Herren leder sin kirke
Av president Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Herrens ledelse i hans kirke krever stor og standhaftig tro fra alle som tjener ham på jorden.
Mine kjære brødre som bærer Guds prestedømme, i kveld ønsker jeg å tale om den fantastiske måten som Herren leder sitt rike på jorden. Dere vet allerede det grunnleggende. Jeg ber om at Den hellige ånd må bekrefte det for dere.
For det første: Jesus Kristus er Kirkens overhode på hele jorden.
For det annet: Han leder sin kirke i dag ved å tale til de menn som blir kalt som profeter, og han gjør det ved åpenbaring.
For det tredje ga han åpenbaringer til sine profeter for lenge siden, gjør det fortsatt og vil fortsette å gjøre det.
For det fjerde gir han bekreftende åpenbaring til dem som virker under ledelse av hans profeter.
Ut fra disse grunnprinsippene forstår vi at Herrens ledelse i hans kirke krever stor og standhaftig tro fra alle som tjener ham på jorden.
Det skal for eksempel tro til for å stole på at den oppstandne Herre våker over de daglige detaljene i sitt rike. Det krever tro å stole på at han kaller ufullkomne mennesker til tillits-stillinger. Det krever tro å stole på at han kjenner de han kaller fullkomment, både deres evner og deres muligheter, og derfor ikke gjør noen feil med hvem han kaller.
Dette kan sikkert få noen i forsamlingen til å smile eller riste på hodet – både de som tror at deres eget kall kan ha vært en feil, og de som ser for seg en de kjenner som synes dårlig egnet til sin plass i Herrens rike. Mitt råd til begge gruppene er å utsette slike vurderinger til dere bedre kan se det Herren ser. Vurderingen dere trenger å gjøre, er i stedet om dere har evnen til å motta åpenbaring og følge den uten frykt.
Det krever tro å gjøre det. Det krever enda større tro å stole på at Herren har kalt ufullkomne menneskelige tjenere til å lede dere. Min hensikt i kveld er å bygge opp deres tro på at Gud veileder dere i deres tjeneste for ham. Og ikke minst håper jeg å bygge opp deres tro på at Herren inspirerer de ufullkomne personene han har kalt som deres ledere.
Dere tror kanskje til å begynne med at en slik tro ikke er viktig for å lykkes i Herrens kirke og rike. Men dere vil kunne oppdage – uansett hvor dere er i kjeden av prestedømstjeneste, fra Herrens profet til en ny bærer av Det aronske prestedømme – at tro er avgjørende.
La oss begynne med hva tro betyr for en lærernes eller en diakonenes quorumspresident. Det er viktig for ham å ha tro på at Herren kalte ham personlig, vel vitende om denne lærerens svake og sterke sider. Han må ha tro på at mannen som kalte ham, mottok åpenbaring ved Guds ånd. Hans rådgivere og medlemmene av quorumet trenger den samme troen for å følge ham med uredd tillit.
Jeg så den slags tillit da en gutt satt ved siden av diakonenes quorumspresidentskap en søndag morgen. Han var deres nykalte sekretær. Dette unge presidentskapet rådførte seg med hverandre. De snakket om hvordan de kunne utføre biskopens anmodning om å bringe en mindre aktiv gutt tilbake til Kirken. Etter bønn og drøfting utpekte de sekretæren til å gå hjem til en gutt som aldri hadde kommet til et møte, og invitere ham.
Sekretæren kjente ikke gutten, men han visste at en av guttens foreldre var mindre aktiv og at den andre ikke var medlem og ikke vennlig. Sekretæren følte uro, men ikke frykt. Han visste at Guds profet hadde bedt prestedømsbærere om å bringe tilbake de bortkomne sauene. Og han hadde hørt sitt presidentskaps bønn. Han hørte dem komme til enighet om navnet på gutten som skulle reddes, og om hans eget navn.
Jeg fulgte med da sekretæren gikk oppover gaten på vei mot den mindre aktive guttens hus. Han gikk langsomt, som om han nærmet seg stor fare. Men etter en halv time kom han tilbake nedover veien sammen med gutten, og smilte lykkelig. Jeg er ikke sikker på om han visste det da, men han hadde gått med tro på at han gikk i Herrens ærend. Denne troen har blitt hos ham mens har vokst gjennom sine år som misjonær, far, leder i Unge menn og biskop.
La oss snakke om hva en slik tro betyr for en biskop. En biskop blir noen ganger kalt til å tjene noen som kjenner ham godt. Menighetens medlemmer vet noe om hans menneskelige svakheter og hans åndelige styrke, og de vet at andre i menigheten kunne ha blitt kalt – andre som synes bedre utdannet, mer erfarne, hyggeligere eller kjekkere å se på.
