Vi er bedre på grunn av ham
Av president Russell M. Nelson
President for De tolv apostlers quorum
Kjære familie, brødre, søstre og venner, jeg er beæret over å tale i begravelsen til min leder, mentor og kjære venn, president Thomas S. Monson.
Mine følelser er ømme for denne mannen jeg har kjent og vært glad i i mer enn 50 år. På vegne av alle generalautoriteter og medarbeidere på generalplan, uttrykker vi vår kjærlighet og takknemlighet for president Monson. Vi uttrykker også vår dypeste kjærlighet og sympati til hans familie – Thomas, Ann og Clark, sammen med deres ektefeller, barn og barnebarn. Vi er svært takknemlige for de dypfølte budskapene fra Ann M. Dibb, president Dieter F. Uchtdorf og president Henry B. Eyring, og vakker sang fra Mormon Tabernacle Choir.
President Monson levde et liv verdt å legge merke til. Det vil aldri bli noen annen som ham! Det har allerede blitt og vil fortsette å bli felt mange tårer av savn fra hver av oss. Vi vil virkelig savne ham! Men vår sorg blir lindret av vår Herre Jesu Kristi forsoning. Hans bitre kalk gjør vår sorg utholdelig. Hans forsoning gjør oppstandelsen til virkelighet. Hans forsoning gjør det mulig for familier å være sammen for evig i vår himmelske Faders plan. Vi gleder oss over å vite at president Monson er forenet med sin kjære Frances og at vi en dag også kan gjenoppta våre forbindelser til dem.
Siden president Monsons bortgang har minner fra hans liv blitt svært godt forberedt og presentert av media. Disse minnene har vært spennende for meg. I tillegg har embetsmenn og venner over hele verden sendt sine kondolanser og uttrykt dyp beundring.
Dette kan forventes for en mann som har hatt innflytelse på liv og formet millioner av menneskers fremtid rundt om i hele verden. Vi er alle sammen bedre på grunn av ham. Og Kirken er bedre på grunn av ham. Han etterlater seg en arv av vekst. Siden hans ordinasjon til apostel i 1963, har Kirkens medlemsantall økt fra 2,1 millioner til nesten 16 millioner. Nåværende antall misjonærer i tjeneste har økt fra 5 700 til mer enn 70 000. Og templer – da bare 12 i antall – nå 159, og det kommer flere.
Men sammen med alt dette, fokuserte president Monson alltid på den enkelte. Han minnet oss om det med uttrykk som “send et kort til vennen du har forsømt,” “gi ditt barn en klem,” “si oftere: ‘jeg er glad i deg,’” “gi alltid uttrykk for takknemlighet,” og “la aldri et problem som må løses bli viktigere enn en person som trenger å bli vist kjærlighet.”
President Monson søkte aldri rampelyset. I en verden som er gjennomsyret av “selfies”, var han et eksempel på uselviskhet. Han var et eksempel på Herrens utsagn: “Den største blant dere skal være tjener for de andre.”1 Han ga av sin tid til å besøke, velsigne og vise kjærlighet til andre. Selv i sin alderdom fortsatte han å tjene, med regelmessige besøk til sykehus og eldresentre.
Opp gjennom årene delte jeg mange høyt skattede opplevelser med president Monson. Jeg vil gjerne fortelle én som viser hvordan han oppriktig anvendte overtalelse, langmodighet, vennlighet, saktmodighet og kjærlighet for å oppnå svært høye mål.2
I 1985 ble jeg gitt ansvaret for Kirken i Europa, et oppdrag president Monson hadde hatt i mange år. Jeg var hans juniorledsager i mye av dette utfordrende arbeidet. Bak jernteppet, hadde president Monson arbeidet i nesten to tiår for å opprette tillit med statsledere i Den tyske demokratiske republikk.
I 1988 reiste han og jeg sammen med en liten delegasjon av våre lokale ledere i Kirken til hovedstaden Øst-Berlin. I dette landet som hadde vært lukket for misjonærarbeid i mer enn 50 år, følte vi oss tilskyndet til å be om tillatelse til at misjonærene skulle få tjenestegjøre der. Vi ba også om tillatelse for at verdige eldster fra dette landet kunne få mulighet til å tjene Herren som misjonærer andre steder.
Dette kritiske møtet ble holdt på en grå og regntung dag den 28. oktober 1988. Vi møtte Erich Honecker, styreformann i statsrådet for Den tyske demokratiske republikk, og hans stab. Han begynte med en lang tale om fordelene med kommunisme. (Alt vi kunne gjøre var å lytte.)
Da, under blitsregnet fra utallige kameraer, ble president Monson invitert til å tale. Han presenterte modig, men vennlig, sitt budskap om hvordan og hvorfor våre misjonærer ville være bra for dette landet.
Etter president Monsons anmodning, ventet alle på styreformann Honeckers svar i åndeløs spenning. Jeg vil aldri glemme hans svar: “President Monson, vi kjenner deg! Vi har iakttatt deg i mange år! Vi stoler på deg! Din anmodning vedrørende misjonærer er godkjent!”
Etter at vi forlot møtet, delte skyene seg et øyeblikk og solen skinte klart ned på oss. Det virket som om himmelen ga sitt bifall til det som akkurat hadde funnet sted.
Nå, da president Monsons jordiske liv er avsluttet, føler vi at Herrens velsignelser til sin profet Nephi på samme måte gjelder vår kjære, avdøde leder:
“Velsignet er du, [president Thomas S. Monson], for de ting som du har gjort. For jeg har sett hvordan du utrettelig har forkynt ordet som jeg har gitt deg, til dette folk. Og du har ikke fryktet dem og har ikke forsøkt å redde ditt eget liv, men du har forsøkt å gjøre min vilje og holde mine bud.
Og nå, fordi du har gjort dette så utrettelig, vil jeg velsigne deg [og din familie] for evig.”3
Jeg erklærer høytidelig at president Thomas S. Monson var en Guds profet. Han underviste som en profet og vitnet som en profet. Han hadde en profets mot og vennlighet. Han mottok åpenbaring som en profet og virket som en profet. Han levde som en profet og døde som en profet, beseglet sitt liv med sitt vitnesbyrd om at Gud lever, at Jesus er Kristus, at hans kirke har blitt gjenopprettet på jorden, og at dette hellige verk er sant. Til det vitnesbyrd han bar så mange ganger fra denne talerstolen, legger jeg ydmykt til mitt, i Jesu Kristi hellige navn. Amen.