Dyrebare gaver fra Gud
Av president M. Russell Ballard
Fungerende president for De tolv apostlers quorum
Livet kan være fylt med tro, glede, lykke, håp og nestekjærlighet når vi utøver selv den minste mengde virkelig tro på Kristus.
Mine brødre og søstre, vi har nettopp deltatt i en høytidelig forsamling, en praksis som kan spores tilbake til Bibelen når fordums Israel var samlet for å føle Herrens nærhet og feire Hans velsignelser.1 Vi er privilegert ved å leve i en tid da denne fordums praksis har blitt gjengitt gjennom Profeten Joseph Smith.2 Jeg oppfordrer dere til å skrive i deres dagbok hva dere følte angående denne svært hellige handling dere har deltatt i.
Vi sa nylig farvel til vår kjære venn og profet, president Thomas S. Monson. Selv om vi savner ham, er vi dypt takknemlige for at Herren har kalt en ny profet, president Russell M. Nelson, til å presidere over sin kirke. På en ordnet måte har vi nå begynt et nytt kapittel i vår kirkes historie. Dette er en dyrebar gave fra Gud.
Idet hver enkelt av oss oppholdt president Nelson ved oppløftet hånd, sto vi som vitner for Gud og anerkjente ham som president Monsons rettmessige etterfølger. Med våre oppløftede hender lovet vi å lytte til hans røst når han mottar rettledning fra Herren.
Herren har sagt:
“[Dere skal] gi akt på alle de ord og befalinger som han [Kirkens president] skal gi dere etter hvert som han mottar dem…
for hans ord skal dere motta som om de kom fra min egen munn, i all tålmodighet og tro.”3
Jeg har kjent vår nye profet-president i mer enn 60 år. Jeg har tjent sammen med ham i De tolv apostlers quorum i 33 år, og jeg er et vitne om at Herrens hånd har forberedt ham til å bli vår presiderende apostel og profet for å forvalte alle Det hellige prestedømmes nøkler på jorden. Måtte hver enkelt av oss fullt og helt oppholde ham og hans rådgivere og følge deres rettledning. Vi ønsker også varmt velkommen eldste Gong og eldste Soares som medlemmer av De tolv apostlers quorum.
Etter Jesu oppstandelse, en begivenhet vi feirer denne strålende påskehelgen, viste han seg for sine disipler og sa: “Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere.”4 Legg merke til en todelt handling – Gud sender sin Sønn. Sønnen sender sine tjenere – jordiske menn og kvinner – for å utføre sitt arbeid.
Vi skulle ikke være overrasket over å vite at de individer, kalt til å gjøre Herrens arbeid, ikke er fullkomne mennesker. Historier fra Skriftene forteller i detalj hendelser om menn og kvinner som ble kalt av Gud for å utføre et stort arbeid – gode sønner og døtre av vår himmelske Fader – kalt til å tjene i sine oppgaver i Kirken, som strevde for å gjøre sitt beste, men ingen av dem var fullkomne ennå. Det samme gjelder oss i dag.
Gitt den kjensgjerning at vi har menneskelige svakheter og mangler, hvordan går vi frem i å støtte og oppholde hverandre? Det begynner med tro – ekte, oppriktig tro på Herren Jesus Kristus. Tro på Frelseren er det første prinsipp i Kristi lære og evangelium.
For noen år siden besøkte jeg Det hellige land. Idet vi kjørte forbi en sennepsplante, spurte direktøren for BYU Jerusalem Center om jeg noen gang hadde sett et sennepsfrø. Det hadde jeg ikke, så vi stoppet. Han viste meg frøene fra sennepsplanten. De var overraskende små.
Jeg husket da Jesu læresetning: “Sannelig sier jeg dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg. Og ingen ting skal være umulig for dere.”5
Hvis vi har tro så lite som et sennepsfrø, kan Herren hjelpe oss å flytte fjell av mismodighet og tvil i oppgaver som ligger foran oss når vi tjener sammen med Guds barn, innbefattet familiemedlemmer, Kirkens medlemmer og dem som ennå ikke er medlemmer av Kirken.
Brødre og søstre, livet kan være fylt med tro, glede, lykke, håp og nestekjærlighet når vi utøver selv den minste mengde av virkelig tro på Kristus – selv et sennepsfrø av tro.
Eldste George A. Smith husket et råd profeten Joseph Smith ga ham: “Han sa at jeg aldri skulle miste motet, uansett hvilke vanskeligheter jeg opplevde. Om jeg skulle synke ned i den dypeste avgrunn i Nova Scotia med hele Rocky Mountains over meg, måtte jeg ikke miste motet, men stå på, utøve tro og være ved godt mot, så skulle jeg til sist komme seirende ut av det.”6
Vi skulle huske Paulus’ erklæring: “Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.”7 Å vite dette er nok en dyrebar gave fra Gud.
I tillegg til de gavene jeg har nevnt, er det mange, mange flere. Jeg taler nå om bare noen få – sabbatsdagens gave, nadverden, tjeneste for andre og den uforlignelige gaven fra Gud; at han sendte vår Frelser.
