2018
President Russell M. Nelson: Veiledet, forberedt, forpliktet
Fotnoter

Hide Footnotes

Tema

President Russell M. Nelson: Veiledet, forberedt, forpliktet

Etter å ha reparert hjerter i flere tiår som en anerkjent hjertekirurg, og deretter rørt ved hjerter som en Herren Jesu Kristi apostel, er det med stø hånd og urokkelig kjærlighet at president Russell M Nelson begynner sitt virke som Kirkens president.

Nelson, Russell M.

Når en president i Kirken dør, blir mange opptatt av hvordan hans etterfølger blir valgt. Men prosessen begynte faktisk mange år tidligere, under Herrens veiledning. Russell M. Nelson har blitt forberedt til dette hellige kall gjennom hele sitt liv. Jeg har vært vitne til mye av denne forberedelsen.

President Russell M. Nelsons forberedelse kan tydelig sees i summen av alt han har erfart og oppnådd i sitt liv. Han er anerkjent som en banebrytende hjertekirurg. Han er en briljant forfatter og taler, i stand til å kommunisere på mange språk. Han kjenner og elsker mennesker, og han forstår virkningene av valgene i deres liv. Han kjenner og elsker Skriftene og det hellige tempel. Han er en erfaren administrator som fatter beslutninger raskt og bestemt.

President Nelson har personlig kjent, og i mange tilfeller blitt undervist av, 10 av Kirkens siste 16 presidenter. Nå, som Kirkens 17. president, begynner han sin tjeneste med å forsikre siste-dagers-hellige om at Jesus Kristus vil fortsette å lede sin Kirke.

“Herren har alltid, og vil alltid, veilede og inspirere sine profeter”, sa han i nyhetssendingen i forbindelse med kunngjøringen 16. januar 2018. “Herren står ved roret. Vi som er ordinert til å vitne om Hans hellige navn til hele verden, vil fortsette å søke å kjenne Hans vilje, og følge den.”1

President Nelsons omtanke for Guds barns evige velferd har utviklet seg gjennom et helt liv med inderlig tjeneste. På samme måte som han bokstavelig talt har rørt ved mange hjerter som kirurg, har han i overført betydning rørt ved de helliges hjerter over hele verden, gjennom mektig undervisning, uselvisk tjeneste og urokkelig kjærlighet. Som han sa i den historiske nyhetssendingen i januar, så har denne kjærligheten “vokst gjennom flere tiår der jeg har møtt dere, tilbedt med dere og tjent dere.”2

Viktig forberedelse

Dr. Nelsons fremragende karrière som en banebrytende forsker, vitenskapsmann og hjertekirurg er vel kjent. Alt dette, i tillegg til hans forbilledlige familieliv, var en grunnleggende del av forberedelsen hans.

Nelson, Russell M.

Russell Marion Nelson ble født 9. september 1924, sønn av Marion C. og Edna Anderson Nelson. Begge foreldrene var mindre aktive medlemmer av Kirken da Russell var liten, men de overøste barna med kjærlighet og sendte dem av og til til søndagsskolen. Til å begynne med var ikke unge Russell interessert i Kirken, og foretrakk å spille amerikansk fotball med vennene sine. Men da han ble 16 år, begynte hjertet hans å bli lydhørt for evangeliets sannheter, og han ble døpt sammen med sine søsken. Flere år senere, på grunn av barnas eksempel og overtalelse, kom Nelson-foreldrene tilbake til full aktivitet i Kirken.

Unge Russell grep også muligheten til å få en utdannelse. Han begynte å innse, som han senere skulle undervise om, at det å få en utdannelse er et religiøst ansvar. Han fullførte videregående skole da han var 16 år, og fikk plass ved University of Utah ettersom Den andre verdenskrigs verdensomspennende konflikt hindret ham i å reise på en heltidsmisjon.

