Prestedømmet og Frelserens forsonende kraft
Av eldste Dale G. Renlund
i De tolv apostlers quorum
For at vår himmelske Faders hensikter skal oppnås, må Jesu Kristi forsonende kraft gjøres tilgjengelig for Guds barn. Prestedømmet leverer disse mulighetene.
Se for dere sammen med meg en rakett som blir manøvrert til en oppskytingsrampe så den kan bli klargjort til oppskyting. Se nå for dere antennelsen. Ved kontrollert forbrenning omdannes drivstoff til varm gass som velter ut og gir nødvendig skyvekraft til å drive raketten ut i verdensrommet. Se til slutt for dere nyttelasten som er øverst på raketten. Nyttelasten oppnår først sin fulle verdi når den kommer dit den skal og fungerer slik den er tiltenkt. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at en kostbar kommunikasjonssatellitt har liten nytte så lenge den står på et lager. Rakettens oppgave er ganske enkelt å levere en nyttelast.
I kveld vil jeg sammenligne prestedømmet vi bærer, med en rakett og muligheten til å dra nytte av Frelserens forsonende kraft, med nyttelasten som raketten leverer.
På grunn av sitt sonoffer har Jesus Kristus kraft og myndighet til å forløse alle mennesker. For å gjøre sin forsonende kraft tilgjengelig har han delegert en del av sin kraft og myndighet til mennesker på jorden. Denne delegerte kraften og myndigheten kalles prestedømmet. Den gjør det mulig for prestedømsbærere å hjelpe vår himmelske Fader og Jesus Kristus i deres arbeid – å tilveiebringe frelse og opphøyelse for Guds barn. Den gjør det fordi den gir hans barn mulighet til å motta velsignelsene ved Frelserens forsonende kraft.
Jesu Kristi forsonende kraft er avgjørende, fordi ingen av oss kan vende tilbake til vårt himmelske hjem uten hjelp. I jordelivet gjør vi uten unntak feil og bryter Guds lover. Vi blir tilsmusset av synd og kan ikke tillates å leve i Guds nærhet. Vi trenger Frelserens forsonende kraft for å kunne bli forsonet med vår himmelske Fader. Jesus Kristus brøt den fysiske døds bånd slik at alle kunne oppstå. Han gir syndenes forlatelse på betingelse av lydighet mot lovene og ordinansene i hans evangelium. Gjennom ham tilbys opphøyelse. Muligheten til å dra nytte av Frelserens forsonende kraft er skaperverkets viktigste nyttelast.
Men for at vår himmelske Faders hensikter skal oppnås, må Jesu Kristi forsonende kraft gjøres tilgjengelig for Guds barn.1 Prestedømmet leverer disse mulighetene. Det er raketten. Prestedømmet er avgjørende fordi nødvendige ordinanser og pakter på jorden bare forrettes ved dets myndighet. Hvis ikke prestedømmet klarer å levere muligheten til å dra nytte av Frelserens forsonende kraft, hva skulle ellers dets hensikt være? Ville det bare være et komplisert og iøynefallende fyrverkeri? Gud vil at prestedømmet skal brukes til mer enn bare en leksjon på søndag eller som en anledning til tjeneste. Han vil at det skal levere nyttelasten.
Småfeil i raketter kan føre til at oppdraget mislykkes. Skjøre forseglinger og materialtretthet kan føre til funksjonsfeil i en rakett. For å beskytte prestedømmet mot billedlige skjøre forseglinger og materialtretthet beskytter, Gud både dets overdragelse og dets bruk.2 Overdragelse av prestedømmet er beskyttet av prestedømmets nøkler, som er den rett til å presidere som er gitt mennesket.3 Bruk av prestedømmet er på samme måte beskyttet av prestedømmets nøkler, men også av pakter som prestedømsbæreren inngår. Bruken av prestedømmet styres følgelig av både prestedømsnøkler og pakter. En manns prestedømsfullmakt gis individuelt og eksisterer ikke uavhengig av ham.4 Prestedømmet er ikke en formløs kilde til selvstendig kraft.
