Samlingen av Guds familie
Av president Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Gud Faderen vil at hans barn skal komme hjem igjen, som familier og i herlighet.
Mine kjære brødre og søstre, jeg fryder meg over muligheten til å være sammen med dere på begynnelsen av dette møtet av generalkonferansen. Jeg ønsker dere varmt velkommen.
Generalkonferansen har alltid vært en tid da de siste-dagers-hellige har vært samlet. Vi har for lengst blitt for mange til at vi fysisk kan samles på ett sted, men Herren har sørget for midler hvorved generalkonferansens velsignelser kan nå ut til dere uansett hvor dere er. Selv om det er imponerende å se samlingen av hellige i dette store konferansesenteret, ser vi som står på denne talerstolen alltid for oss de millioner av mennesker som er samlet sammen med oss rundt om i verden for å se på og lytte til konferansen. Mange av dere er samlet sammen som familie, noen er kanskje sammen med venner eller andre av Kirkens medlemmer.
Uansett hvor dere er og uansett hvordan dere hører min røst, vit at selv om dere ikke er her personlig sammen med oss, føler vi at dere er sammen med oss i ånden. Vi håper at dere alle vil føle dere som ett med oss – at dere vil føle den åndelige kraft som kommer når en gruppe troende er samlet i Jesu Kristi navn.
Jeg har følt meg tilskyndet til å tale til dere i dag om en annen slags samling. Denne slags samling finner ikke sted bare hver sjette måned, slik generalkonferansen gjør. Den har pågått kontinuerlig siden de første dagene av Kirkens gjenopprettelse, og den har blitt fremskyndet i de senere år. Jeg refererer til samlingen av Guds familie.
For å beskrive denne samlingen kan det være best å begynne før vi ble født, før det Bibelen kaller for “begynnelsen” (1 Mosebok 1:1). På den tiden levde vi hos vår himmelske Fader som hans åndebarn. Dette er tilfelle for hver person som noensinne har levd på jorden.
Som dere forstår er ikke benevnelsene “bror” og “søster” bare en vennlig hilsen eller et uttrykk for ømhet for oss. De er et uttrykk for en evig sannhet: Gud er bokstavelig talt alle menneskers Fader, hver enkelt av oss er et medlem av hans evige familie. Fordi han elsker oss med en fullkommen Faders kjærlighet, ønsker han at vi skal ha fremgang og bli som ham. Han iverksatte en plan der vi skulle komme til jorden, i familier, og få erfaringer som ville forberede oss til å vende tilbake til ham og leve slik som han lever.
Den sentrale delen av denne planen var løftet om at Jesus Kristus skulle gi seg selv som et offer, for å redde oss fra synd og død. Vår oppgave i planen er å ta imot Frelserens offer ved å vise lydighet mot evangeliets lover og ordinanser. Dere og jeg aksepterte denne planen. Vi frydet oss faktisk over den, selv om det ville bety at vi ville forlate vår Faders nærhet og glemme det vi hadde opplevd der sammen men ham.
Men vi ble ikke sendt hit fullstendig i mørket. Hver og en av oss ble gitt en del av Guds lys, som kalles “Kristi lys”, for å hjelpe oss å skille mellom godt og ondt, rett og galt. Det er derfor selv de som lever med liten eller ingen kunnskap om vår Faders plan allikevel kan føle, i sitt hjerte, at noen gjerninger er rettferdige og moralske mens andre ikke er det.
Vår følelse for hva som er rett og galt ser ut til å være spesielt intens når vi oppdrar våre barn. Ønsket om å lære hans eller hennes barn moralske dyder er nedlagt i nesten alle foreldre. Dette er en del av miraklet med vår himmelske Faders plan. Han vil at hans barn skal komme til jorden, og følge det evige mønster til familier som finnes i himmelen. Familier er den grunnleggende organisasjonsenhet i de evige riker, og hans hensikt er at de også skal være den grunnleggende enhet på jorden. Selv om jordiske familier er langt fra fullkomne, gir de Guds barn den beste mulighet til å bli ønsket velkommen til verden med den eneste kjærlighet på jorden som er i nærheten av det vi følte i himmelen – foreldrekjærlighet. Familier er også den beste metoden for å bevare og videreføre moralske dyder og sanne prinsipper som med størst sannsynlighet vil lede oss tilbake til Guds nærhet.
Bare en svært liten del av Guds barn tilegner seg en fullstendig forståelse av Guds plan i løpet av livet, som sammen med tilgang til prestedømmets ordinanser og pakter gjør Frelserens forsonende kraft fullt virksom i vårt liv. Selv dem med de beste foreldre kan leve trofast ifølge det lys de har men aldri høre om Jesus Kristus og hans forsoning eller få en invitasjon om å bli døpt i hans navn. Dette har vært tilfelle for utallige millioner av våre brødre og søstre gjennom hele verdens historie.
Noen kan kanskje betrakte dette som urettferdig. De kan til og med ta det som et tegn på at det ikke finnes noen plan, ingen spesielle krav til frelse – og føler at en rettferdig, kjærlig Gud ikke ville skape en plan som bare er tilgjengelig for en så liten del av hans barn. Andre kan konkludere med at Gud må ha avgjort på forhånd hvem av hans barn han ville frelse og så gjorde han evangeliet tilgjengelig for dem, mens de som aldri hadde hørt om evangeliet rett og slett ikke var “utvalgt”.