Mens han arbeidet med sin bachelorgrad, overtalte Russells musikalske talenter ham til å bli med i rollebesetningen til en av universitetets musikaler. Der fikk han et godt øye til – og et godt øre for – sopransolisten Dantzel White. De giftet seg kort tid etter at han mottok sin bachelorgrad i 1945. 22 år gammel ble han uteksaminert som lege fra University of Utah med æresbevisning. Så fortsatte han med doktorgradsstudier ved University of Minnesota. Der var han et sentralt medlem av teamet som utviklet metoden for åpen hjertekirurgi. Senere fullførte han turnustjeneste som kirurg i Minnesota og ved Massachusetts General Hospital i Boston, Massachusetts, USA.

Midt i utdannelsen og mens familien vokste seg stadig større, ble dr. Nelson innkalt til tjeneste i Koreakrigen ettersom militæret hadde et desperat behov for leger. Fordi han hadde erfaring som kirurg, ble han sendt til Washington D.C. hvor han dannet en forskningsgruppe i kirurgi ved Walter Reed National Military Medical Center. I 1953, da militærtjenesten var fullført, tilbragte han et år ved Harvard Service ved Massachusetts General Hospital i Boston. Så fullførte han sin doktorgrad ved University of Minnesota i 1954.

Nelson, Russell M.

Til tross for en travel karrière som lege, satte dr. Nelson alltid familien først. Dantzel White Nelson sto ved sin manns side og støttet ham i alle hans familiære, kirkelige, yrkesrelaterte og militære plikter. Deres trofaste, gjensidig støttende og kjærlige forhold var en inspirasjon og en stødig innflytelse for hvert av de ti barna – ni døtre og én sønn. De hadde et forhold “som var preget av stor ømhet og oppofrelse for hverandre”, ifølge deres datter Sylvia Webster. Deres yngste sønn, Russell Nelson jr., mintes: “Det var alltid åpenbart at mine foreldre var svært glade i hverandre.”3

Dantzel Nelson døde uventet bare kort tid etter feiringen av deres 60 års bryllupsdag. Etter en tid i stor ensomhet giftet eldste Nelson seg med Wendy Watson, en tidligere ugift kvinne som med en doktorgrad, et professorat ved Brigham Young University, og sine kjærlige, utstrakte armer til den store Nelson-familien, gjorde henne til den ideelle ledsageren for eldste og president Nelson.

2017 RootsTech: Family Discovery Day: Opening Session

“Det er nok vanskelig å komme inn i en familie på drøyt 200 mennesker og føle at man er nær venn med alle,” sa datteren Sylvia. “Men Wendy har gått inn for det og hun har vært fantastisk.”4 Russell jr. tilføyde, “Wendy har vært en vidunderlig ledsager for ham… Jeg kan se hvordan han i løpet av årene har blitt forberedt til denne stillingen og dette kallet, og en viktig del av det er den rollen Wendy har hatt i hans liv.”5

I skrivende stund teller Nelson-familien 10 barn, 57 barnebarn og 116 oldebarn, med 2 til på vei. Alle som har anledning til det, samles i et forskjellig hjem hver måned for å feire fødselsdager og merkedager.

“Alle riker er gitt en lov”

Da Russell M. Nelson studerte medisin, ble han lært at ingen lege måtte noensinne ta på et menneskehjerte, for straks man tok på hjertet ville det slutte å slå. Men bare noen få år senere, kunne dr. Nelson og hans forsker-kolleger rapportere om den første vellykkede operasjonen med bruk av en hjerte-lunge maskin på en hund. Hjerte-lunge-maskinen overtok kontrollen for pasientens blodsirkulasjon, slik at man kunne operere på hjertet som ikke slo. Dr. Nelsons og kollegenes gjennombrudd ble snart utvidet til å gjelde mennesker, og har ført til at det nå årlig blir utført mer enn 1,5 millioner åpne hjerteoperasjoner verden over.

