Omsorgstjeneste med kraft og myndighet fra Gud
Av President Russell M. Nelson
Vi skal tjene i hans navn, med hans kraft og myndighet, og med hans kjærlige vennlighet.
Mine kjære brødre, takk for deres hengivenhet til Herren og til hans hellige verk. Det er virkelig en glede å være sammen med dere. Som et nytt Første presidentskap, takker vi dere for deres bønner og for deres oppholdelse. Vi er takknemlige for deres liv og for deres tjeneste for Herren. Deres hengivenhet til plikten og deres uselviske tjeneste er like viktig i deres kall som vår er i våre kall. Gjennom et liv med tjeneste i denne Kirken, har jeg lært at det har ingen betydning hvor man tjener. Det Herren bryr seg om er hvordan man tjener.
Jeg vil uttrykke dyp takknemlighet for president Thomas S. Monson, som var et eksempel for meg i mer enn 50 år. Og for hans rådgivere, president Henry B. Eyring og president Dieter F. Uchtdorf, uttrykker jeg stor beundring. Jeg berømmer dem for deres tjeneste for Herren og for hans profeter. Begge disse hengivne tjenerne har mottatt nye oppgaver. De fortsetter å tjene med kraft og forpliktelse. Jeg hedrer og er glad i dem begge.
Det er en strålende velsignelse å tjene i Herrens sanne og levende Kirke med hans myndighet og kraft. Gjengivelsen av Guds prestedømme, inkludert prestedømmets nøkler, gjør den største av alle åndelige gaver tilgjengelig for verdige siste-dagers-hellige. Vi ser disse velsignelsene strømme over kvinner, menn og barn over hele verden.
Vi ser trofaste kvinner som forstår kraften som ligger i deres kall og i deres begavelse og andre tempelordinanser. Disse kvinnene vet hvordan de skal kalle på himmelens krefter for å beskytte og styrke sine ektemenn, sine barn og andre som de er glad i. Disse er åndelig sterke kvinner som leder, underviser og tjener fryktløst i sine kall med kraft og myndighet fra Gud!1 Hvor takknemlig jeg er for dem!
På samme måte ser vi trofaste menn som lever opp til sine privilegier som prestedømsbærere. De leder og tjener ved å ofre på Herrens måte med kjærlighet, vennlighet og tålmodighet. De velsigner, veileder, beskytter og styrker andre ved den prestedømskraft de innehar. De bringer mirakler til dem de tjener mens de holder sine egne ekteskap og familier trygge. De skyr det onde og er mektige eldster i Israel.2 Jeg er svært takknemlig for dem!
Får jeg uttrykke en bekymring? Det gjelder dette: Altfor mange av våre brødre og søstre forstår ikke fullt ut begrepet prestedømskraft og myndighet. De opptrer som om de heller vil tilfredsstille sine egne selviske ønsker og lyster enn å bruke Guds kraft til å velsigne hans barn.
Jeg frykter at altfor mange av våre brødre og søstre ikke forstår de privilegier som kunne vært deres.3 Noen av våre brødre opptrer for eksempel som om de ikke forstår hva prestedømmet er og hva det setter dem i stand til å gjøre. La meg gi dere noen konkrete eksempler.
For ikke lenge siden var jeg tilstede på et nadverdsmøte der en baby skulle få et navn og en fars velsignelse. Den unge faren holdt sitt dyrebare nyfødte barn i sine armer, ga henne et navn og fremsa så en nydelig bønn. Men han ga ikke dette barnet en velsignelse. Den søte babyen fikk et navn, men ingen velsignelse! Den gode eldsten visste ikke forskjellen på en bønn og en prestedømsvelsignelse. Med sin prestedømsmyndighet og kraft, kunne han ha velsignet sitt nyfødte barn, men han gjorde det ikke. “Hvilken tapt mulighet!”, tenkte jeg.
La meg nevne noen andre eksempler. Vi kjenner til brødre som beskikker søstre som ledere og lærere i Primær, Unge kvinner eller Hjelpeforeningen, men som unnlater å velsigne dem – velsigne dem med kraft til å oppfylle sine kall. De gir bare formaninger og instruksjoner. Vi ser en verdig far som unnlater å gi sin hustru og sine barn prestedømsvelsignelser når det er akkurat det de trenger. Prestedømskraft har blitt gjengitt til jorden, og allikevel går altfor mange brødre og søstre gjennom fryktelige prøvelser i livet uten å noen gang motta en sann prestedømsvelsignelse. For en tragedie! Det er en tragedie som vi kan sette en stopper for.
Brødre, vi bærer Guds hellige prestedømme! Vi har hans myndighet til å velsigne hans folk. Bare tenk på den fantastiske forsikringen Herren ga oss da han sa: “Enhver som du velsigner, vil jeg velsigne.”4 Det er vårt privilegium å handle i Jesu Kristi navn for å velsigne Guds barn ifølge hans vilje for dem. Stavspresidenter og biskoper, vennligst påse at hvert medlem av quorumene under deres forvaltning forstår hvordan de skal gi en prestedømsvelsignelse – herunder den personlige verdighet og åndelige forberedelse som kreves for å fullt ut kunne kalle på Guds kraft.5
Til alle brødre som bærer prestedømmet: Jeg innbyr dere til å inspirere medlemmene til å holde sine pakter, faste og be, studere Skriftene, tilbe i templene og tjene med tro som Guds menn og kvinner. Vi kan hjelpe alle til å se med troens øyne at lydighet og rettskaffenhet vil føre dem nærmere Jesus Kristus, gi dem mulighet til å nyte Den hellige ånds ledsagelse, og oppleve glede i sitt liv!
