En dag til
Av eldste Taylor G. Godoy
i De sytti
Vi har alle en “i dag” å leve, og nøkkelen til å gjøre dagen vellykket er å være villig til å ofre.
For noen år siden fikk noen venner av meg en skjønn baby ved navn Brigham. Etter fødselen fikk Brigham en sjelden diagnose som kalles Hunters sykdom, som sørgelig nok betydde at hans liv ville bli kort. En dag da Brigham og familien besøkte tempelområdet, gjentok Brigham et spesielt uttrykk. To ganger sa han: “Én dag til.” Allerede neste dag gikk Brigham bort.
Jeg har besøkt Brighams grav noen ganger, og hver gang tenker jeg på uttrykket “én dag til”. Jeg undres på hva det ville bety, hvilken virkning det ville ha i mitt liv, å vite at jeg bare hadde en dag til å leve. Hvordan ville jeg behandle min hustru, mine barn og andre? Hvor tålmodig og høflig ville jeg være? Hvordan ville jeg ta vare på kroppen min? Hvor inderlig ville jeg be og granske Skriftene? Jeg tror at på en eller annen måte vil vi alle på et tidspunkt få en “én dag til”-forståelse – en forståelse av at vi må bruke den tiden vi har klokt.
I Det gamle testamente leser vi historien om Hiskia, konge i Juda. Profeten Jesaja bekjentgjorde til Hiskia at Hiskias liv snart ville ta slutt. Da han hørte profetens ord, begynte Hiskia å trygle, be og gråte sårt. Ved denne anledningen la Gud 15 år til Hiskias levealder. (Se Jesaja 38:1-5.)
Dersom vi ble fortalt at vi hadde kort tid igjen å leve, ville kanskje vi også trygle om flere dager for å kunne gjøre noe vi burde ha gjort eller gjort annerledes.
Uansett hvor mye tid Herren, i sin visdom, beslutter å gi hver enkelt av oss, kan vi være sikre på én ting: Vi har alle en “i dag” å leve, og nøkkelen til å gjøre dagen vellykket er å være villig til å ofre.
Herren sa: “Se, nå heter det i dag inntil Menneskesønnens komme, og sannelig, det er en offerdag” (L&p 64:23; uthevelse tilføyd).
Det engelske ordet for offer sacrifice kommer fra latin sacer som betyr “hellig,” og facere, som betyr “å gjøre,” med andre ord å gjøre noe hellig, å bringe heder til det.
“Offer og lydighet kronen ham bringer” (“Priser profeten,” Salmer, nr. 12). [Engelsk: “Offer frembringer himmelens velsignelser”.]
Hvordan kan offer gjøre våre dager meningsfylte og velsignede?
For det første styrker personlige offer oss og gir verdi til det vi ofrer for.
En fastesøndag for noen år siden kom en eldre søster vi ikke kjente, til talerstolen for å dele sitt vitnesbyrd. Hun fortalte at hun bodde i en by som heter Iquitos som ligger ved Amazonaselven i Peru. Hun fortalte oss at fra den dagen hun ble døpt, hadde hun alltid hatt som mål å motta templets ordinanser i Lima Peru tempel. Hun betalte trofast full tiende og sparte fra sine beskjedne inntekter i årevis.
Hennes glede over å reise til templet og motta de hellige ordinansene der ble uttrykt med disse ord: “I dag kan jeg si at jeg endelig føler meg klar til å gå gjennom sløret. Jeg er den lykkeligste kvinne i verden, jeg har spart penger, dere aner ikke hvor lenge, for å besøke templet, og etter 7 dager på elven og 18 timer med buss, var jeg endelig i Herrens hus. Da jeg forlot det hellige stedet, sa jeg til meg selv: Etter alt det som jeg har måttet ofre for å komme til templet, vil jeg ikke la noe få meg til å ta lett på paktene jeg har inngått – det ville være bortkastet. Dette er en meget alvorlig forpliktelse.”
Jeg lærte av denne gode søsteren at personlig offer er en uvurderlig kraft som er drivkraft for våre avgjørelser og besluttsomhet. Personlig offer er en drivkraft for våre handlinger, våre forpliktelser og pakter og gir mening til det som er hellig.
For det annet, det vi ofrer for andre og det andre ofrer for oss, resulterer i velsignelser for alle.
Da jeg var student ved tannlegehøyskolen, var våre økonomiske utsikter ikke veldig lyse. Inflasjonen reduserte pengeverdien dramatisk fra dag til dag.
