2017
Elsk hverandre, slik han har elsket oss
November 2017


Elsk hverandre, slik Han har elsket oss

Gjennom å tjene og tilgi andre av ekte kjærlighet, kan vi bli helbredet og motta styrke til å overvinne våre egne utfordringer.

Under det siste måltid ga Frelseren et nytt bud til sine disipler, idet han sa:

“Et nytt bud gir jeg dere. Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.

Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.”1

Frelserens disipler ble gitt et nytt bud om å gjøre noe mer, noe som er større og noe som er mer guddommelig. Dette nye budet, denne nye oppfordringen, sammenfattes i nøkkelformuleringen “som jeg har elsket dere”.

Kjærlighet er handling, kjærlighet er tjeneste

“Kjærlighet er dyp hengivenhet, omtanke og ømhet. Det største eksempel på Guds kjærlighet til sine barn kommer til uttrykk i Jesu Kristi uendelige forsoning.”2 “For så har Gud elsket verden”, skrev Johannes, “at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.”3 “Kjærlighet til Gud og sine medmennesker, er et karaktertrekk hos Jesu Kristi disipler.”4

For noen år siden, da vårt eldste barnebarn José var fire år, lekte han sammen med min hustru. Mens de lo og hadde det hyggelig sammen, spurte barnebarnet vårt henne: “Bestemor, er du glad i meg?”

Hun svarte: “Ja, José, jeg er glad i deg.”

Så stilte han et annet spørsmål: “Hvordan kan du vite at du er glad i meg?”

Hun forklarte ham de følelsene hun hadde, og fortalte ham også om alt hun hadde gjort og det hun var villig til å gjøre for ham.

Senere stilte min hustru José de samme spørsmålene, også dette gjennomtrengende spørsmålet: “Hvordan kan du vite at du er glad i meg?”

Med et uskyldig men oppriktig svar, sa han: “Jeg er glad i deg fordi jeg føler det i hjertet mitt.” Josés kjærlige væremåte mot sin bestemor den dagen og alltid, viser at kjærlighet er en kombinasjon av handlinger og dype følelser.

Kong Benjamin erklærte: “Se, jeg forteller dere disse ting så dere kan få visdom og dere må lære at når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste.”5

I dagens verden med så mye lidelse som følge av forskjellige omstendigheter, er det å sende en tekstmelding med en morsom emoji eller å legge ut et pent bilde med ordene “Jeg er glad i deg” godt og verdifullt. Men det flere av oss må gjøre, er å legge fra oss mobiltelefonen, og med hender og føtter hjelpe andre som har store behov. Kjærlighet uten tjeneste er som tro uten gjerninger: Den er visselig død.

Kjærlighet er tilgivelse

Kristi rene kjærlighet, som er nestekjærlighet,6 inspirerer oss ikke bare til handling og til å yte tjeneste, men også til å ha styrke til å tilgi, uavhengig av omstendighetene. La meg fortelle om en erfaring som har påvirket og forandret livet mitt. Ted og Sharon, Coopers foreldre, som er tilstede her i dag, har gitt meg tillatelse til å fortelle om det som skjedde med deres familie for mer enn ni år siden. Jeg vil gjenfortelle erfaringen fra Coopers far, Teds, perspektiv:

21. august 2008 var første skoledag, og Coopers tre eldre brødre; Ivan, Garrett og Logan, sto alle sammen på bussholdeplassen og ventet på å gå ombord i bussene. Cooper, som var fire år gammel, syklet. Min hustru, Sharon, gikk.

Min hustru var på den andre siden av gaten og gjorde tegn til at Cooper skulle krysse gaten. Samtidig tok en bil svært langsomt en venstresving og kjørte over Cooper.

Jeg fikk en telefon fra en nabo som fortalte meg at Cooper var blitt truffet av en bil. Jeg kjørte raskt ned til bussholdeplassen til ham. Cooper lå på gresset, kjempet for å puste, men hadde ingen synlige skader.