Dr. Nelson fikk inspirasjonen som ledet til denne oppdagelsen mens han grunnet på følgende vers i Lære og pakter:

“Alle riker er gitt en lov…

Og hvert rike er gitt en lov, og til enhver lov er det også satt bestemte grenser og betingelser” (L&p 88:36, 38).6

Dr. Nelson tenkte at dersom han arbeidet, studerte, og stilte de riktige spørsmålene, ville han og teamet hans lære hvilke lover som styrte det bankende hjertet. “Det var gjennom forståelse av Skriftene og det å anvende dem på dette interesseområdet, at det vi i dag kjenner som åpen hjertekirurgi ble gjort kjent for meg”, sa han.7

Gjennom hele hans liv har denne evnen til å anvende prinsipper i evangeliet velsignet president Nelson, hans familie, Kirken, og verden. Det var sentralt i hans forberedelse til kallet som apostel, og nå som Kirkens president.

I sin yrkeskarrière fikk dr. Nelson raskt anerkjennelse som kirurg og medisinsk forsker. Han takket ja til en stilling som forskningsprofessor i kirurgi ved University of Utah i 1955. Der konstruerte han en hjerte-lunge-maskin som ble brukt da han utførte den første åpne hjerteoperasjonen i Utah – den første operasjonen av denne typen vest for Mississippi-elven. Han foreleste og skrev en rekke kapitler for medisinske lærebøker, og over 70 artikler i andre medisinske publikasjoner. Han utførte nesten 7000 operasjoner før han ble kalt som apostel.8

I tillegg til sine ferdigheter som lege, var dr. Nelson en inspirerende lærer og en effektiv administrator, egenskaper som gjorde ham uvurderlig på det medisinske feltet og som senere gjorde at han utmerket seg i sine kall i Kirken.

“En leges plikt er i bunn og grunn å undervise,” sa dr. Nelson. “En lege fungerer virkelig på sitt høyeste nivå når han lærer en pasient hva som er galt, og hva som kan gjøres med det.”9

Nelson, Russell M. Biography

Dr. Nelson viste sin villighet og forkjærlighet for undervisning og utdannelse når han reiste utenlands for å demonstrere og undervise i medisinske metoder. For å forbedre undervisningen sin studerte han en rekke språk, blant annet fransk, portugisisk, tysk, russisk og spansk, slik at han kunne kommunisere mer effektivt med og undervise leger og forskere i andre land. Etter å ha vært tilstede på et møte der president Spencer W. Kimball (1895-1985) rådet forsamlingen til å lære seg kinesisk, gikk dr. Nelson og hans hustru Dantzel umiddelbart i gang med å lære seg mandarin. Språkferdighetene hans gjorde det mulig for ham å samarbeide tett med det medisinske miljøet i Kina der han foreleste og utførte operasjoner, og blant annet reddet livet til en av Kinas nasjonalhelter.10

Søk først Guds rike

Hvor imponerende president Nelsons medisinske bragder enn var, så beholdt han sitt fokus på Herren og Hans arbeid. De fleste medlemmer av Kirken vet ikke at han tjente som misjonær på Temple Square fra 1955 til 1965, der han guidet besøkende fra kl. 16 til 17 hver torsdag. Dette var en av hans travleste perioder som kirurg. Senere skrev han at “i 1964 var legevitenskapen helt i startgropen når det gjaldt utfordringen med å skifte ut hjerteklaffer. Dødeligheten var høy, og tidsbruken per pasient var svært høy – nesten én-til-én i mangfoldige timer, noen ganger til og med dager.”11