Jeg husker at det året jeg skulle innskrives i praktisk kirurgi, trengte jeg alt nødvendig kirurgisk utstyr før semesterstart. Foreldrene mine hadde spart det tiltrengte beløpet. Men en kveld skjedde det noe dramatisk. Vi dro for å kjøpe utstyret, men oppdaget at det beløpet vi hadde for å kunne kjøpe alt utstyret, bare var tilstrekkelig til å kjøpe et par pinsetter for kirurgiske inngrep - og intet annet. Vi vendte tomhendte og nedtrykte hjem med tanken på at jeg ville gå glipp av et semester på høyskolen. Men plutselig sa min mor: “Taylor, bli med meg, la oss gå ut.”
Vi dro til sentrum hvor det var mange steder der man kjøpte og solgte smykker. Da vi kom inn i en av butikkene, tok min mor ut av vesken sin en blå fløyelspose som inneholdt et vakkert gullarmbånd med inskripsjonen: “Til min kjære datter fra din far.” Det var et armbånd som min bestefar hadde gitt henne til en fødselsdag. Så solgte hun den foran øynene på meg.
Da hun fikk pengene, sa hun til meg: “Hvis det er én ting jeg er sikker på, så er det at du skal bli tannlege. Gå og kjøp alt det utstyret du trenger.” Kan dere forestille dere hva slags student jeg ble fra det øyeblikket av? Jeg ønsket å være best og fullføre mine studier raskt, for jeg visste hvor mye hennes offer kostet henne.
Jeg lærte at det våre kjære ofrer for oss, fornyer og forfrisker oss som kaldt vann midt i ørkenen. Slike offer bringer håp og motivasjon.
For det tredje er hva vi enn ofrer lite sammenlignet med Guds Sønns offer.
Hva er verdien av selv et kjært gullarmbånd sammenlignet med selve Guds Sønns offer? Hvordan kan vi hedre det uendelige offeret? Hver dag kan vi huske på at vi har én dag til å leve og være trofaste. Amulek underviste: “Ja, jeg vil dere skal komme frem og ikke mer forherde deres hjerter, for se, nå er tiden og dagen for deres frelse. Og derfor, hvis dere vil omvende dere og ikke forherder deres hjerter, skal den store forløsningsplan straks bli virksom for dere.” (Alma 34:31). Med andre ord, hvis vi ofrer et sønderknust hjerte og en angrende ånd til Herren, vil alle velsignelsene i lykkens store plan umiddelbart tilkjennegis i vårt liv.
Forløsningsplanen er muliggjort takket være Jesu Kristi offer. Som han selv beskrev det: Offeret “fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake” (L&p 19:18).
Og det er på grunn av dette offer, etter å ha fulgt prosessen med oppriktig omvendelse, at vi kan føle at vekten av våre feil og synder blir løftet. Faktisk erstattes skyldfølelse, skam, smerte, sorg og selvbebreidelse med en ren samvittighet, lykke, glede og håp.
Samtidig, når vi hedrer og er takknemlige for hans offer, kan vi motta i stort monn det inderlige ønsket om å bli et bedre Guds barn, å avholde oss fra synd og å holde paktene som aldri før.
Så, likesom Enos etter at han fikk tilgivelse for sine synder, vil vi føle ønsket om å ofre oss selv for våre brødre og søstres velbefinnende (se Enos 1:9). Og vi vil være mer villige hver “én dag til” å følge den oppfordring president Howard W. Hunter ga oss da han sa: “Bilegg en krangel. Oppsøk en glemt venn. Kvitt deg med mistenksomhet og erstatt den med tillit… Gi et mildt svar. Oppmuntre de unge. Tilkjennegi din lojalitet i ord og gjerning. Hold et løfte. Glem at noen har fornærmet deg. Tilgi en fiende. Be om unnskyldning. Prøv å forstå. Vurder dine krav til andre. Tenk først på en annen. Vær vennlig. Vær mild. Le litt mer. Gi uttrykk for takknemlighet. Ønsk en fremmed velkommen. Gled et barns hjerte. … Gi uttrykk for din kjærlighet og gjør det om igjen.” (Læresetninger fra Kirkens presidenter: Howard W. Hunter [2015], 31; tilpasset fra “What We Think Christmas Is,” McCall’s, des. 1959, 82-83).
Må vi fylle våre dager med den kraft, og styrke som vi mottar ved personlig offer, og som vårt eller andres offer gir oss. Og på en spesiell måte, måtte vi nyte den fred og glede som den Enbårnes offer tilbyr oss – ja, den fred som omtales når vi leser at Adam falt for at mennesket kunne bli til, og mennesket er til – du er til – for at du skal kunne ha glede (se 2 Nephi 2:25). Bare den gleden som vår Frelser Jesu Kristi forsoning og offer kan gi oss, er sann glede.
Det er min bønn at vi følger ham, at vi tror ham, at vi elsker ham, og at vi føler den kjærlighet han viste gjennom sitt offer, hver gang vi får anledning til å leve én dag til. I Jesu Kristi navn. Amen.