Har så miraklenes tid opphørt?
Av eldste Donald L. Hallstrom
i De sytti
Vårt hovedfokus skulle være på de åndelige miraklene som er tilgjengelig for alle Guds barn.
På et oppdrag i California for et år siden, dro jeg sammen med en stavspresident for å besøke Clark og Holly Fales og familien i deres hjem. Jeg ble fortalt at de nylig hadde opplevd et mirakel. Da vi kom, strevde Clark for å reise seg opp og ønske oss velkommen, fordi han hadde på seg støttekorsett for ryggen, nakkestøtte og skinner på armene.
Litt over to måneder tidligere hadde Clark, hans sønn Ty og ca 30 andre unge menn og ledere begitt seg ut på en spennende tur, arrangert av staven, til toppen av Mount Shasta (4 322 m.o.h.), en av de høyeste toppene i California. På den andre dagen av den strabasiøse turen hadde de fleste klatrerne nådd toppen - en nervepirrende prestasjon muliggjort gjennom flere måneders forberedelse.
En av de første som nådde toppen den dagen var Clark. Etter en kort rast nær kanten av toppen, reiste han seg og begynte å gå. Idet han gjorde det, snublet han og falt baklengs over kanten av et stup. Det var et fritt fall på ca. 12 meter, hvorpå han uten kontroll rullet ned en isete skråning ytterligere vel 90 meter. Clark overlevde forbausende nok, men han var alvorlig skadet og ute av stand til å bevege seg.
Miraklene Clark opplevde gjennom denne traumatiske hendelsen var bare begynnelsen. Noen av de første som nådde ham var “tilfeldigvis” en gruppe turgåere hvor noen også var redningsmannskaper og profesjonelle førstehjelpere. De behandlet Clark umiddelbart for sjokk og hadde utstyr for å holde ham varm. Denne gruppen testet “tilfeldigvis” en ny kommunikasjonsenhet og sendte en nødmelding etter hjelp fra et område uten dekning for mobiltelefoner. Et lite helikopter ble øyeblikkelig sendt til Mount Shasta fra en times tid unna. Etter to farlige men mislykkede forsøk på å lande i en høyde som presset helikopterets grenser og med vanskelige vindforhold, gjorde piloten et tredje og siste forsøk. Mens helikopteret kom inn fra en annen vinkel snudde vinden “tilfeldigvis” og helikopteret landet akkurat lenge nok til at gruppen raskt og smertefullt kunne presse Clark inn i det lille rommet bak pilotens sete.
Da Clark ble undersøkt på akuttmottaket viste undersøkelsene at han hadde flere brudd i nakke, rygg, ribben og håndledd, en punktert lunge og utallige kutt og skrammer. En anerkjent akuttkirurg var “tilfeldigvis” på vakt den dagen, han er på dette sykehuset bare noen få ganger i året. Legen sa senere at han aldri hadde sett noen med så mange skader i ryggmargen og halspulsåren som ennå var i live. Det ble ikke bare forventet at Clark skulle leve, men også vende tilbake til full aktivitet. Kirurgen som beskrev seg selv som agnostiker, sa at Clarks tilfelle gikk imot all vitenskapelig kunnskap han hadde om nevrologiske skader, og kunne bare beskrives som et mirakel.
Mens Clark og Holly avsluttet denne intense beretningen, fant jeg det vanskelig å snakke. Det var ikke bare på grunn av de åpenbare miraklene, men på grunn av et som var større. Jeg hadde et sterkt inntrykk – et åndelig vitnesbyrd – om at Holly og hvert av de fem vakre barna som satt i stuen rundt sine foreldre, hadde så stor tro at de kunne ha akseptert utfallet, uansett hva det ble og fremdeles vokst åndelig. Clark og Holly og de to eldste barna, Ty og Porter, er sammen med oss i dag i konferansesenteret.
Når jeg har grunnet på erfaringen til familien Fales, har jeg tenkt mye på omstendighetene til så mange andre. Hva med de utallige siste-dagers-hellige som trosfylt mottar prestedømsvelsignelser, oppsender bønner uten opphold, er paktslojale og fulle av håp, og som aldri opplever at mirakler kommer? I alle fall på den måten de forstår et mirakel. I alle fall på den måten andre ser ut til å oppleve mirakler.