For mange medlemmer av Kirken ville en slik hverdag utelukke et tidkrevende kall. Ikke for dr. Nelson. I 1964, etter at han og andre ble intervjuet som mulig stavspresident, sa daværende eldste Spencer W. Kimball, ledsaget av eldste LeGrand Richards (1886-1983) fra De tolv apostlers quorum, til ham: “Vi føler at Herren ønsker at du skal presidere over denne staven. I løpet av alle intervjuene vi har hatt, så har den vanlige kommentaren når ditt navn har blitt nevnt, vært: ‘Å, han ville ikke vært særlig bra’ eller ‘Han har ikke tid’, eller begge. Ikke desto mindre føler vi at Herren ønsker deg. Hvis du føler at du har det for travelt og ikke burde ta imot kallet, så har du anledning til det’…

“Jeg svarte ganske enkelt at den beslutningen ble tatt 31. august 1945, da jeg og søster Nelson ble viet i tempelet. Vi tok den gang beslutningen om å ‘søk[e]… først Guds rike og hans rettferdighet,’ overbevist om at vi ville få alt det andre i tillegg, som Herren hadde lovet. (Se Matteus 6:33.)”12

Det at dr. Nelson tok imot kallet er et godt eksempel på det eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum nylig kalte “Russell Nelsons enkle tro og barnlige ydmykhet… Han er så ydmyk, han er så barnlig, på alle nivåer og i så godt som alle andre menneskelige relasjoner jeg har sett ham.”13

Eldste Kimball ga dr. Nelson en velsignelse, og lovet ham at dødelighetsraten ved hjerteklaff-operasjoner ville gå ned, og at operasjonen ikke lenger skulle tappe ham for tid og krefter.

“Det følgende året ble operasjonen mindre tidkrevende, og jeg har hatt den tiden jeg trengte for å tjene i både det kallet og i andre kall,” sa dr. Nelson. “Faktisk gikk dødelighetsraten ned til… et veldig lavt og akseptabelt nivå. Det var, interessant nok, akkurat denne operasjonen jeg utførte for president Kimball åtte år senere.”14

Nelson, Russell M. Biography

Jobb og kall i Kirken la så mye beslag på ham at dr. Nelson fikk svært liten tid hjemme. Ikke desto mindre gjorde han alt han kunne for å prioritere sin hustru og deres ti barn. Når han var hjemme, fikk familien tiden hans fullt og helt. Han reiste mange ganger verden rundt, og tok ofte enten hustruen eller et av barna med seg. Dantzel tok seg av barna på en enestående måte mens han var borte, men var takknemlig for hans hengivenhet til dem når han hadde et avbrekk fra sin travle karrière og sine kall. “Når han er hjemme, er han hjemme!” sa hun en gang til president Harold B. Lee, som da var president for De tolv apostlers quorum.15 President Lee gjentok ofte denne setningen når han rådet travle prestedømsledere til å fokusere på sine familier.

Å følge profeten

Jeg var vitne til, og delvis deltager i, en viktig begivenhet i det yrkesaktive livet til dr. Russell M. Nelson og hans hustru Dantzel. Dette skjedde som en del av mitt første møte med Nelson-familien i 1965, for mer enn 52 år siden. Dr. Nelson forteller i sin selvbiografi om hvordan han ble tilbudt et professorat i kirurgi og en plass i styret for avdelingen for hjerte- og brystkassekirurgi ved University of Chicago. Han skrev: “Dette tilbudet ga meg tilgang til så mye økonomisk støtte, forskningslaboratorium og støttepersonell, at det var nok til å oppfylle enhver akademikers drøm. For å gjøre det enda mer fristende, inkluderte tilbudet fire års skolegang ved en valgfri høyskole, for alle våre ni barn, med alle kostnader dekket av University of Chicago. Dekanusen sa til dr. Nelson: “En av grunnene til at vi ønsker deg, er at vi vet at du er en god mormon. Vi ønsker deg her ved vårt fakultet. Vi trenger deg her slik at du kan ta med deg den innflytelsen til dette universitet som bare en mormon kan ta med seg.”16

Som en del av det påtrengende forsøket på å få ansatt denne bemerkelsesverdige legen, ringte dekanusen meg for å be om hjelp til å overtale Nelson-familien til å flytte til Chicago. Jeg var på det tidspunktet professor i jus ved University of Chicago, og kjente dekanusen i medisin fordi vi begge satt på universitetets fakultets-råd. Dekanusen spurte om jeg kunne invitere Nelson-familien hjem til middag. Han ba meg innstendig om å fortelle dem alt om Kirken i Chicago fordi han visste at det var av avgjørende betydning for dem.

