Gjør livet ditt til en gripende reise av personlig utvikling
Av eldste Jeffrey R. Holland
i De tolv apostlers quorum
Å lære, etterleve og undervise i evangeliet er kjernen i å utvikle oss mot vårt guddommelige potensial.
Illustrasjoner fra Getty Images
For en spennende tid det er å være medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige! Når jeg tenker på den senere tids utvikling i Herrens rike, synes det klart at Gud leder oss på en gripende reise med åser og daler og utsikter som er så slående at vi knapt kan forestille oss dem før vi kommer litt høyere og de er rett foran oss.
Bare det siste året har vi tatt farvel med en avholdt profet og kjærlig oppholdt en ny. Vi har valgt en ny tilnærming til møtene i Hjelpeforeningen og quorumene i Det melkisedekske prestedømme, med større vekt på å rådføre oss med hverandre for å utføre Herrens arbeid. I den samme ånd har vi sett Herren bringe høyprester og eldster sammen i ett quorum og vært vitne til en enorm endring i måten prestedømsbærere og søstre yter omsorg til Guds barn på. Hvis ikke dette er nok til å ta pusten fra deg, kan du overveie Det første presidentskaps bekjentgjørelse nylig om nye ressurser til støtte for personlig og familiens skriftstudium, med tilsvarende endringer i materiellet for Primær og Søndagsskolen – for ikke å snakke om stadige fremskritt innen misjonærarbeid, slektsforskning og tempelarbeid.
Og det er ganske sikkert mer på vei. Vår niende trosartikkel erklærer: “Vi tror på alt som Gud har åpenbart” – og dette er ofte det letteste. Det krever en spesiell form for tillit å tro “at han fortsatt vil åpenbare mange store og viktige ting angående Guds rike”, og så å være rede til å ta godta dem, uansett hva de måtte være. Hvis vi er villige, vil Gud lede oss til steder vi aldri hadde drømt at vi kunne komme til – uansett hvor storslagne våre drømmer allerede måtte være. Hans tanker og hans veier er absolutt mye høyere enn våre (se Jesaja 55:8–9). På en måte tror jeg ikke vi er så forskjellige fra innbyggerne i Kirtland, som profeten Joseph Smith sa følgende til: “Dere vet ikke mer om Kirkens og rikets fremtid enn et lite barn på sin mors fang.”1
Han ønsker å forandre vårt hjerte
Men likevel, når vi ser tilbake på hvor vi har vært, håper jeg vi kan se mer enn bare endrede retningslinjer, nye programmer og reviderte håndbøker. Herrens verk har alltid til syvende og sist handlet om mennesker, ikke programmer. Uansett hvilke forandringer han forordner i en organisasjon, en plan eller et pensum, håper han egentlig å forandre deg og meg. Han ønsker å forandre vårt hjerte og forbedre vår fremtid.
Nei, vi kan ennå ikke se de store og viktige tingene som ligger bak neste sving på stien. Men vi har en anelse om det endelige målet:
“Det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når han skal åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er” (1 Johannes 3:2).
“Hva slags menn [og kvinner] burde dere være? Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er” (3 Nephi 27:27).
“[Dere skal] motta av hans fylde og bli forherliget i meg likesom jeg er i Faderen. Derfor sier jeg til dere: Dere skal motta nåde for nåde” (L&p 93:20).
Jeg vet ikke hva du syns, men for meg høres det ut som en lang reise – men en spennende en! Et slikt guddommelig mål, storslagent som det enn er, er kjernen i det som gjør det gjengitte evangelium så tiltrekkende og inspirerende. Dypt i vår sjel finnes et ekko – et minne – som forteller oss at dette er grunnen til at vi kom til jorden. Vi godtok vår himmelske Faders plan først og fremst fordi vi ønsket å bli ham lik. Vi visste at det var et overveldende mål som aldri ville bli lett å oppnå. Men vi kunne ganske enkelt ikke være tilfreds med noe mindre. Vår sjel er skapt for å vokse, og vi ble oppildnet både den gang og nå til å foreta reisen.