Hva med dem som har av alvorlige lidelser – fysisk, mentalt, følelsesmessig – i årevis, eller tiår, eller hele sitt jordiske liv? Hva med dem som dør så veldig unge?
For bare to måneder siden lettet to tempelverdige ektepar, med til sammen tre barn som var heltidsmisjonærer og fem andre barn, i et lite fly for en kort flytur. Jeg er sikker på at de ba om en trygg reise før flyturen, og at de ba inderlig da flyet fikk alvorlige mekaniske problemer før det styrtet. Ingen overlevde. Hva med dem?
Har gode mennesker og deres kjære grunn til å stille spørsmålet som fremsagt av Mormon: “Har så miraklenes tid opphørt?”1
Min begrensede kunnskap kan ikke forklare hvorfor det noen ganger skjer guddommelig inngripen og andre ganger ikke. Men kanskje vi mangler forståelse for hva et mirakel er.
Ofte beskriver vi et mirakel som det å bli helbredet uten full forklaring av legevitenskapen, eller som å unngå katastrofale farer ved å følge en klar tilskyndelse. Imidlertid gir definisjonen av et mirakel som “en fordelaktig hendelse som frembringes ved en guddommelig kraft som jordiske mennesker ikke forstår”,2 et utvidet perspektiv inn i ting av mer evig karakter. Denne definisjonen gir oss også mulighet til å overveie den viktige rollen tro har når det gjelder å motta et mirakel.
Moroni underviste: “Og aldri har noen på noe tidspunkt utført mirakler uten først å ha tro.”3 Ammon erklærte: “Gud [har] tilveiebragt et middel hvorved mennesket ved tro kan utføre mektige mirakler.”4 Herren åpenbarte for Joseph Smith: “For jeg er Gud,… og jeg vil vise mirakler… til alle som tror på mitt navn.”5
Kong Nebukadnesar krevde at Sadrak, Mesak og Abed-Nego skulle tilbe et gullbilde han hadde satt opp som gud, og truet: “Hvis dere ikke tilber det, så skal dere… kastes i den brennende ildovnen.” Så sa han med skadefryd: “Og hvem er den gud som kan frelse dere fra min hånd?”6
Disse tre trofaste disiplene sa: “Vår Gud, som vi tjener, han er mektig til å frelse oss [fra] den brennende ildovnen… Men hvis ikke, skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder.”7
De hadde full tillit til at Gud kunne redde dem, “men hvis ikke”, hadde de full tillit til Hans plan.
Til sammenligning spurte eldste David A. Bednar en gang en ung mann som hadde bedt om en prestedømsvelsignelse: “Hvis det er vår himmelske Faders vilje at du blir overført til åndeverdenen ved døden i din ungdom for å fortsette din tjeneste, har du tro til å underkaste deg hans vilje og ikke bli helbredet?”8 Har vi tro til “ikke [å] bli helbredet” fra våre jordiske lidelser slik at vi kan bli evig helbredet?
Et viktig spørsmål å grunne på er: “Hvor plasserer vi vår tro?” Er vår tro ganske enkelt fokusert på å bli befridd fra smerte og lidelse, eller er den fast forankret i Gud Faderen og hans hellige plan og i Jesus Kristus og hans forsoning? Tro på Faderen og Sønnen hjelper oss å forstå og akseptere deres vilje mens vi forbereder oss til evigheten.
I dag bærer jeg vitnesbyrd om mirakler. Å være et Guds barn er et mirakel.9 Å motta et legeme i Hans bilde og lignelse er et mirakel.10 En Frelsers gave er et mirakel.11 Jesu Kristi forsoning er et mirakel.12 Muligheten til å få evig liv er et mirakel.13
Selv om det er bra å be om og arbeide for fysisk beskyttelse og helbredelse i vår jordiske eksistens, skulle vårt hovedfokus være på de åndelige miraklene som er tilgjengelige for alle Guds barn. Uansett etnisitet, uansett nasjonalitet, uansett hva vi har gjort hvis vi omvender oss, uansett hva som kan ha blitt gjort mot oss – alle har lik tilgang til disse miraklene. Vårt liv er et mirakel, og flere mirakler ligger foran oss. I Jesu Kristi navn. Amen.