Slik gikk det til at min avdøde hustru, June, og jeg inviterte Dantzel og Russell Nelson til middag hjemme hos oss i Chicago, søndag 21. november 1965, og hadde en veldig hyggelig prat sammen. Vi gjorde vårt beste for å overtale dem til å flytte til Chicago. Jeg fant senere ut i selvbiografien hans at de syntes tilbudet var svært fristende, og at de til og med hadde sett seg ut et hus i utkanten av Chicago der de kunne oppdra familien sin.”17

Det som så skjedde, er bare ett eksempel på hvordan Herrens inspirasjon har ledet Russell M. Nelsons beslutninger og forberedelse. Da han kom tilbake til Salt Lake City, søkte han president David O. McKays (1873–1970) råd i det som var en viktig avgjørelse for familien. Profeten ba, og svaret kom: “Nei.”

Nelson, Russell M. Biography

President McKay sa: “Du bor allerede i verdens beste by. Du har et liv her som ikke er mulig å ha noe annet sted i verden. Her kan døtrene dine få det beste oppvekstmiljø det er mulig å gi dem. De er viktigere for deg enn noen berømmelse eller fremtid et universitet kan gi deg. Nei, bror Nelson, du hører hjemme her i Salt Lake City. Mennesker fra hele verden vil komme til deg fordi du er her. Jeg synes ikke du skal flytte til Chicago.”18

Full av tro avslo dr. Nelson tilbudet fra Chicago og ble værende i Salt Lake City. Der utførte han i årene som kom åpne hjerteoperasjoner og forlenget livet til mange takknemlige pasienter, blant annet president Kimball, eldste Richard L. Evans (1906-1971), president Boyd K. Packer (1924-2015), og mange andre ledere og medlemmer i Kirken og deres familier.

For June og meg var møtet i Chicago begynnelsen på et langt og skattet vennskap med Russell og Dantzel Nelson. Seks år senere ble han avløst som stavspresident og kalt som president i søndagsskolens generalpresidentskap. Samme år ble jeg utnevnt til rektor for Brigham Young University. I mange år har vi tjent sammen i De tolv apostlers quorum, og vi vil nå tjene sammen i Det første presidentskap med et vennskap som begynte i Chicago, mellom to akademikere og deres hustruer, for 52 år siden.

Å forandre hjerter

Dr. Nelson ble ordinert til apostel og beskikket som medlem av De tolv apostlers quorum 7. april 1984. “I løpet av et lite øyeblikk,” sa han, “ble de siste 40 års fokus på medisin og kirurgi endret til å vie resten av mitt liv til fulltidstjeneste for min Herre og Frelser, Jesus Kristus.”19

Quorum of the Twelve Apostles. 1984

Da han ble kalt som apostel, erklærte eldste Nelson: “Arbeidet jeg nå er engasjert i er den viktigste saken i verden. Den er altomfattende, den er givende, og den er utfordrende. Og jeg må gjøre mitt beste, for jeg må stå til ansvar for denne forvaltning.”20

Etter at han ble en apostel, og etter at han ble president for De tolv apostlers quorum i 2015, har president Nelson fortsatt å reise verden rundt, idet han har delt det evige livs ord og forandret hjerter. Et av hans første oppdrag var å åpne dørene til evangeliet i de øst-europeiske land. “I løpet av… fem år reiste jeg 27 ganger til 31 land i Europa,” sa president Nelson. “Før president Ezra Taft Benson døde, kunne jeg meddele ham at vi hadde fullført vårt oppdrag: Vi hadde nå etablert Kirken i hvert land i Øst-Europa.”21

Nelson, Russell M.

