Tre pionerreiser i vår tid
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Tre unge voksne forteller om sine erfaringer med å slutte seg til Kirken, og skape en trosarv for seg selv og sine familier.
Mens jeg var på misjon i Melbourne i Australia, var jeg i en menighet som besto av utenlandske studenter. Da de lærte om pionerer i Søndagsskolen, lurte jeg på hvor interessert de ville være – nesten alle var nye konvertitter, og ingen av dem hadde noen forfedre som krysset slettene i Nord-Amerika.
Overraskende nok ble mange av de internasjonale studentene fascinert av historiene som ble fortalt. Noen av dem nevnte hvordan de forholdt seg til de tidlige hellige på et personlig plan. I likhet med pionerene var disse internasjonale studentene nye konvertitter som hadde ofret for å etablere Kirken i områdene de bodde i. For noen av disse medlemmene var Kirken enten liten eller ikke-eksisterende i hjemlandet. De var pionerer i vår tid, som formet en ny religiøs arv for kommende generasjoner.
Her er tre eksempler fra konvertitter som har sluttet seg til rekkene av pionerer i vår tid.
Jeg hedrer familien min på nye måter
Nami Chan, Taoyuan på Taiwan
Min familie og mange av mine slektninger i Taiwan er buddhister. Da jeg var ung, hjalp jeg til med å forberede ofringer for forfedre, og en rekke guder til kinesisk nyttår og andre helligdager. Det var en familietradisjon for oss, så vel som en måte å minnes våre forfedre og bringe fred og fremgang til min familie.
Da noen av mine slektninger sluttet seg til et frikirkelig kristent kirkesamfunn, hadde det ingen innvirkning på familien min til å begynne med. Men under Ching Ming-festivalen, når man tilber forfedre og brenner røkelse ved gravene deres, nektet de kristne slektningene mine å delta. De sa de ville følge De ti bud, ikke minst “Du skal ikke ha andre guder foruten meg” (2 Mosebok 20:3). Familien min hadde ikke diskutert noen annen tro før, men fra den dagen av ble kristendommen ensbetydende med nedbrytning av tradisjoner i familiens øyne, og ble sett i et negativt lys.
Mens jeg studerte ved et universitet, møtte jeg Kirkens misjonærer på gaten. Vanligvis ville jeg ikke ha vært interessert i hva de hadde å si, men noen erfaringer hadde forberedt mitt hjerte til å motta deres budskap. Under møtet med dem gikk jeg med på å be og lese i Mormons bok, og jeg begynte å utvikle et personlig vitnesbyrd om det jeg ble undervist. Men på grunn av mine foreldres syn på kristendom, ville jeg ikke fortelle dem at jeg ønsket å bli døpt. Mange måneder etter mitt første møte med misjonærene, fortalte jeg til slutt foreldrene mine at jeg ønsket å bli døpt, og at jeg ønsket å reise på misjon. De ble opprørt, men jeg visste at jeg gjorde det rette valget.
Jeg har ingen pionerforfedre, men jeg føler at jeg forstår deres offer. Det er vanskelig å gi avkall på enkelte tradisjoner og å møte motstand fra familiemedlemmer. Selv nå, fem år etter at jeg ble medlem av Kirken, og selv om jeg har vært på misjon, støtter ikke familien beslutningen min fullt ut, men de har lært å godta den. Ved å bli medlem av Kirken har jeg kunnet hedre familien min på nye måter ved å gjøre slektshistorie og finne frem til mine forfedre. Mitt vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans forsoning hjelper meg å løse enhver konflikt som måtte oppstå med familien min.
Finn glede i evangeliet
Harry Guan, Utah i USA
Jeg vokste opp i Kina og regnet meg som kristen, til tross for at jeg aldri gikk i kirken. Jeg var interessert i Gud og Jesus Kristus, og jeg syntes den kristne lære var veldig betryggende.
Da jeg flyttet til USA for å studere, begynte jeg å gå i et frikirkelig kristent kirkesamfunn. Etter noen måneder fikk jeg høre om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige av noen venner som vurderte å studerte ved Brigham Young University. Jeg spurte noen studenter ved den kristne kirken om de siste-dagers-hellige, og ble overrasket da de advarte meg på det sterkeste og ba meg holde meg unna “mormonene”. Til å begynne med hørte jeg på rådene deres, men da jeg bladde gjennom sosiale medier ca. en uke senere, kom jeg over en tale av eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum. I talen nevnte han at Kirkens medlemmer skulle vise respekt overfor andre religioner (se “Faith, Family, and Religious Freedom”, lds.org/prophets-and-apostles). Da jeg lyttet til eldste Holland, følte jeg det jeg nå kjenner som Ånden, og fant ut at jeg måtte lære mer om Kirken.
Jeg endte opp med å gå i kirken, og senere møtte jeg misjonærene. Undervisningen deres gjorde inntrykk, spesielt om frelsesplanen. Foreldrene mine ble ikke akkurat glade da jeg bestemte meg for å bli døpt, men de aksepterte at jeg var gammel nok til å ta egne avgjørelser. Da mine besteforeldre besøkte meg i Amerika noen måneder senere, kunne jeg undervise dem om evangeliet. Begge bestemte seg for å bli døpt.
Evangeliet har gitt meg så mye glede, og det har ført meg til kvinnen som snart skal bli min hustru. Det er verdt ethvert offer jeg har måttet gjøre, eller kommer til å gjøre.
Hun baner vei for fremtidige generasjoner
Brooke Kinikini, Hawaii i USA
Jeg ble medlem av Kirken da jeg var 15 år gammel, men jeg hadde gått i kirken og utviklet min tro og mitt vitnesbyrd siden jeg var barn. Selv om jeg var eneste medlem i min familie, hadde jeg trofaste venner som elsket meg og ledet meg ved sitt eksempel.
I motsetning til pionerene i fordums tid, behøvde jeg aldri å traske med en håndkjerre over de frosne slettene. Jeg opplevde faktisk ikke mange vanskeligheter i det hele tatt da jeg sluttet meg til Kirken. Jo da, jeg mistet noen venner og måtte gå i kirken og på Seminar alene. Men når jeg tenker over hvilken virkning det har hatt og fortsetter å ha på familien min, vet jeg at det var en av de beste avgjørelsene jeg noensinne har tatt. Min beslutning om å bli døpt, bli beseglet i templet og å holde meg trofast mot mine pakter, har skapt en kjedereaksjon som vil øve positiv innflytelse på mine tre skjønne barns liv, så vel som kommende generasjoner, for alltid.
Å være en pioner handler om å bane veien for andre. Jeg tror at en av de mange velsignelsene jeg har mottatt for å være et trofast medlem av Kirken, er at jeg kan bidra til å bringe andre til Kristus. En tilsynelatende liten hendelse – som at en 15 år gammel jente i Maui på Hawaii blir døpt, eller at en 14 år gammel gutt ba ydmykt i et skogholt – kan forandre livet til familier i fortid, nåtid og fremtid.
Tittelen pioner i vår tid er ikke bare forbeholdt konvertitter. Når vi prøver å bygge opp en varig arv av trofasthet for fremtidige generasjoner, kan vi alle bli pionerer.