Disse medlemmene trenger å vite at kallet til å tjene som biskop kom fra Herren, ved åpenbaring. Uten deres tro vil biskopen som ble kalt av Gud, finne det vanskeligere å få den åpenbaringen han trenger for å hjelpe dem. Han vil ikke lykkes uten medlemmenes tro til å oppholde ham.
Heldigvis er også det motsatte tilfelle. Tenk på Herrens tjener kong Benjamin, som ledet sitt folk til omvendelse. Folkets hjerter ble bløtgjort av deres tro på at han var kalt av Gud, til tross for hans menneskelige svakheter, og at hans ord kom fra Gud. Dere husker sikkert hva folket sa: “Ja, vi tror alle de ord som du har talt til oss, og vi vet også at de er pålitelige og sanne på grunn av Den Allmektige Herres Ånd som har bevirket en stor forandring i oss – eller i våre hjerter – så vi ikke har lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt” (Mosiah 5:2).
For at en leder skal lykkes i Herrens verk, må folkets tillit til at han er kalt av Gud overstyre deres syn på hans skrøpeligheter og jordiske svakheter. Dere husker sikkert hvordan kong Benjamin forklarte sin egen lederrolle:
“Jeg har ikke befalt dere å komme hit opp for at dere skulle frykte meg, eller for at dere skulle tro at jeg selv er noe mer enn et dødelig menneske.
Men jeg er, akkurat som dere, utsatt for alle slags skrøpeligheter på legeme og sinn. Likevel er jeg blitt valgt av dette folk og innviet av min far og ble ved Herrens hånd tillatt å være en regent og en konge over dette folk, og er blitt holdt oppe og bevart ved hans makeløse kraft for å tjene dere med all den makt, det sinn og den styrke som Herren har gitt meg” (Mosiah 2:10-11).
Deres leder i Herrens kirke kan virke svak og menneskelig eller sterk og inspirert. Faktum er at enhver leder er en blanding av disse egenskapene og mer. Det som hjelper Herrens tjenere som er kalt til å lede oss, er når vi kan se dem slik Herren gjorde da han kalte dem.
Herren ser sine tjenere fullkomment. Han ser deres muligheter og deres fremtid. Og han vet hvordan selve naturen deres kan bli forandret. Han vet også hvordan de kan bli forandret ved sine erfaringer med menneskene de skal lede.
Dere har kanskje opplevd å bli sterkere på grunn av menneskene dere ble kalt til å tjene. En gang ble jeg kalt som biskop for unge enslige voksne. Jeg er ikke sikker på om Herrens hensikter var mer for de forandringene jeg kunne hjelpe ham å gjøre i dem, eller de forandringene han visste at de ville gjøre i meg.
I en grad jeg ikke forstår, oppførte de fleste av de unge menneskene i denne menigheten seg som om jeg var kalt av Gud, spesielt for dem. De så mine svakheter, men så forbi dem.
Jeg husker en ung mann som spurte om råd angående sine utdannelsesvalg. Han var førsteårsstudent på et svært godt universitet. En uke etter at jeg hadde gitt rådet, gjorde han en avtale med meg.
Da han kom inn på kontoret, overrasket han meg ved å spørre: “Biskop, kan vi be før vi snakker sammen? Og kan vi knele? Og kan jeg be?”
Anmodningene hans overrasket meg. Men bønnen hans overrasket meg enda mer. Den lød omtrent slik: “Himmelske Fader, du vet at biskop Eyring ga meg et råd i forrige uke som ikke fungerte. Vær så snill å inspirere ham til å vite hva jeg skal gjøre nå.”
Dere smiler kanskje av dette, men det gjorde ikke jeg. Han visste allerede hva Herren ønsket at han skulle gjøre. Men han respekterte en biskops embede i Herrens kirke, og kanskje han ville at jeg skulle få anledning til å utvikle større evne til å motta åpenbaring i dette kallet.
Det virket. Så snart vi hadde reist oss og satt oss igjen, kom åpenbaringen til meg. Jeg fortalte ham hva jeg følte at Herren ville at han skulle gjøre. Han var bare 18 år gammel da, men han var moden i åndelige år.
Han visste allerede at han ikke trengte å gå til en biskop med et slikt problem. Men han hadde lært å oppholde Herrens tjener også i hans jordiske svakheter. Etter hvert ble han stavspresident. Han tok med seg det vi lærte sammen: Hvis man har tro på at Herren leder sin kirke gjennom åpenbaring til de ufullkomne tjenerne han kaller, vil Herren åpne himmelens sluser for dem, slik han vil gjøre for dere.