President Nelson har også innviet 27 land til forkynnelse av evangeliet, blant annet Bulgaria, Kroatia, El Salvador, Etiopia, Fransk Polynesia, Kasakhstan og Russland. En gang innviet han seks forskjellige land i løpet av fire dager.22 Han har nå besøkt 133 land i løpet av sin tjenestetid som apostel.23

Eldste Russell M. Nelson har som medlem av De tolvs quorum i flere år virket som formann i hvert av de tre sentrale rådene: Misjonærprogrammets utøvende råd, Det utøvende råd for tempelarbeid og slektshistorie, og Prestedømmets utøvende råd (nå Det utøvende råd for prestedømmet og familien).

Kirken har gjennomgått mange betydelige forandringer i løpet av eldste Nelsons år i De tolvs quorum, hvor han har virket under fem av Kirkens presidenter. Kirken har mer enn fordoblet seg i størrelse siden 1984, fra omtrent 6 millioner medlemmer til mer enn 16 millioner. De tolv apostlers quorum og Det første presidentskap har utgitt to offisielle erklæringer: “Familien – en erklæring til verden” i 1995 og “Den levende Kristus” i 2000. Antall templer som er i drift økte fra 30 i 1984 til 159 i 2017. Da eldste Nelson ble kalt som formann for Misjonærprogrammets utøvende råd i 2010, hadde Kirken 58 000 misjonærer. Etter den store økningen som fant sted da aldersgrensen ble senket, har antallet nå stabilisert seg på rundt 67 000.

Personlige egenskaper

Det meste jeg har gått igjennom vedrørende doktor, eldste, og nå president Nelson, er allment kjent. Jeg vil nå få kommentere noen av hans strålende personlige egenskaper, som jeg har observert i løpet av årene.

Først og fremst er Russell M. Nelson en ekstremt hyggelig person og en god venn og medarbeider. Han er alltid snill og omtenksom i alle sine personlige forhold. Han er et fantastisk forbilde, flittig og nøyaktig i alle sine ansvarsoppgaver – i familien, i Kirken og i arbeidslivet. Og det er rett og slett gøy å være sammen med ham.

Nelson, Russell M.

Når det gjelder hans lederstil, er han alltid omgjengelig og lett å ta kontakt med. Det er en svært ettertraktet egenskap hos seniorledere. Når det gjelder ham, nøler vi aldri med å ta opp et bestemt tema, eller føler at det er til bry for ham. Vi er aldri redde for å snakke med ham, uansett hva det gjelder. President Nelson er veldig åpen, veldig tilgjengelig, og veldig lett å snakke med.

Når en beslutning skal tas, er president Nelson opptatt av den helhetlige innvirkningen den vil ha. Han er flink til å tenke igjennom den sannsynlige konsekvensen av en beslutning eller en retningslinje eller anvendelse av en læresetning, på forskjellige grupper blant medlemmene – de eldre, de unge, de mindre aktive, Kirkens ledere og andre. Jeg har sett denne egenskapen hos andre ledere, men president Nelsons perspektiver på dette området er enestående. Kanskje stammer det fra hans erfaring som lege, hvor man ikke kan skrive ut resept på medisin for en enkelt del av kroppen uten å vurdere virkningen på andre deler.

President Nelson er ekstremt dyktig til å delegere, bedre enn de fleste andre ledere jeg har observert i jobb- og kirkesammenheng. Det har sannsynligvis også sammenheng med arbeidet som kirurg, hvor man utfører en helt spesiell oppgave før og etter at andre utfører sin.