Lære og bli
Undervisning, læring og etterlevelse av evangeliet er hovedprinsipper som er avgjørende for at vi kan vokse mot vårt guddommelige potensial og bli som våre himmelske foreldre. Noen ganger kaller vi denne prosessen evig fremgang. Noen ganger kaller vi den omvendelse til evangeliet. Noen ganger kaller vi den ganske enkelt omvendelse fra synd. Men uansett hva vi kaller den, innebærer den læring. Profeten Joseph Smith sa: “Dere må lære hvordan dere kan bli guder selv og bli konger og prester for Gud … ved å gå fra en liten grad til en annen og fra en liten evne til en stor …
Når du klatrer opp en stige, må du begynne nederst og gå oppover trinn for trinn inntil du kommer til toppen. Og slik er det også med evangeliets prinsipper – du må begynne med det første og gå videre inntil du har lært alle opphøyelsens prinsipper.”2
La oss snakke om læring. Innerst inne er jeg lærer, og jeg elsker ordet og tanken, men jeg synes vi bør definere det litt bedre enn vi pleier å gjøre. I evangeliesammenheng mener jeg ikke bare å tilegne seg kunnskap, selv om det er en del av det. Jeg mener heller ikke bare passivt å lytte til et foredrag eller lære fakta utenat. Jeg mener lærdom i form av vekst og forandring, med innsikt som fører til forbedring, om å kjenne sannheten, som igjen fører oss nærmere all sannhets Gud.
President Russell M. Nelson forbandt lærdom og denne forandringen i hjertet som fører til omvendelse, da han sa at “når Den hellige ånd gir overbevisning til den oppriktige sannhetssøker”, fremmer det tro, som igjen “fører til omvendelse og lydighet mot Guds bud”. Disse nødvendige ingrediensene i omvendelse vender oss “fra det verden gjør og til … å leve i pakt med Herrens måte”, som igjen “medfører en mektig forandring i hjertet”.3
Dette handler ikke om å kunne navnene på Israels tolv stammer eller å lage en oversikt over allegorien om oliventrærne, så nyttige som slike øvelser enn kan være. Denne formen for læring handler om å forandre oss, om å bli annerledes (bedre) fordi vi vet mer av det Gud vet.
Du forstår sikkert at den formen for læring jeg snakker om, er altfor stor til å passe inn i et klasserom eller å bli pakket inn i en 45-minutters leksjon. Skriftene, profeter, foreldre, solskinn, regnfulle dager, åndelige tilskyndelser og livets daglige lærdom gir oss alle muligheter til å lære om Gud og hans plan, for sannelig, “alle ting bærer vitnesbyrd” om ham (Moses 6:63). Til slutt oppdager vi alle at han er villig til å undervise oss ikke bare i kirken, men hvor som helst og når som helst – i uformelle øyeblikk med våre barn og våre venner, naboen eller våre arbeidskamerater, mannen eller kvinnen vi ser på bussen, eller den ansatte som hjelper oss på markedet – når som helst og hvor som helst vi er villige til å lære.
Men alle disse sannhetene som Gud prøver å lære oss hver dag, er bare et antall frø sådd i steinete jord eller blant torner for å bli oppbrent eller kvalt, med mindre vi tar Almas råd til oss om å gi dem næring ved å prøve ordet, eller som Jakob sier, å være ordets gjørere og ikke bare dets hørere (se Markus 4:1–20; Jakobs brev 1:22; Alma 32:27–43). Når vi lærer sannheten og velger å omsette den i handling, vokser vårt vitnesbyrd (se Johannes 7:17). Når vi så gjør sannheten til en del av oss ved å alltid gjøre vårt beste for å etterleve den, selv i møte med utfordringer, forandrer den oss, og vi bli mer lik sannhetens Far.4
Læring av evangeliet er forankret i hjemmet
Det er derfor vi sier at for undervisning, læring og etterlevelse av evangeliet må “hjemmet [stå] sentralt og Kirken [være] en støttespiller”.5 For det første er det i hjemmet vi tilbringer mesteparten av vår tid – helt klart mer tid enn vi bruker i kirken (til tross for overarbeidede biskoper). Vi forventer ikke at vårt fysiske legeme skal overleve lenge på ett måltid i uken – selv om det er et svært godt måltid. På samme måte, hvis en én-timers kirkeklasse, til og med en utmerket kirkeklasse, er der vi stort sett “nyter Kristi ord” (2 Nephi 31:20), står vi i fare for åndelig underernæring.
For det annet er hjemmet både klasserom og laboratorium, der læring og etterlevelse av evangeliet er så sømløst sammenvevd at de nesten er umulige å skjelne. Denne levende laboratorieopplevelsen kan ganske enkelt ikke gjenskapes i klasserommet alene.