Sabbatsdagens kraft er å oppleve i kirken og hjemme fryden, gleden og den varme følelsen av Herrens Ånd uten noen slags forstyrrelser.
Altfor mange tillater seg selv å nesten leve på nett med sine smart-enheter – skjermer som opplyser deres ansikt dag og natt og ørepropper i ørene som blokkerer for Åndens milde, lave røst. Hvis vi ikke tar oss tid til å koble fra, kan vi gå glipp av muligheter til å høre røsten til Ham som sa: “Hold opp, og kjenn at jeg er Gud!”8 Det er ikke noe galt i å benytte teknologiens fremskritt inspirert av Herren, men vi må bruke den klokt. Husk sabbatsdagens gave.
Gaven det er å motta nadverden på nadverdsmøtet må aldri bli rutine, eller bare noe vi gjør. Det er bare 70 minutter i løpet av en hel uke at vi kan ta en pause og finne mer fred, glede og lykke i vårt liv.
Å ta del i nadverden og fornye våre pakter er et tegn fra oss til Herren om at vi alltid husker Ham. Hans forsoning er en nådegave fra Gud.
Privilegiet å betjene vår himmelske Faders barn er en annen anledning til å følge eksemplet til Hans elskede Sønn ved å yte tjeneste for hverandre.
Noen anledninger til tjeneste er formelle – i vår familie, våre kall i Kirken og vår deltagelse i samfunnstjeneste.
Kirkens medlemmer – både menn og kvinner – skulle ikke nøle, hvis de ønsker, å påta seg offentlige verv på ethvert nivå i styre og stell der de bor. Våre stemmer er avgjørende i dag og viktige i våre skoler, våre byer og våre land. Der det finnes demokrati, er det vår plikt som medlemmer å stemme på hederlige menn og kvinner som er villige til å tjene.
Mange anledninger til å tjene er uformelle – uten kall – og kommer når vi strekker oss ut til andre vi møter på livets reise. Husk at Jesus lærte den lovkyndige at vi skulle elske Gud og vår neste som oss selv, og brukte den gode samaritan som et eksempel.9
Tjeneste åpner et vindu hvorved vi kan forstå Kristi liv og tjenestegjerning. Han kom for å tjene, slik det står i Skriftene, “likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.”10
Peter kan ha gitt den beste beskrivelsen av Frelserens jordiske virke med fem ord da han viste til Jesus som, “gikk omkring og gjorde vel.”11
Herren Jesus Kristus er vår mest dyrebare av alle Guds gaver. Jesus sa: “Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.”12
Nephi uttrykte hvor viktig vår Frelser er da han erklærte: “Vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus, vi profeterer om Kristus, og vi skriver i overensstemmelse med våre profetier så våre barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder.”13 Vi må ha Kristus som senter i vårt liv til alle tider og på alle steder.
Vi skulle huske at det er Hans navn som kommer frem på våre steder for tilbedelse, vi blir døpt i hans navn, og vi blir bekreftet, ordinert, begavet og beseglet i ekteskap i hans navn. Vi tar del i nadverden og lover å påta oss Hans navn – og blir sanne kristne. Til sist, vi blir bedt i nadverdsbønnen om å “alltid minnes ham.”14
Når vi forbereder oss til påskesøndag i morgen, la oss huske at Kristus er uforlignelig. Han er den rettferdige Dommer, vår trofaste Talsmann, vår velsignede Forløser, den gode Hyrde, den lovede Messias, en sann Venn og mye, mye mer. Han er virkelig en svært dyrebar gave til oss fra vår Fader.
Som disipler har vi mange krav, ansvar og oppgaver. Uansett, noen aktiviteter må alltid være i sentrum for vårt medlemskap i Kirken. “Derfor,” befaler Herren, “vær trofast, forbli i det embede jeg har utpekt deg til, styrk de svake, løft de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær.”15
Dette er Kirken i handling! Det er ren tilbedelse! Dette er evangeliet i sin sanne form idet vi styrker, løfter og gir kraft til dem som er i åndelig og timelig nød! Å gjøre dette krever at vi besøker dem og hjelper dem16 slik at deres vitnesbyrd om tro på vår himmelske Fader og Jesus Kristus og hans forsoning vil bli forankret i deres hjerte.
Måtte Herren hjelpe og velsigne oss til å skatte våre mange dyrebare gaver fra Gud, også vårt medlemskap i hans gjenopprettede kirke. Jeg ber om at vi må bli fylt med kjærlighet til alle vår himmelske Faders barn, og være i stand til å se deres behov og være villige til å besvare deres spørsmål og bekymringer angående evangeliet, på klare og vennlige måter som vil gi økt forståelse og verdsettelse av hverandre.
Jeg vitner om at Jesus Kristus er vår Frelser. Det vi vil bli undervist på denne generalkonferansen kommer til oss ved inspirasjon fra apostler og profeter, fra generalautoriteter, og søstre som er Kirkens ledere på generalplan. Måtte glede og fred fra Herren være med hver og en av oss er min bønn i vår Herre Jesu Kristi navn. Amen.