Jeg knelte ned ved Cooper og sa oppmuntrende ting som: “Det kommer til å gå bra. Hold ut.” Samtidig dukket min høyprestenes gruppeleder, Nathan, og hans hustru opp. Hun foreslo at vi skulle gi Cooper en prestedømsvelsignelse. Vi la hendene våre på Coopers hode. Jeg husker ikke hva jeg sa i velsignelsen, men jeg husker tydelig andres tilstedeværelse rundt oss, og det var i det øyeblikket jeg visste at Cooper kom til å dø.

Cooper ble fløyet til sykehuset med helikopter, men han overlevde ikke. Jeg følte at vår himmelske Fader fortalte meg at mitt jordiske forvalteransvar var ved veis ende, og at Cooper nå var under hans omsorg.

Vi fikk tilbringe litt tid sammen med Cooper på sykehuset. Personalet der forberedte ham slik at vi kunne ta farvel, og lot oss tilbringe så mye tid vi ønsket sammen med ham, og holde ham.

På vei hjem så min sorgtyngede hustru og jeg på hverandre og begynte å snakke om gutten som hadde kjørt bilen. Vi kjente ham ikke, selv om han bodde bare én gate unna og innenfor vår menighets grenser.

Neste dag var svært vanskelig for oss, for vi var alle sammen fullstendig overveldet av sorg. Jeg falt ned på kne og ba den mest oppriktige bønn jeg noensinne hadde bedt. Jeg ba vår himmelske Fader i min Frelsers navn om å ta bort min overveldende sorg. Det gjorde han.

Senere den dagen tilrettela en av rådgiverne i stavspresidentskapet for at vi kunne få møte den unge mannen – bilens sjåfør – og hans foreldre hjemme hos rådgiveren. Sharon og jeg ventet på at gutten og hans foreldre skulle ankomme. Da døren gikk opp, møtte vi dem for første gang. Biskopen min hvisket meg i øret: “Gå bort til ham.” Sharon og jeg holdt rundt ham i en stor omfavnelse. Vi gråt sammen i det som syntes veldig lenge. Vi fortalte ham at vi visste at det som hadde inntruffet var et rent uhell.

Det var som et mirakel for Sharon og meg at vi følte slik vi gjorde og fremdeles føler slik, begge to. Ved Guds nåde var vi i stand til å gå den riktige veien, den opplagte veien, den eneste veien, og være glad i denne gode, unge mannen.

Med årene har vi blitt nære venner av ham og hans familie. Han har delt sine mest betydningsfulle milepæler i livet med oss. Vi var også med ham i templet da han forberedte seg til sin misjon.7

Brødre og søstre, Ted vet uten noen som helst tvil at vår himmelske Fader elsker oss. Han vet at det å være i stand til å tilgi, og på den måten legge fra seg en byrde, er en like skjønn opplevelse som å bli tilgitt. Denne skjønnhet får man gjennom å følge vårt største forbildes eksempel. I Mormons bok erklærte Alma om Frelseren: “Og han skal gå ut, ha smerter og lidelser og fristelser av alle slag, og dette for at det ord kunne bli oppfylt som sier at han vil påta seg sitt folks smerter og sykdommer.”8

Brødre og søstre, hvilken fantastisk beretning om ekte kjærlighet og tilgivelse. Likeledes kan vi motta glede og lykke når vi tjener og tilgir andre. Georgy, også et av våre barnebarn, sier ofte: “Hva slags familie er vi?” Han svarer selv: “Vi er en lykkelig familie!”

President Thomas S. Monson har gitt oss følgende råd: “La oss ransake vårt liv og beslutte å følge Frelserens eksempel ved å være vennlig, kjærlig og medfølende.”9

Jeg vet at vår himmelske Fader og hans sønn, Jesus Kristus, elsker oss og vil hjelpe oss til handling, når vi elsker hverandre slik de elsker oss. Og jeg vet at gjennom å tjene og tilgi andre med ekte kjærlighet, kan vi bli helbredet og motta styrke til å overvinne våre egne utfordringer. Og det erklærer jeg i Jesu Kristi navn. Amen.