Både Det aronske og Det melkisedekske prestedømme mottas ved pakt.5 Gud setter betingelsene, og mannen tar imot. For å si det enkelt inngår prestedømsbærere pakt om å hjelpe Gud i hans verk. Tidlig i denne evangelieutdelingen forklarte Jesus Kristus at prestedømmets pakt “er bekreftet på dere for deres skyld, og ikke bare for deres skyld, men for hele verdens skyld… fordi de ikke kommer til meg”.6
Dette lærer oss at hensikten med prestedømmet er å innby andre til å komme til Kristus ved å hjelpe dem å motta det gjengitte evangelium. Vi har prestedømmet slik at vi kan hjelpe vår himmelske Faders barn å bli løst fra syndens byrde og bli ham lik. Ved hjelp av prestedømmet blir guddommelighetens kraft tilkjennegitt for alle som inngår og holder evangeliets pakter og mottar de tilhørende ordinanser.7 Slik kommer hver enkelt av oss til Kristus og blir renset og forsonet med Gud. Kristi forsoningskraft blir gjort tilgjengelig gjennom prestedømmet, som leverer nyttelasten.
Pakter med Gud er alvorlige og høytidelige. En mann skulle forberede seg til, lære om og inngå slike pakter i den hensikt å overholde dem. En pakt blir et løfte om å gi av seg selv. For å omskrive den engelske dramatikeren Robert Bolt slutter en mann først en pakt når han i usedvanlig grad ønsker å forplikte seg til et løfte. Han skaper seg en identitet mellom løftets sannhet og sin egen dyd. Når en mann slutter en pakt, holder han seg selv, som vann, i sine skålformede hender. Og hvis han åpner fingrene, behøver han ikke håpe å finne seg selv igjen. En paktsbryter har ikke lenger noe selv å innvie eller noen garanti å gi.8
En bærer av Det aronske prestedømme slutter pakt om å unngå ondskap, hjelpe andre å bli forsonet med Gud og forberede seg til å motta Det melkisedekske prestedømme.9 Disse hellige ansvarsoppgavene oppfylles når han underviser og styrker Kirkens medlemmer og oppfordrer andre til å ta imot evangeliet. Dette er “rakettfunksjonene” hans. Til gjengjeld lover Gud håp, tilgivelse, englers betjening og nøklene til omvendelsens og dåpens evangelium.10
En bærer av Det melkisedekske prestedømme slutter pakt om å ivareta ansvaret som er forbundet med Det aronske prestedømme og å foredle sitt kall i Det melkisedekske prestedømme.11 Han gjør dette ved å holde budene som er forbundet med pakten. Disse budene omfatter å gi “flittig akt på det evige livs ord” ved å leve ved “hvert ord om går ut av Guds munn”12, bære vitnesbyrd om Jesus og hans verk i de siste dager,13 ikke skryte av seg selv14 og å bli Frelserens venn og stole på ham slik en venn ville.15
Til gjengjeld lover Gud oss at en bærer av Det melkisedekske prestedømme vil motta nøklene til å forstå Guds mysterier. Han vil bli fullkommen slik at han kan stå i Guds nærhet. Han vil være i stand til å gjøre sin del av arbeidet med å frelse sjeler. Jesus Kristus vil berede veien for prestedømsbæreren og være med ham. Den hellige ånd vil være i prestedømsbærerens hjerte, og engler vil bære ham. Kroppen hans vil bli styrket og fornyet. Han vil bli arving til Abrahams velsignelser og, sammen med sin hustru, medarving med Jesus Kristus til vår himmelsk Faders rike.16 Dette er “de største og mest dyrebare løfter”.17 Vi kan ikke forestille oss større løfter enn dette.
Til enhver mann som mottar Det melkisedekske prestedømme, bekrefter Gud sine paktsløfter med en ed.18 Denne eden gjelder kun for Det melkisedekske prestedømme,19 og det er Gud som avlegger eden, ikke prestedømsbæreren.20 Fordi denne unike situasjonen omfatter hans guddommelige kraft og myndighet, bruker Gud en ed og det mest kraftfulle språket han kan for å forsikre oss om at hans løfter er bindende og uomstøtelige.
Alvorlige konsekvenser følger av å bryte prestedømmets pakter og vende seg helt bort fra dem.21 Å være halvhjertet eller apatisk i et kall i prestedømmet er som å skape materialtretthet i en rakettkomponent. Dette truer prestedømmets pakt fordi det kan føre til at oppdraget mislykkes. Ulydighet mot Guds bud bryter pakten. For en som stadig bryter paktene og ikke omvender seg, trekkes de lovede velsignelsene tilbake.
