jeg hadde sluttet å gå i kirken, hadde jeg en drøm. Jeg drømte at jeg var på et vakkert sted på landet, og gikk hånd i hånd med min hustru og min sønn. Vi var svært lykkelige.
Men så begynte det å bli mørkt. Det ble så mørkt at jeg ikke kunne se noen ting. Plutselig oppdaget jeg at jeg ikke lenger gikk hånd i hånd med min hustru og sønn. Jeg ropte navnene deres, og håpet at de ville komme tilbake. Jeg ville ha dem tilbake, og jeg ville at mørket skulle forsvinne.
I det øyeblikket opplevde jeg hva det betyr å føle seg virkelig elendig. Jeg hadde mistet Madeleinne og Lucas. De hadde gått videre uten meg, forlatt meg og jeg var alene, omringet av mørke.
Da jeg våknet neste morgen, forsto jeg at min himmelske Fader hadde gitt meg et tegn. Hvis jeg ikke vendte tilbake til kirken og tok med min hustru og sønn til tempelet for å bli beseglet, ville jeg miste dem. Jeg ville ikke ha dem i neste liv. Jeg ville være i en fortapt, elendig tilstand.
“I morgen,” sa jeg til Madeleinne, “skal jeg gå i kirken.”
Hver søndag morgen siden den gang har jeg gått i kirken sammen med familien min. Jeg har ikke gått glipp av et eneste møte siden den drømmen for fem år siden. Vi ble til slutt beseglet i tempelet i september 2016.
Jeg er takknemlig for alle mine velsignelser. Jeg er spesielt takknemlig for min familie og min hustrus mot, styrke og eksempel. Jeg er takknemlig for at hun og min himmelske Fader ikke sluttet å ha tro på meg. Jeg er den mannen jeg er i dag på grunn av dem.