Adskilt, men likevel ett
Av eldste Joni L. Koch
i De sytti
I Kirken, til tross for våre forskjeller, forventer Herren at vi skal være ett.
I juni 1994 kjørte jeg ivrig hjem fra arbeid for å se på TV-overføringen der fotball-landslaget vårt skulle spille VM-kamp. Kort tid etter jeg begynte å kjøre, så jeg langt borte en mann på fortauet som i god fart kjørte rullestol dekorert med vårt brasilianske flagg. Jeg visste da at han også var på vei hjem for å se kampen.
Da våre veier krysset, møttes blikkene våre. I en brøkdel av et sekund følte jeg meg sterkt forenet med den mannen! Vi var på vei i forskjellige retninger, kjente ikke hverandre, var klart forskjellige sosialt og fysisk, men den samme lidenskap for fotball og kjærlighet til fedrelandet gjorde at vi følte oss som ett i det øyeblikket. Jeg har ikke sett den mannen siden, men i dag, tiår senere, kan jeg fremdeles se blikket hans for meg og føle den sterke forbindelsen med mannen. Tross alt vant vi jo verdensmesterskapet det året!
I Kirken, til tross for våre forskjeller, forventer Herren at vi skal være ett. Han sa i Lære og pakter: “Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine”1
Når vi kommer inn i et møtehus for å tilbe som en gruppe, skulle vi legge bak oss våre forskjeller innbefattet rase, sosiale status, politiske preferanser, akademiske og yrkesmessige prestasjoner, og isteden konsentrere oss om våre felles åndelige mål. Sammen synger vi salmer, overveier de samme paktene under nadverden, og sier sammen et tydelig “amen” etter taler, leksjoner og bønner – som betyr at vi i fellesskap er enige i det som ble delt.
Disse tingene som vi gjør kollektivt hjelper til med å skape en sterk følelse av enhet i forsamlingen.
Det som imidlertid virkelig avgjør, befester eller ødelegger vår enhet, er hvordan vi handler når vi er adskilt fra våre kjære medlemmer av Kirken. Som vi alle vet er det uunngåelig og normalt at vi før eller senere snakker om hverandre.
Avhengig av hva vi velger å si om hverandre, vil våre ord enten gjøre at våre “hjerter [knyttes] sammen i enighet”,2 som Alma underviste til dem han døpte ved Mormons vann, eller de vil undergrave den kjærlighet, tillit og godvilje som burde finnes blant oss.
Det finnes kommentarer som nesten umerkbart undergraver enhet slik som “Ja, han er en god biskop, men du skulle sett ham da han var en ung mann!”
En mer konstruktiv versjon av dette kunne vært “Biskopen er så god, og han har gjennom årene vokst mye i modenhet og visdom.”
Ofte setter vi permanente merkelapper på andre ved å si ting som “Vår Hjelpeforeningspresident er et håpløst tilfelle, hun er så sta!” Isteden kunne vi si: Vår Hjelpeforeningspresident har vært mindre fleksibel i det siste, kanskje hun står oppe i noen vanskeligheter. La oss hjelpe henne og oppholde henne!”
Brødre og søstre, vi har ingen rett til å fremstille noen, heller ikke fra vår egen krets i Kirken, som et ferdig og dårlig produkt. I stedet skulle våre ord om våre medmennesker reflektere vår tro på Jesus Kristus og hans forsoning, og at i ham og gjennom ham kan vi alle forandre oss til det bedre.
Noen begynner å kritisere og kommer i konflikt med Kirkens ledere og medlemmer for så ubetydelige ting.
Dette var tilfelle med en mann ved navn Simonds Ryder som ble medlem av Kirken i 1831. Etter å ha lest en åpenbaring som angikk ham, ble han forbauset over å se at hans etternavn var feilstavet Rider, med bokstaven i istedenfor bokstaven y. Han reagerte på denne hendelsen med å stille spørsmålstegn ved profeten og til sist være med på å forfølge Joseph og falle fra Kirken.3
Det er også sannsynlig at vi alle vil oppleve å bli noe korrigert av våre ledere i Kirken, som vil være en prøve på hvor forenet vi er med dem.
Jeg var bare 11, men jeg husker for 44 år siden da møtehuset der vår familie gikk i kirken skulle bygges om og pusses opp. Før prosjektet ble igangsatt ble det holdt et møte der ledere lokalt og i området drøftet hvordan medlemmene skulle bidra med arbeidsinnsats. Min far, som tidligere hadde presidert over denne enheten i mange år, uttrykte sin sterke mening om at arbeidet burde utføres av en entreprenør og ikke av amatører.
Ikke bare ble hans mening avvist, men vi hørte at han ble skarpt og offentlig tilrettevist der og da. Nå var dette en mann som var svært hengiven til Kirken og som hadde vært soldat i annen verdenskrig i Europa. Han var vant til å yte motstand og kjempe for det han trodde på! Man undret seg på hvordan han ville reagere på denne hendelsen. Ville han fortsette å hevde sin mening og motarbeide den beslutningen som var tatt?
Vi hadde sett familier i vår menighet som var blitt svakere i evangeliet og hadde sluttet å komme til møtene fordi de ikke kunne være ett med dem som ledet. Jeg hadde også selv vært vitne til at mange av mine venner i Primær ikke forble trofaste i sin ungdom fordi deres foreldre alltid fant feil ved dem som var i Kirken.
Min far besluttet imidlertid å forbli ett med de hellige i vår menighet. Noen dager senere, da menighetens medlemmer samlet seg for å hjelpe til på bygget, “inviterte” han familien til å bli med ham til møtehuset hvor vi kunne gjøre nytte for oss og hjelpe til.
Jeg ble rasende. Jeg ville gjerne ha spurt ham: “Far, hvorfor i all verden skal vi hjelpe til med byggingen når du var motstander av at medlemmene skulle gjøre det?” Men ansiktsuttrykket hans frarådet meg å gjøre det. Jeg ønsket å være i form til innvielsen. Så heldigvis bestemte jeg meg for å tie og bare hjelpe til i bygningen.
Far fikk ikke se den nye kirkebygningen fordi han døde før arbeidet var avsluttet. Men vi i familien, nå under mors ledelse, fortsatte å gjøre vår del til det sto ferdig, og det holdt oss forenet med min far, med Kirkens medlemmer, med våre ledere og først og fremst med Herren!
Bare noen øyeblikk før hans uutholdelige smerter i Getsemane, da Jesus bad til Faderen for sine apostler og for oss alle, de hellige, sa han, “at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg.”4
Brødre og søstre, jeg vitner om at når vi beslutter å være ett med medlemmer og ledere i Kirken – både når vi er forsamlet, og spesielt når vi er adskilt – vil vi føle oss mer fullkomment forenet med vår himmelske Fader og Frelseren. I Jesu Kristi navn. Amen.