Vi ble begge velsignet
Anna Fingerle
Hesse, Tyskland
Illustrasjon: Carolyn Vibbert
Jeg ble halvveis blind da jeg ble påkjørt av en lastebil mens jeg syklet. Litt over fire år senere, i julen 2011, følte jeg meg tilskyndet til å be en mann jeg hadde kjent i en tidligere menighet, om en prestedømsvelsignelse. Jeg traff bare denne mannen en gang iblant, så jeg forsto ikke hvorfor jeg skulle spørre ham. Jeg visste at det var andre verdige prestedømsbærere som jeg kunne spørre i stedet.
I ukene som fulgte ble følelsen av at jeg trengte en velsignelse sterkere. Jeg var tempelarbeider i Frankfurt Tyskland tempel, så jeg bestemte meg for å be en av brødrene der om en velsignelse.
Etter at jeg tok denne beslutningen, kom mannen jeg hadde blitt tilskyndet til å spørre, inn i templet. Jeg visste straks at dette ikke var en tilfeldighet – vår himmelske Fader ønsket at jeg skulle spørre akkurat denne mannen. Jeg mannet meg opp og ba om å få snakke med ham etter sesjonen hans. Det ville han.
Senere forklarte jeg at jeg ikke visste hvorfor, men jeg følte at jeg trengte en velsignelse av ham. Han sa at han gjerne ville hjelpe. Han inviterte en annen bror inn i rommet, og begynte så å gi meg en velsignelse. Da avsluttet, var jeg forvirret. Velsignelsen var fin, men det var ingenting spesielt ved den.
Så åpnet jeg øynene.
Da jeg åpnet øynene, kunne jeg se hele rommet nesten helt klart. Jeg kunne ikke tro det! Jeg spurte mannen om han visste hvorfor han var den som måtte gi meg denne velsignelsen. Svaret hans gjorde meg ydmyk.
“Jeg tror ikke denne velsignelsen bare var til deg,” sa han. “Den var til meg også. Jeg skal gi min niese en velsignelse i morgen fordi hun skal bli døpt. Familien vår er ikke aktiv i Kirken, og hun er det første familiemedlemmet som blir døpt på nesten 20 år. Mange i familien vil delta i dåpen, og jeg var ikke sikker på om min tro var sterk nok til å gi velsignelsen. Nå vet jeg at jeg kan klare det.”
I dagene som fulgte forbedret synet mitt seg nok til at jeg ikke lenger trengte den hvite stokken. Jeg pakket den inn og ga den i julegave til denne mannen sammen med et brev. “Jeg vet det ikke er Moses’ stav,” skrev jeg, “men jeg håper den minner deg om hvilken prestedømskraft du er i besittelse av.”
Vår himmelske Fader elsker oss og gleder seg over å velsigne oss. Denne velsignelsen i julen ga meg ikke bare synet tilbake, men ga også en ydmyk prestedømsbærer trygghet i sin prestedømstjeneste.