Denne erfaringen lærte meg at troen til dem vi tjener, noen ganger mer enn vår egen tro, gir oss åpenbaring i Herrens tjeneste.
Det var også en annen lærdom for meg. Hvis den gutten hadde dømt meg for min manglende evne til å gi ham gode råd første gang, ville han aldri ha kommet tilbake for å spørre igjen. Ved å velge å ikke dømme meg, mottok han bekreftelsen han ønsket.
Nok en lærdom fra denne opplevelsen har kommet godt med. Så vidt jeg vet, sa han aldri til noen i menigheten at jeg ikke hadde gitt gode råd første gang. Hadde han gjort det, kunne det ha svekket troen til andre i menigheten til å stole på biskopens inspirasjon.
Jeg prøver å ikke dømme Herrens tjenere, eller å snakke om deres tydelige svakheter. Og jeg prøver å lære mine barn dette ved eksempel. President James E. Faust delte en læresetning som jeg prøver å gjøre til min egen. Jeg anbefaler den til dere:
“Vi må… støtte og oppholde våre lokale ledere, for de er… ‘kalt og utvalgt’. Alle medlemmer av denne Kirken kan få råd fra en biskop eller en grenspresident, en stavs- eller misjonspresident, samt Kirkens president og hans medarbeidere. Ingen av disse brødrene ba om å få disse kallene. Ingen er fullkommen. Likevel er de Herrens tjenere, kalt av ham gjennom dem som er berettiget til inspirasjon. De som er kalt, oppholdt og beskikket har krav på vår støtte og oppholdelse.
Manglende respekt for Kirkens ledere har ført til manges åndelige svekkelse og fall. Vi skulle se forbi antatte ufullkommenheter, feil eller svakheter hos de menn som er kalt til å presidere over oss, og støtte det embede de innehar” (“Kalt og utvalgt”, Liahona, nov. 2005, 54-55).
Dette rådet velsigner Guds tjenere under alle omstendigheter.
I Herrens kirkes tidlige tid begynte ledere som sto profeten Joseph Smith nær, å snakke om hans feil. Selv med alt de hadde sett og visste om hans stilling overfor Herren, spredte deres kritiske og misunnelige holdning seg som en pest. En av De tolv satte for oss alle normen for tro og lojalitet som vi må ha dersom vi skal tjene i Herrens rike.
Her er rapporten: “Flere eldster sammenkalte til et møte i templet for alle som regnet Joseph Smith for å være en fallen profet. De hadde til hensikt å utnevne David Whitmer til Kirkens nye leder… Etter å ha lyttet til argumentene mot profeten, reiste Brigham [Young] seg og vitnet: ‘Joseph var en profet, og jeg visste det, og at de kunne skjelle ham ut og bakvaske ham så mye de ønsket. De kunne ikke tilintetgjøre utnevnelsen av Guds profet. De kunne bare tilintetgjøre sin egen myndighet, kutte tråden som bandt dem til profeten og til Gud og senke seg selv ned til helvete’” (Kirkens historie i tidenes fylde – elevhåndbok [Kirkens skoleverks håndbok, 2003], 2. utg., 174; se også Læresetninger fra Kirkens presidenter – Brigham Young [1997], 79).
Det er en tråd som knytter oss til Herren i vår tjeneste. Den går fra der vi er kalt til å tjene i riket, opp gjennom dem som er kalt til å presidere over oss i prestedømmet, og til profeten, som er knyttet til Herren. Det krever tro og ydmykhet å tjene der hvor vi er kalt, stole på at Herren har kalt oss og dem som presiderer over oss, og oppholde dem med stor tro.
Det vil være tider, slik det var i Kirtland-tiden, da vi vil trenge tro og integritet som en Brigham Young for å stå på stedet Herren har kalt oss til, lojale til hans profet og til Kirkens ledere som han har satt på plass.
Jeg bærer mitt høytidelige og likevel gledesfylte vitnesbyrd om at vår Herre Jesus Kristus står ved roret. Han leder sin kirke og sine tjenere. Jeg bærer vitnesbyrd om at Thomas S. Monson er det eneste mennesket som innehar og utøver alle Det hellige prestedømmes nøkler på jorden på dette tidspunkt. Og jeg ber om velsignelser over alle Frelserens ydmyke tjenere som virker så villig og godt i Jesu Kristi gjenopprettede Kirke, som han leder personlig. Jeg vitner om at Joseph Smith så Gud Faderen og Jesus Kristus. De talte til ham. Prestedømmets nøkler ble gjengitt til velsignelse for alle vår himmelske Faders barn. Det er vår misjon og vår forvaltning å virke på vårt sted i Herrens sak. I Jesu Kristi navn. Amen.