Det viktigste er kanskje at hjemmet er – eller kan være – et ekko av himmelen, en påminnelse om det evige målet vi kom hit for å strebe etter. Slik president Henry B. Eyring, annenrådgiver i Det første presidentskap, uttrykte det: “Selv om jordiske familier er langt fra fullkomne, gir de Guds barn den beste mulighet til å bli ønsket velkommen til verden med den eneste kjærlighet på jorden som er i nærheten av det vi følte i himmelen – foreldrekjærlighet. Familier er også den beste metoden for å bevare og videreføre moralske dyder og sanne prinsipper som med størst sannsynlighet vil lede oss tilbake til Guds nærhet.”6
Har jeg skremt dere foreldre? Jeg håper ikke det. Denne vektleggingen av undervisning, læring og etterlevelse i hjemmet er ikke ment å være en ekstra byrde for enkeltpersoner og familier. Tvert imot, faktisk – vi håper at ved å erkjenne og støtte deres innsats i hjemmet, kan vi på en eller annen måte lette byrden dere bærer der. Eller enda bedre, kanskje vi kan styrke dere så dere kan “bære [den] med letthet” (Mosiah 24:15).
Støtte til læring av evangeliet i kirken
Dette utvidede synet på å omfavne evangeliet utenfor klasserommet betyr ikke at klasserommet ikke er viktig. Vi håper naturligvis at meningsfylt læring fremdeles skjer i kirken. Faktisk er støttefunksjonen som Kirkens klasser ivaretar, avgjørende for hjemmesentrert læring. Men hvis den skal bidra til å forandre liv, kan ikke undervisningen i kirken være uavhengig av det som foregår i disse livene. Den må være relevant for, og benytte seg av erfaringene til både lærere og elever.
Da er det klart at hvis man fokuserer på en håndbok eller en krittavle eller organiseringen av stolene eller til og med noen gode diskusjonsspørsmål, kan det bære feil av sted. Det enkelte Guds barn og hans eller hennes evige fremgang må være det vi retter vår innsats og hengivenhet mot. Vi prøver å berøre liv, og vi rører bare stoler eller tavlen eller audiovisuelt utstyr hvis det hjelper oss å berøre et liv. For å omskrive Frelseren: Hva gavner det en lærer eller en klasse om den holder verdens beste læremessige presentasjon, og ingenting av denne læren kommer til uttrykk i det enkelte medlemmets liv og kjærlighet, tanker og følelser, den personen Gud så inderlig ønsker å frelse og opphøye?
Det virkelige målet på suksess vil ikke være hvor smidig leksjonen gikk, hvor godt vi fylte tiden, hvor mange komplimenter læreren får etterpå eller hvor mange klassemedlemmer som deltok. Suksess kommer an på hva som skjer i elevens liv. Fant bror Herrero noe i Skriftene i klassen i forrige uke som hjalp ham å komme gjennom utfordringene han har stått overfor? Eller enda bedre, skjedde det noe i klassen som forbedret hans evne til å finne svarene han trenger i løpet av uken? Da han fortalte om denne opplevelsen denne uken, fant søster Schmidt håpet og tilliten hun trengte for å tro at Gud ville hjelpe henne også? (Se “Du kommer ikke i form ved å se på andre”.)
Hvis du er lærer, kan alt dette bety at det du ser i en av våre nye undervisningsressurser, vil være litt annerledes enn det du er vant til å se i våre gamle håndbøker. Det kan hende du finner færre konkrete instruksjoner om hva du skal gjøre og hvordan. Dette er tilsiktet, for å oppfordre deg til å be om, legge merke til og anvende dine egne erfaringer og din egen og elevenes inspirasjon. (Se “Er du solist, eller leder du koret?”)
