En arv av kjærlighet og tjeneste
En offentlig visning for president Thomas S. Monson ble holdt i Konferansesenteret 11. januar 2018. Begravelsen ble holdt neste dag i Konferansesenteret. En privat begravelsesseremoni fulgte samme ettermiddag på Salt Lake City kirkegård.
Det er en velsignelse for meg å stå foran dere på denne dagen og tale til minne om min far, president Thomas Spencer Monson, den 16. president i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I dag er dette konferansesenteret fylt med deres kjærlighet og bønner. Jeg takker dere for deres tilstedeværelse og støtte.
Som familie ønsker vi å takke de utallige personer som har vært til velsignelse for min far med sin tjeneste og omsorg. Vi retter en helhjertet takk til president Henry B. Eyring og president Dieter F. Uchtdorf. Vi takker hvert medlem av De tolv apostlers quorum. Vi takker også Kirkens øvrige generalautoriteter og funksjonærer. President Monsons kontorstab og andre ansatte er uovertrufne. Min fars sikkerhetsvakter, spesielt Tracy Monson og Dan Stephens, med sin profesjonalitet og omsorg har ytt fremragende tjeneste. Vi retter en spesiell takk til hans sykepleiere, spesielt søster Aleese Walker. Vi er takknemlige for min fars hengivne fysioterapeuter, tannleger og leger, også hans indremedisiner, dr. Russell Maxwell. Dere har alle vært fantastiske i deres urokkelige omsorg og tjeneste.
Jeg ønsker å takke min ektemann Roger og våre barn, for den støtte de har gitt meg mens jeg tok vare på min far og deres bestefar.
Kjære far, det har vært en hellig velsignelse og en ære å ta vare på deg slik min hengivne mor ba om. Jeg vet at vi har hatt “engler rundt om [oss], og støtte[t] [oss]”.1
Til sist vil jeg takke dere, Kirkens medlemmer. Deres 54 år med daglige bønner, oppsendt mens min far virket som apostel og deretter som Kirkens president, har betydd svært mye.
I dag er jeg dypt takknemlig for min far og den arv han har skapt – en arv av kjærlighet og tjeneste. Selv om han var en profet, visste far at han ikke var fullkommen. Med hele sitt hjerte satte han sin lit til, og prøvde å bli som vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. For omtrent et år siden, arbeidet han på kontoret sitt. Et eksemplar av tidsskriftet Ensign lå fremme, og der var det et bilde av ham. Far pekte på bildet og sa, “Jeg kjenner den karen. Han gjorde sitt beste.”
En arv av kjærlighet
Ganske enkelt ved å “gjøre sitt beste”, etterlot President Monson seg en uforglemmelig arv av kjærlighet. Han elsket Herren og han elsket mennesker. Han så vårt potensial og trodde oppriktig på vår evne til å forandre oss og ha fremgang gjennom Jesu Kristi forsoning.
Han var glad i sine foreldre, søsken og sin utvidede familie. Han elsket sin kjære, evige ledsager – hans vakre, stillferdige og trofaste støttespiller, Frances. Han var glad i sin familie og hver enkelt av sine Øst-Canadiske misjonærer. Han var spesielt glad i sine barnebarn. Til tross for sitt travle program, hadde han utallige minnerike stunder sammen med dem. Han var oppriktig interessert i hver av dem.
Fullstendig fremmede følte også president Monsons kjærlighet. En gang, da han besøkte et lokalt pleiehjem, håndhilste han på en mann i rullestol. Mannen så opp og sa beskjedent: “President Monson, du har trykket hånden min, men jeg trenger en klem.” Uten å nøle, bøyde far seg ned og omfavnet denne kjære mannen.
Far siterte ofte Frelserens store bud:
“Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.
Dette er det største og første bud.
Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.”2
Han valgte også å etterleve dette budet hver eneste dag.
