“Være til hjelp for [dem] og styrke dem”

Av eldste Jeffrey R. Holland

i De tolv apostlers quorum

Bilde

Holland, Jeffrey R.

Vår bønn i dag er at enhver mann og kvinne som forlater denne generalkonferansen, må ha et sterkere ønske om å vise dyptfølt omtanke for hverandre.

For å omskrive Ralph Waldo Emerson, er livets mest minneverdige øyeblikk de hvor vi føler et rush av åpenbaring.¹ President Nelson, jeg vet ikke hvor mange slike “rush” vi tåler denne helgen. Noen av oss har svakt hjerte. Men når jeg tenker meg om, er det også noe du kan ta deg av. For en profet!

I samme ånd som president Nelsons enestående bekjentgjørelser og vitnesbyrd i går kveld og i formiddag, bærer jeg mitt eget vitnesbyrd om at disse justeringene er eksempler på den åpenbaring som har styrt denne Kirken fra dens begynnelse. De er nok et tegn på at Herren fremskynder sitt verk i dets tid.²

Alle som er ivrige etter å lære detaljene i disse sakene, vit at umiddelbart etter dette konferansemøtet vil en rekke ting begynne å skje som, ikke nødvendigvis i denne rekkefølgen, omfatter et brev fra Det første presidentskap til alle medlemmer av Kirken som vi har en e-postadresse til. Et syv sider langt dokument med spørsmål og svar vil være vedlagt til alle ledere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene. Dette materiellet vil også umiddelbart bli tilgjengelig på ministering.lds.org/nor. “Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne.”³

Så til det fantastiske oppdraget som president Russell M. Nelson har gitt meg og søster Jean B. Bingham. Brødre og søstre, når arbeidet i quorumene og hjelpeorganisasjonene modnes på institusjonsnivå, er det naturlig at vi også modnes personlig – at hver enkelt hever seg over enhver mekanisk funksjon-uten -følelser-rutine til det dyptfølte disippelskap som Frelseren forklarte på slutten av sitt jordiske virke. Da han forberedte seg til å forlate sin fremdeles uskyldige og litt forvirrede lille flokk med følgesvenner, ramset han ikke opp en rekke administrative ting de måtte gjøre eller ga dem en håndfull rapporter som skulle fylles ut i tre eksemplarer. Nei, han oppsummerte oppgaven deres med ett grunnleggende bud: “Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre… Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.”⁴

I et forsøk på å bevege oss nærmere dette evangelieidealet, vil dette nylig bekjentgjorte omsorgstjeneste-konseptet for prestedømmet og Hjelpeforeningen omfatte blant annet følgende elementer, hvorav Hjelpeforeningen allerede har iverksatt noen med glimrende resultater.⁵

Vi vil ikke lenger bruke terminologien hjemmelærere og besøkende lærerinner. Det skyldes delvis at mye av vår tjenestegjerning vil finne sted innenfor andre rammer enn i hjemmet, og delvis fordi vår kontakt ikke vil defineres ved å undervise en forberedt leksjon, selv om en leksjon så absolutt kan deles hvis det er behov for dette. Hovedhensikten med omsorgstjeneste vil være, slik det ble sagt om Nephis folk på Almas tid, å “[våke]… over sitt folk og [livnære] dem med det som har med rettferdighet å gjøre”.⁶
Vi vil fortsette å besøke hjem når det er mulig, men lokale omstendigheter som stort antall, lange avstander, personlig sikkerhet og andre utfordrende omstendigheter kan gjøre det umulig å besøke alle hjem hver måned. Slik Det første presidentskap sa for mange år siden: Gjør så godt dere kan.⁷ I tillegg til den tidsplan dere setter opp for faktiske besøk, kan denne kalenderen suppleres med telefonsamtaler, brev, tekstmeldinger, e-post, videosamtaler, samtaler ved Kirkens møter, felles tjenesteprosjekter, sosiale aktiviteter og en rekke muligheter som sosiale medier gir. Jeg vil imidlertid understreke at dette ekspansive nye synet ikke omfatter det sørgelige utsagnet jeg nylig så på et klistremerke på en bil. Det sto: “Hvis jeg tuter, har du fått hjemmelærerbesøk.”Vær så snill, brødre (søstrene ville aldri finne på noe slikt – jeg taler til brødrene i Kirken), med disse justeringene ønsker vi mer omsorg og omtanke, ikke mindre.
Med dette nye, mer evangeliebaserte konseptet for omsorgstjeneste, føler jeg at dere begynner å få panikk med hensyn til hva som teller på rapporten. Bare slapp av, for det er ingen rapport – i hvert fall ikke “Jeg rakk akkurat å komme meg inn døren”-rapporten på månedens siste dag. Her prøver vi også å modnes. Det eneste som skal rapporteres, er antall intervjuer lederne har hatt med omsorgstjenesteparene i menigheten det kvartalet. Så enkelt som det enn høres ut mine venner, er disse intervjuene helt avgjørende. Uten denne informasjonen vil ikke biskopen kunne få den informasjonen han trenger om medlemmenes åndelige og timelige tilstand. Husk: Omsorgsbrødre representerer biskopsrådet og presidentskapet for eldstenes quorum. De erstatter dem ikke. En biskops og en quorumspresidents nøkler strekker seg langt forbi dette omsorgstjenesteprogrammet.
Fordi denne rapporten er forskjellig fra noe annet dere har sendt inn før, vil jeg understreke at vi ved Kirkens hovedkvarter ikke trenger å vite hvordan eller hvor eller når dere har hatt kontakt med deres folk. Vi trenger bare å vite og bryr oss om at dere gjør det og at dere velsigner dem på alle måter dere kan.