La oss tenke oss at studiekurset er Det nye testamente, og jeg er Søndagsskole-læreren. Jeg kommer ikke nødvendigvis til klassen med en masse trivielle fakta om rammen rundt Matteus 5, inspirerende sitater av kloke mennesker om Bergprekenen og kreative aktiviteter om hvordan man kan være fredsstifter, alt sammen organisert og tatt tiden på slik at vi blir ferdige akkurat fem på. I stedet studerer og etterlever jeg prinsippene i Matteus 5, akkurat slik jeg forventer at elevene skal gjøre. Den eneste forskjellen er at jeg kanskje gjør det med mer ettertanke og bønn for hver av elevene og hvordan disse prinsippene kan være meningsfylte for dem. I klassen, under Åndens innflytelse, oppmuntrer jeg dem å til å oppbygge og støtte hverandre i deres forsøk på å studere og leve i samsvar med Matteus 5. Jeg hjelper dem å se sammenhenger mellom deres liv og den dyrebare læren i Skriftene. Fremfor alt ber jeg om inspirasjon i øyeblikket til å kunne gjøre en kjensgjerning om til tro, og til å gjøre et spørsmål om til en søken.
I Primær kan jeg naturligvis ha en litt annen rolle. Men målet mitt er ikke å holde de små underholdt i 45 minutter, eller å holde dem stille så jeg får sagt det jeg ønsker å si uten å bli avbrutt. Min hensikt er å bygge dem opp som selvstendige elever, å hjelpe dem å forstå hvordan deres liv blir beriket ved evangeliets sannheter, og å støtte deres foreldre – deres viktigste lærere i evangeliet.
Etter å ha sjokkert foreldrene, har jeg kanskje nå skremt lærerne. La meg i så fall berolige dere med to tanker: (1) Dere underviser mennesker, ikke leksjoner, og dere kjenner menneskene bedre enn noen leksjonsbok kan. (2) Deres personlige anstrengelser for å lære og etterleve evangeliet er den best mulige forberedelsen til å undervise andre i evangeliet. Husk at den beste måten å innby Ånden i vårt liv – og i vår undervisning – er å lære og etterleve evangeliet selv. Ånden er den beste læreren i Kirken, og heldigvis finnes det ingen grense for denne innflytelsen.
Han merket veien og gikk foran
Det er vårt store ønske at Herren vil løfte oss til nye høyder av åndelig vekst ved hjelp av nye måter å lære og etterleve evangeliet. Med hans hjelp vil vi dele evangeliet med våre venner, ikke fordi vi føler det er en plikt, men fordi evangeliet er en del av vårt daglige liv, og vi kan ikke åpne munnen uten at en eller annen evangeliesannhet ramler ut! Ideelt sett vil våre venner fra andre trossamfunn se mer lys i vårt liv og finne misjonærene – til og med før misjonærene finner dem – fordi de ønsker at deres egen familie skal ha noe av det de har sett. Tempelekteskap, slektshistorie, prestedømmets kraft og ordinanser, moralsk renhet, omsorg for de fattige – alt dette vil være det velsignede resultatet av at dypt omvendte Kristi disipler lærer og etterlever evangeliet hver dag, med full, hensiktsmessig og konsekvent støtte fra søndagens klasser. Det er dette Herren leder oss mot, og det er i sannhet en gripende reise!
Vi bruker uttrykket “Undervisning på Frelserens måte”, men jeg håper at det aldri blir et slagord eller en klisjé. Alt vi egentlig mener med det er at vi, som lærere og elever, må være Kristus lik og prøve å dele evangeliet med andre slik han gjorde. Dette er en anledning til å slutte seg til disiplene og gå inn på veiene og sideveiene sammen med Jesus for å lete etter en som er bortkommet. Dette er en anledning til å gå opp på saligprisningens berg sammen med folkemengden og sitte ved Galileasjøens bredder sammen med de forsamlede. Dette er en anledning for oss alle til å røre ved kanten av Mesterens klær og bli helbredet.
Jeg har alltid elsket disse poetiske ordene skrevet av Eliza R. Snow til en av de mest rørende salmene i Kirken:
Han merket veien og gikk foran.
Og hvert et punkt peker hen
til lys og liv og evig dag,
hvor Guds fulle nærvær er.7
Brødre og søstre, det er en ære å gå sammen med dere til den strålende fremtiden som vår himmelske Fader har i vente for oss. Jeg kjenner deres hjerte. Jeg vet at dere elsker Herren og ønsker å gjøre hans vilje. Jeg bærer vitnesbyrd om at når vi lærer hans vilje og samler lys og sannhet og gjør det til en del av oss hver dag, vil dette lyset vokse i oss og bli, “klarere og klarere inntil som ved høylys dag” (L&p 50:24; uthevelse tilføyd), da vi kan være sammen med ham fordi vi vil være lik ham.