Jeg lærte å forstå mer av forholdet mellom “prestedømsraketten” og nyttelasten “muligheten til å dra nytte av Kristi forsonende kraft” for noen år siden. En helg hadde jeg to oppgaver. Den ene var å opprette den første staven i et land, og den andre var å intervjue en ung mann og, hvis alt var i orden, gjengi hans prestedømme og tempelvelsignelser. Denne 30 år gamle mannen hadde sluttet seg til Kirken i slutten av tenårene. Han utførte en hederlig misjon. Men da han kom hjem, kom han på avveier og mistet sitt medlemskap i Kirken. Etter noen år “kom han til seg selv”22, og med hjelp av kjærlige prestedømsledere og vennlige medlemmer, omvendte han seg og ble gjeninntatt i Kirken ved dåp.
Senere søkte han om å få sitt prestedømme og sine tempelvelsignelser gjengitt. Vi avtalte å møtes i møtehuset lørdag kl. 10:00. Da jeg kom til de tidligere intervjuene, var han allerede der. Han var så ivrig etter å få prestedømmet igjen at han ganske enkelt ikke kunne vente.
Under intervjuet viste jeg ham brevet som forklarte at president Thomas S. Monson personlig hadde gjennomgått søknaden og godkjent intervjuet. Denne ellers beherskede unge mannen gråt. Deretter fortalte jeg ham at datoen for intervjuet ikke ville ha noen offisiell betydning i livet hans. Han virket forvirret. Jeg fortalte ham at når jeg hadde gjengitt velsignelsene hans, ville medlemsopptegnelsen hans kun vise de opprinnelige datoene for dåp, bekreftelse, ordinasjon til prestedømmet og begavelse. Igjen gråt han.
Jeg ba ham om å lese fra Lære og pakter:
“Se, den som har omvendt seg fra sine synder, er tilgitt, for jeg Herren, kommer dem ikke mer i hu.
Ved dette kan dere vite om et menneske omvender seg fra sine synder – se, han vil bekjenne dem og avstå fra dem.”23
Han fikk tårer i øynene for tredje gang. Deretter la jeg hendene på hodet hans, og i Jesu Kristi navn, i kraft av Det melkisedekske prestedømme og med tillatelse fra Kirkens president gjenga jeg hans prestedømme og tempelvelsignelser.
Gleden som strømmet over oss, var intens. Han visste at han igjen var bemyndiget til å inneha og utøve Guds prestedømme. Han visste at hans tempelvelsignelser igjen var fullstendig virksomme. Han hadde spenst i gangen og et strålende lys om seg. Jeg var så stolt av ham og følte også hvor stolt vår himmelske Fader var av ham.
Deretter ble staven organisert. Det var mange entusiastiske og trofaste hellige tilstede, og et fantastisk stavspresidentskap ble oppholdt. For meg ble imidlertid den historiske begivenheten som det å organisere denne første staven i et land var, overskygget av gleden jeg følte over å gjengi velsignelsene til denne unge mannen.
Jeg har innsett at hensikten med å organisere en stav eller å bruke Guds prestedømme på noen måte, er å hjelpe vår himmelske Fader og Jesus Kristus med deres verk – som er å gi alle Guds barn muligheten til forløsning og opphøyelse. I likhet med raketten hvis hensikt er å levere en nyttelast, leverer prestedømmet Jesu Kristi evangelium slik at alle kan inngå pakter og motta de tilhørende ordinansene. “Kristi sonende blod”24 kan derved anvendes i vårt liv når vi opplever Den hellige ånds helliggjørende innflytelse og mottar velsignelsene Gud lover.
I tillegg til å adlyde evangeliets lover og ordinanser selv, oppfordrer jeg dere til å inngå og holde prestedømmets pakter. Motta Guds ed og hans løfte. Foredle deres ansvarsoppgaver i prestedømmet for å hjelpe vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Bruk prestedømmet til å gi en annen muligheten til å dra nytte av Frelserens forsoningskraft! Når dere gjør det, vil dere selv og deres familie motta store velsignelser. Jeg vitner om at Forløseren lever og leder dette verk, i Jesu Kristi navn. Amen. ◼