Et karakteristisk trekk ved Herrens sanne og levende Kirke vil alltid være en organisert, rettet innsats for å tjene det enkelte av Guds barn og deres familie.6 Fordi det er hans Kirke, skal vi som hans tjenere yte tjeneste til den ene, akkurat som han gjorde.7 Vi skal tjene i hans navn, med hans kraft og myndighet, og med hans kjærlige vennlighet.
En opplevelse jeg hadde for mer enn 60 år siden i Boston lærte meg akkurat hvilket mektig privilegium det kan være å tjene den ene. Jeg hadde da turnustjeneste som kirurg ved Massachusetts General Hospital – på vakt hver dag, annenhver natt og annenhver helg. Jeg hadde begrenset tid til min hustru, våre fire barn, og kirkeaktivitet. Til tross for dette ba grenspresidenten vår meg om å besøke Wilbur og Leonora Cox med det håp at bror Cox kanskje kunne bli aktiv igjen i Kirken. Han og Leonora var beseglet i templet.8 Allikevel hadde ikke Wilbur gått i kirken på mange år.
Ledsageren min og jeg dro hjem til dem. Da vi kom inn, hilste søster Cox oss varmt velkommen,9 men bror Cox gikk med en gang ut av rommet og lukket døren.
Jeg gikk til den lukkede døren og banket på. Etter en liten stund hørte jeg et dempet “kom inn”. Jeg åpnet døren og så bror Cox sitte ved siden av masse amatørradio-utstyr. I det lille rommet, tente han en sigar. Mitt besøk var tydeligvis ikke særlig velkomment.
Jeg kikket meg undrende rundt i rommet og sa: “Bror Cox, jeg har alltid hatt lyst til å lære mer om amatørradio-drift. Kunne du tenke deg å lære meg om det? Jeg beklager at jeg ikke kan bli noe lenger i kveld, men kan jeg komme tilbake en annen gang?”
Han nølte et øyeblikk og sa deretter ja. Dette var begynnelsen til det som ble et vidunderlig vennskap. Jeg kom tilbake og han underviste meg. Jeg begynte å bli glad i og respektere ham. Gjennom flere av våre besøk, kom det storslagne i denne mannen frem. Vi ble veldig gode venner, og det ble også våre kjære evige ledsagere. Så, ettersom tiden gikk, flyttet vår familie. Lokale ledere fortsatte å gi familien Cox næring.10
Omtrent åtte år etter det første besøket, ble Boston stav organisert.11 Kan dere gjette hvem deres første stavspresident var? Ja! Bror Cox! I årene som fulgte, tjente han også som misjonspresident og tempelpresident.
Flere år senere fikk jeg, som medlem av De tolv apostlers quorum, i oppdrag å organisere en ny stav i Sanpete County, Utah. I løpet av de vanlige intervjuene, ble jeg gledelig overrasket over igjen å møte min kjære venn, bror Cox! Jeg følte meg inspirert til å kalle ham som den nye stavens patriark. Etter at jeg hadde ordinert ham, omfavnet vi hverandre og gråt. Folk i rommet undret seg over hvorfor disse to voksne mennene gråt. Men vi visste hvorfor. Og søster Cox visste det. Det var gledestårer! Vi husket i stillhet den fantastiske reisen av kjærlighet og omvendelse som begynte for mer enn 30 år siden, en kveld i deres hjem.
Beretningen slutter ikke der. Bror og søster Cox’ familie vokste til å omfatte 3 barn, 20 barnebarn og 54 oldebarn. Legg til deres innflytelse på hundrevis av misjonærer, på tusenvis flere i templet, og på hundrevis flere som fikk sin patriarkalske velsignelse gjennom Wilbur Cox. Hans og Leonoras innflytelse vil fortsette å spre seg gjennom mange generasjoner over hele verden.
Opplevelser som denne med Wilbur og Leonora Cox finner sted hver uke – forhåpentligvis hver dag – i denne Kirken. Den Herre Jesu Kirsti hengivne tjenere utfører hans arbeid, med hans kraft og myndighet.
Brødre, det finnes dører vi kan åpne, prestedømsvelsignelser vi kan gi, hjerter vi kan helbrede, byrder vi kan løfte, vitnesbyrd vi kan styrke, liv vi kan redde og glede vi kan bringe inn i hjemmet til de siste-dagers-hellige – alt på grunn av at vi bærer Guds prestedømme. Vi er de menn som er blitt “kalt og beredt fra verdens grunnvoll ble lagt – ifølge Guds forutkunnskap – på grunn av [vår] overmåte store tro”, til å utføre dette arbeidet.12
I kveld innbyr jeg dere til å bokstavelig talt reise dere opp sammen med meg i vårt fantastiske evige brorskap. Når jeg sier deres prestedømsembede, vennligst reis dere og bli stående. Diakoner, vær vennlig og reis dere! Lærere, reis dere! Prester! Biskoper! Eldster! Høyprester! Patriarker! Syttier! Apostler!
Nå brødre, vil dere vennligst bli stående og synge sammen med koret vårt alle tre vers av “Rise Up, O Men of God”.13 Når dere synger, tenk på deres plikt som Guds mektige hær som skal hjelpe til med å forberede verden til Frelserens annet komme. Dette er vårt oppdrag. Dette er vårt privilegium. Det vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.