Brødre og søstre, vi har en himmelsendt anledning som kirke til å vise “ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud”⁸ – til “å bære hverandres byrder, så de kan være lette”, til å “trøste dem som trenger trøst”⁹, til å hjelpe enker og farløse, gifte og enslige, de sterke og de urolige, de undertrykte og de robuste, de lykkelige og de triste – kort sagt alle, hver og en av oss, fordi vi alle trenger å føle vennskapets varme hånd og å høre en sikker erklæring av tro. Men jeg advarer dere, et nytt navn, ny fleksibilitet og færre rapporter vil ikke gjøre den minste forskjell i vår tjeneste med mindre vi ser dette som en henstilling om å ta vare på hverandre på en dristig, ny og helligere måte, slik president Nelson nettopp har sagt. Når vi nå løfter vårt åndelige blikk mot en mer universell etterlevelse av kjærlighetens lov, berømmer vi de generasjoner som har virket på denne måten i mange år. La meg nevne et eksempel fra den senere tid på den slags plikttroskap, i håp om at mange flere må ta til seg Herrens befaling om å “være til hjelp for… og styrke”¹⁰ våre brødre og søstre.

Den 14. januar i år, en søndag litt etter klokken 17.00, snakket mine unge venner Brett og Kristin Hamblin sammen i sitt hjem i Tempe i Arizona, etter Bretts dag med tjeneste i biskopsrådet og Kristins travle dag med omsorg for deres fem barn.

Plutselig falt Kristin, som tilsynelatende hadde blitt frisk av brystkreft året før, livløs om. Han ringte ambulansen, og et akutt-team kom og prøvde desperat å gjenopplive henne. Mens Brett ba inntrengende, tok han raskt to andre telefonsamtaler: en til sin mor for å be henne hjelpe til med barna, og den andre til Edwin Potter, sin hjemmelærer. Sistnevnte samtale foregikk i sin helhet som følger:

Edwin, som kunne se hvem som ringte, sa: “Hei, Brett, hva skjer?”

Brett nærmest ropte svaret: “Jeg trenger deg her – nå!”

På færre minutter enn Brett kunne telle, sto hans prestedømskollega ved hans side, hjalp til med barna og kjørte så bror Hamblin til sykehuset bak ambulansen som fraktet hans hustru. Der, mindre enn 40 minutter etter at hun hadde lukket øynene, erklærte legene Kristin død.

Mens Brett hulket, holdt Edwin ganske enkelt rundt ham og gråt sammen med ham – en lang, lang stund. Deretter forlot Edwin Brett for å la ham sørge sammen med andre familiemedlemmer som hadde kommet til, og kjørte hjem til biskopen for å fortelle ham hva som nettopp hadde skjedd. En fantastisk biskop dro straks av sted til sykehuset, mens Edwin kjørte videre til familien Hamblins hjem. Der lekte han og hans hustru Charlotte, som også hadde kommet løpende, med de fem nå morløse Hamblin-barna, i alderen 12 til 3 år. De ga dem kveldsmat, holdt en improvisert musikkfremføring og hjalp dem å gjøre seg klar til å legge seg.

Brett fortalte meg senere: “Det fantastiske med denne historien er ikke at Edwin kom da jeg ringte. I en nødssituasjon finnes det alltid noen som er villig til å hjelpe. Nei, det fantastiske med denne historien er at han var den eneste jeg tenkte på. Det fantes andre i nærheten. Kristin har en bror og en søster mindre enn fem kilometer unna. Vi har en fantastisk biskop, den beste. Men forholdet mellom Edwin og meg er slik at jeg instinktivt følte for å ringe ham da jeg trengte hjelp. Kirken gir oss en strukturert måte å etterleve det andre budet bedre – å elske, tjene og utvikle et forhold til våre brødre og søstre som kan hjelpe oss å komme nærmere Gud.”¹¹

Edwin sa om opplevelsen: “Eldste Holland, ironien i alt dette er at Brett har vært vår families hjemmelærer lenger enn jeg har vært deres. I denne perioden har han besøkt oss mer som en venn enn på oppdrag. Han har vært et godt eksempel, et forbilde på hva en aktiv og engasjert prestedømsbærer skulle være. Min hustru, guttene våre – vi jeg ser ikke på ham som én som er forpliktet til å gi oss et budskap på slutten av hver måned. Vi ser på ham som en venn som bor like nede i gaten og rundt hjørnet, som ville gjøre alt i denne verden for å velsigne oss. Jeg er glad jeg kunne gjengjelde bare en liten del av det jeg skylder ham.”¹²

Brødre og søstre, jeg slutter meg til dere i å hylle hver eneste kvartalslærer, menighetslærer og hjemmelærer og besøkende lærerinne som har vist kjærlighet og tjent så trofast gjennom hele vår historie. Vår bønn i dag er at hver mann og kvinne – og våre eldre unge menn og unge kvinner – må forlate denne generalkonferansen med et sterkere ønske om å vise dyptfølt omtanke for hverandre, med Kristi rene kjærlighet som eneste motivasjon for å gjøre det. Til tross for det vi alle føler er våre begrensninger og utilstrekkeligheter – og vi har alle utfordringer – måtte vi arbeide side om side med vingårdens Herre,¹³ og gi vår alles Gud og Fader en hjelpende hånd med hans svimlende oppgave med å besvare bønner, gi omsorg, tørke tårer og styrke de vaklende knær.¹⁴ Hvis vi vil gjøre det, vil vi bli mer som de sanne Kristi disipler vi er ment å være. La oss denne første påskedag elske hverandre slik han har elsket oss.¹⁵ Det ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.