Janes reise
Artikkelforfatteren bor i Texas, USA.
New York, USA, 1843
Jane Manning så båten flyte fra havnen og ut i Eriesjøen. Hun følte at drømmene hennes fløt av sted sammen med den.
For bare ett år siden hadde hun sluttet seg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og bestemt seg for å flytte for å være sammen med de andre hellige i Nauvoo. Hennes mor og syv andre familiemedlemmer hadde reist sammen med henne langs Erie-kanalen til Buffalo i New York. Men i Buffalo fikk de ikke komme ombord på båten på grunn av hudfargen sin.
“Hva gjør vi nå?” spurte hennes bror Isaac lavmælt.
Spørsmålet gjenlød i den kalde luften. Nauvoo var fortsatt 1287 km unna. De kunne gi opp og dra hjem, eller prøve å reise senere…
Men Jane kunne ikke vente! Hun visste at Mormons bok var sann. Gud talte igjen gjennom profeter. Hun måtte komme seg til Nauvoo sammen med familien sin.
Jane rettet opp skuldrene og skuet vestover. “Vi går.”
Og det gjorde de. Til skoene deres var utslitt. Til føttene sprakk og blødde, og de måtte be om å bli helbredet. Noen ganger sov de ute, og rimet var så tungt at det føltes som snødrev. Noen truet med å sette dem i fengsel fordi de trodde at de var rømte slaver. De visste ikke at familien Manning var en fri svart familie. Og likevel gikk de og sang salmer for å drive tiden.
De nærmet seg Nauvoo da de kom til en elv.
“Ingen bro”, sa Isaac.
Jane nikket. “Vi får bare vasse over, da.” Da hun gikk ut i elven, rakk vannet opp til anklene hennes. Sakte smøg hun seg fremover. Vannet virvlet opp til knærne og deretter forbi midjen. Da hun var midt i elven, nådde vannet til halsen! Heldigvis ble det ikke dypere, og hele familien Manning kom seg trygt over.
Endelig kom de til Nauvoo. Jane kunne se de vakre kalksteinsveggene på Nauvoo tempel på en høyde med utsikt over dalen. Selv om det ikke var ferdig ennå, tok det pusten fra henne. Noen fulgte dem til huset der profeten Joseph bodde.
En høy, mørkhåret kvinne sto i døråpningen. “Kom inn, kom inn!” sa hun. “Jeg heter Emma Smith.”
De neste minuttene gikk det i ett. Jane møtte profeten, og han satte stoler rundt i rommet til hele familien Manning. Jane sank ned i stolen og lyttet takknemlig mens Joseph presenterte dem for alle som var der, blant dem hans venn dr. Bernhisel. Så snudde Joseph seg til Jane: “Du har ledet denne lille flokken, ikke sant?” spurte han.
“Jo, sir!” svarte Jane.
Joseph smilte. “Gud velsigne deg! Nå vil jeg gjerne høre om reisen deres.”
Jane fortalte om de såre føttene deres og at de sov i snøen og krysset elven. Alle lyttet stille. “Men det var ikke forferdelig”, avsluttet hun. “Vi gikk og gledet oss, sang salmer og takket Gud for hans uendelige godhet og barmhjertighet mot oss, for at han velsignet oss, beskyttet oss og helbredet føttene våre.”
Det ble stille en stund. “Hva syns du om det, doktor?” sa Joseph til slutt, og klappet mannen på kneet. “Er ikke det tro?”
“Hvis det hadde vært meg, er jeg redd jeg hadde gitt opp og dratt hjem!” innrømmet dr. Bernhisel.
Joseph nikket og snudde seg igjen til Jane og familien hennes: “Gud velsigne dere. Dere er blant venner.”