En annen spesiell egenskap ved president Nelson er hans tålmodighet. Han unngår konfrontasjoner når han løser problemer eller får ting gjort. Han lar klokt være å bruke “la oss få det avgjort her og nå”-taktikken fremfor å la det gå litt tid og se om ting ikke faller på plass av seg selv. Det vil være en veldig viktig egenskap i hans lederskap, akkurat som det var det i de to og et halvt årene han virket som president for De tolvs quorum.

Jeg har rost president Nelsons tålmodighet, men jeg må også rose en motsatt egenskap. Han nøler ikke med å ta avgjørelser. Når tiden er inne og saken er klar for å bli besluttet, tar han avgjørelser raskt og bestemt. Han har en god fornemmelse av når en sak krever mer tålmodighet og mer diskusjon, og når vi bare bør velge et av alternativene og komme videre med Herrens arbeid. Det er en egenskap medarbeiderne hans setter stor pris på.

President Nelson er også en som forener. Han bringer motstridende meninger i harmoni, og forener mennesker med forskjellig synspunkter. For en fantastisk egenskap å ha for en som skal lede medlemmer som ønsker å følge den samme guddommelige lære, men som kommer fra forskjellige kulturer og tradisjoner.

Worldwide Devotionals for Young Adults

Russell M. Nelson har en naturlig evne til å være diplomatisk, som jeg selv har vært vitne til. Han brukte dette i sitt yrke, til og med i Kina. Etter at han ble kalt til De tolv, har han åpnet dører for Kirken i Øst-Europa gjennom en hel rekke mirakuløse omstendigheter. I tillegg har han besøkt 133 forskjellige land som en Herrens tjener. For en fantastisk forberedelse til det store embede han nå er kalt til!

En annen av president Nelsons store egenskaper – overraskende for noen – er hvor dyktig han er til å skrive. Hans skriftlige kommunikasjon er forbilledlig klar, og hans innspill på det andre har skrevet er alltid til stor hjelp. Medlemmer av De tolv utveksler utkast til viktige taler seg imellom for å få forslag til forbedringer. I den sammenheng har jeg erfart at ingen kommer med bedre forslag til forbedring av mine taler enn president Nelson. Jeg har arbeidet med ord i hele mitt yrkesliv, og jeg ble forbauset over de glimrende innspill jeg fikk fra en som i sitt profesjonelle liv arbeidet med kropper. Jeg ble lettet over å få vite at hans forbilledlige skrivekunst er et resultat av hardt arbeid. En gang da han ba meg å gå igjennom et av manuskriptene hans, så jeg at det var hans åttende utkast. Hvis jeg hadde kjent til dr. Nelsons utrolige mengde yrkesrelaterte artikkel-utgivelser, ville jeg ikke ha blitt overrasket over at det ikke fantes noen bedre skribent i De tolvs quorum.

Nelson, Russell M.

De fleste er fascinert av alderen på vår nye president – 93! De av oss som arbeider tett sammen med ham er bare bekymret for om vi er i stand til å holde følge med ham. Han er imponerende aktiv – fysisk og mentalt. Han har en imponerende hukommelse. Han står ofte på ski og trenger sjelden pause. Han bruker fremdeles snøfreseren sin, både på sin egen og naboens innkjørsel.24 Jeg har fått erfare hans grenseløse energi hver torsdag. Når vi er ferdige med vårt møte i Salt Lake tempel, tar noen heisen ned til underetasjen, og noen bruker trappen ned alle etasjene fra det øvre rom. President Nelson skynder seg alltid ned trappen. Jeg prøver alltid å holde følge med ham, men klarer det ikke.

Trofast mot Frelseren

President Nelson har sagt: “Hver dag i en apostels tjeneste, er en dag med læring og forberedelse til mer fremtidig ansvar.”25 For ham er forberedelsestiden til å lede Kirken nå over, og han har tatt imot den hellige kappen til presidenten for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Ut fra hvordan han er blitt forberedt, hva kan vi forvente i hans ledelsesperiode?