En arv av tjeneste
I The Two Gentlemen of Verona, skrev William Shakespeare klokt, “De elsker ikke som ikke viser sin kjærlighet.”3 Far hadde stor forståelse for dette, og viste sin kjærlighet for andre ved å følge Frelserens eksempel: “[Han] gikk omkring og gjorde vel… fordi Gud var med ham.”4 Far brukte all sin tid i tjeneste for andre.
Jeg hadde det privilegium å få være hans ledsager på mange av hans personlige besøk. Vi besøkte regelmessig en livslang venn, 98 år gamle eldste Glen Rudd. En gang hadde det gått litt for lang tid mellom våre besøk. En dag besvarte en av sekretærene på fars kontor en telefon fra eldste Rudd. Han spurte: “Er president Monson ute og besøker de syke og plagede og de eldre? I så fall kvalifiserer jeg!” Vi svarte raskt med et besøk hjem til ham. Etter besøket, snudde far seg med et smil og sa: “Ann, jeg føler at vi har gjort noe godt i dag.”
Fars ønske om å tjene andre oversteg ofte hans kapasitet, tatt i betraktning alle de ansvarsoppgaver han hadde. Uforferdet fant han en løsning: Han engasjerte andre til å utføre den nødvendige tjeneste på hans vegne. Han kunne ringe nøye utvalgte personer og si: “Er dette min venn Mac? Dette er Tom. Har du lyst til å male en strålende flekk på din sjel i dag? Oversatt betyr dette at president Monson trengte å få utført en tjeneste. “Mac” var svært glad for å kunne være til hjelp.
Vi trenger ikke å være Kirkens president for å legge merke til andres behov og gjøre en god gjerning. Min far handlet ifølge noe han ofte følte, at “det vil være snilt av deg å gjøre,” for så å finne ut at det var svaret på en annens bønn. Ved å følge Åndens tilskyndelser, kan våre enkle tjenestegjerninger også være svar på bønner, og vi kan bære videre denne arven ved å yte tjeneste overfor andre.
For litt over ett år siden, besøkte far og jeg en annen livslang venn, som var 94 år gammel og alvorlig syk. Med kraftig stemme sa far: “Er dette min venn Brent Goates?” Bror Goates åpnet øynene og sa beveget og med stor anstrengelse: “Tom, du kom. Flott. Flott.”
Far forklarte: “Brent, det er ikke noe sted jeg heller ville vært enn akkurat her sammen med deg. Det er her Herren vil at jeg skal være.” Far snakket med ham som om de begge var unge igjen og Brent var en livlig, frisk mann, og så ga han bror Goates en prestedømsvelsignelse. Da vi dro derfra og gikk nedover fortauet til bilen, sa far: “Herren ga oss prestedømmet for at vi skal velsigne og tjene andre. Det er en stor velsignelse å kunne besøke min venn og la ham forstå at han er husket. Jeg føler at vi har gjort noe godt i dag, Ann.” Hele den dagen gikk far rundt og smilte. Han plystret. Han var glad.
Da jeg iakttok ham gikk det opp for meg at far visste hvordan han skulle finne ekte glede. Gjennom sin hengivne tjeneste, hadde han lært at glede kommer gjennom å elske Herren og å tjene sin neste. Denne gleden er tilgjengelig for hver av oss. Det finnes ingen bedre måte å hedre min far, profeten, og vår Frelser Jesus Kristus på enn å leve hver dag slik at vi på slutten av dagen kan si: “Jeg føler at jeg har gjort noe godt i dag.”
Jeg har et vitnesbyrd. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er sann. Jeg vet at Gud lever og at han elsker sine barn. Takk til alle som har elsket og hedret min far, president Thomas Spencer Monson. Måtte hver enkelt av oss fortsette å følge Herrens profet. Måtte vi se hen til Kristus, vår fullkomne Herre og Forløser, som vårt evige eksempel. Det er min oppriktige bønn at min kjære far, og én dag vi alle, kan få høre disse ord: “Vel gjort, du gode og tro tjener! Gå inn til din herres glede!”5
Dette sier jeg i Jesu Kristi navn. Amen.