Aller viktigst er hans trofasthet mot Herren Jesus Kristus, som er denne Kirkes overhode. Som president Nelson sa i sitt budskap i januar, sitert tidligere, vil vi “fortsette å søke å kjenne Hans vilje, og følge den.”26 I mellomtiden indikerer president Nelsons inspirerte læresetninger hvilke emner det sannsynligvis vil bli lagt vekt på.

President Nelson minnet Kirkens medlemmer på Mormons boks store betydning under generalkonferansen i oktober 2017. Han delte resultatet av sitt personlige studium av Mormons bok med oss , blant annet “lister over hva Mormons bok er, hva den bekrefter, hva den tilbakeviser, hva den oppfyller, hva den klargjør, og hva den åpenbarer.” Han oppfordret medlemmene innstendig til å studere og grunne over boken hver dag.27

First Presidency 2018

16. Januar 2018, to dager etter at president Nelson ble beskikket som Kirkens president, kunngjorde han at det nye presidentskapet ville begynne sin tjeneste med “sluttresultatet i sikte.” “Sluttresultatet” er enkeltmenneskers frelse og besegling av familier i Herrens hus. “Derfor snakker vi i dag til dere fra et tempel,” sa president Nelson fra annekset til Salt Lake tempel.

“Målet vi alle strever etter, er å bli begavet med kraft i et Herrens hus, bli beseglet som familier og trofast holde paktene inngått i et tempel, som kvalifiserer oss til Guds største gave, evig liv. Templets ordinanser og paktene du inngår der, er nøkkelen til å styrke ditt liv, ditt ekteskap og din familie, og din evne til å motstå motstanderens angrep. Din tilbedelse i templet og din tjeneste der for dine forfedre, vil velsigne deg med økt personlig åpenbaring og fred, og vil forsterke din forpliktelse til å holde deg på paktens sti.”28

President Nelson oppmuntret også de hellige til å holde seg på paktens sti: “Din forpliktelse til å følge Frelseren ved å inngå pakter med ham og deretter holde disse paktene, vil åpne døren for enhver åndelig velsignelse og hvert privilegium som er tilgjengelig for menn, kvinner og barn overalt.” Til dem som har forlatt stien sa han, “Jeg ber deg med hele mitt håpefulle hjerte, vær så snill å komme tilbake. Uansett hvilke bekymringer eller utfordringer du har, er det en plass for deg i Herrens Kirke. Du og generasjoner som ennå ikke er født, vil bli velsignet på grunn av ditt valg om å vende tilbake til paktens sti.”29

Her er enda en viktig ledetråd: “Det skriftstedet som har blitt et levende fyrtårn for meg er kapittel 88 i Lære og pakter, hvor Herren sier: ‘Jeg vil fremskynde mitt verk i dets tid,’” har president Nelson sagt. “Og jeg har opplevd denne fremskyndelsen i min tid.”30 Nå vil han lede den.

President Russell M. Nelson har alltid vitnet om Jesu Kristi guddommelighet og at frelsesplanen som vår himmelske Fader og hans elskede Sønn har gitt for å opplyse og veilede oss, er sann. Når president Nelson nå skal lede Kirken inn i fremtiden, kan siste-dagers-hellige finne stor trøst i å vite at han vil veilede dem i overensstemmelse med himmelens vilje. “Jeg erklærer min hengivenhet til Gud vår evige Fader, og til hans Sønn, Jesus Kristus”, sa han. “Jeg kjenner dem, elsker dem, og lover høytidelig å tjene dem – og dere – til mitt siste åndedrag.”31

Jeg elsker denne Herrens tjener, min medarbeider og venn over lang tid, president Russell M. Nelson. I likhet med alle medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, verdsetter jeg hans undervisning høyt og ser frem til hans inspirerte lederskap som vår profet. Jeg vitner om at han er kalt av Gud til å lede Kirken i vår tid.