Men dere og jeg vet, på grunn av de sannheter som ble gjengitt av profeten Joseph Smith, at Guds plan er mye mer kjærlig og rettferdig enn det. Vår himmelske Fader ønsker å samle og velsigne hele sin familie. Selv om han vet at ikke alle vil velge å bli samlet, gir hans plan hvert av hans barn muligheten til å ta imot eller avvise hans invitasjon. Og familier er i sentrum av denne planen.
For flere århundrer siden sa profeten Malakias at en dag i fremtiden ville Gud sende Elijah for å “vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre” (Malaki 4:6).
Denne profetien var så viktig at Frelseren siterte den da han besøkte Amerika etter sin oppstandelse (se 3 Nephi 25:5-6). Og da engelen Moroni besøkte profeten Joseph Smith, siterte også han profetien om Elijah og hjerter, fedre og barn (se Joseph Smith – Historie 1:36-39).
I dag er det 1. april. Om to dager, den 3. april, vil det være 181 år siden den dagen da Malakias’ profeti ble oppfylt. På den dagen kom Elijah, og han ga Joseph Smith prestedømskraft slik at familier kunne bli beseglet for evig (se L&p 110:13-16).
Siden den dagen og til i dag har interessen for å forske på sin egen slektshistorie tiltatt raskt. I stadig økende antall blir mennesker vendt mot sine forfedre med mer enn bare vanlig interesse. Genealogiske biblioteker, foreninger og teknologi har spredt seg over hele verden for å støtte opp om denne interessen. Internettets kraft til å forbedre kommunikasjon har satt familier i stand til å arbeide sammen på slektshistorie og slektsforskning med en fart og grundighet som aldri før har vært mulig.
Hvorfor skjer alt dette? I mangel av en bedre uttrykk, kaller vi det “Elijahs ånd”. Vi kunne også kalle det “oppfyllelse av profeti”. Jeg bærer vitnesbyrd om at Elijah kom. Barnas hjerter – deres og mitt – er vendt til våre fedre, våre forfedre. Den kjærlighet dere føler for deres forfedre er en del av oppfyllelsen av den profetien. Den følelsen er dypt forankret i din følelse av hvem du er. Men det er mer enn bare nedarvet DNA.
For eksempel, når du følger tilskyndelsene til å lære om din slektshistorie, kan du kanskje oppdage at en fjern slektning ligner på deg, eller har din interesse for bøker eller ditt talent for å synge. Dette kan være svært interessant og til og med gi innsikt. Men hvis ditt arbeide stopper der, vil du føle at det er noe som mangler. Dette er fordi det å samle inn og forene Guds familie krever mer enn bare varme følelser. Det krever hellige pakter inngått i forbindelse med prestedømsordinanser.
Mange av dine forfedre mottok ikke disse ordinansene. Men ved Guds forsyn gjorde du det. Og Gud visste at du ville føle deg trukket mot dine forfedre i kjærlighet og at du ville ha den nødvendige teknologi for å identifisere dem. Han visste også at du ville leve i en tid da tilgangen til hellige templer, der ordinanser kan utføres, ville være større enn noen annen tid i historien. Og han visste at han kunne stole på at du ville fullføre dette arbeidet på vegne av dine forfedre.
Vi har alle selvfølgelig mange presserende og viktige ansvarsoppgaver som trenger vår tid og oppmerksomhet. Vi opplever alle at deler av det Herren forventer at vi skal gjøre er langt utover våre evner. Heldigvis gir Herren hver og en av oss måter vi kan oppnå selvtillit og tilfredshet på i vår tjeneste, også tjeneste innenfor slektshistorie. Vi får styrke til å gjøre det han ber oss om gjennom vår tro på at Frelseren ikke gir noe bud “uten at han bereder en vei for [oss] så [vi] kan utføre det han befaler” (1 Nephi 3:7).
Jeg vet av egen erfaring at dette er sant. For mange år siden, da jeg var student ved universitetet, møtte jeg en mann som arbeidet for et av de største datafirmaene i verden. Dette var i databehandlingens tidligere dager, og det som hadde skjedd var at firmaet hans hadde sendt ham for å selge datamaskiner til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Så vidt jeg kunne forstå hadde ikke denne selgeren noen religiøs tro. Allikevel uttalte han med undring og irritasjon, “I denne kirken gjorde de noe som de kalte for ‘genealogi’, der de lette etter navn på avdøde mennesker, i forsøk på å identifisere sine forfedre. Mennesker, for det meste kvinner, løp rundt mellom arkivskap, og søkte etter informasjon på små kort.” Hvis jeg husker rett sa han at kvinnene brukte tennissko for at de skulle kunne løpe litt fortere. Mannen fortsatte, “Da jeg så omfanget av det de prøvde å gjøre, forsto jeg at jeg hadde oppdaget grunnen til at datamaskiner ble oppfunnet.”
Ja, han hadde delvis rett. Datamaskiner ville utgjøre en viktig del av fremtiden til det slektshistoriske arbeidet – bare ikke de datamaskinene han solgte. En av Kirkens inspirerte ledere valgte å ikke kjøpe hans datamaskiner. Kirken skulle vente på teknologi som man på den tiden ennå ikke kunne forestille seg. Men jeg har lært i de mange årene siden den gang at selv den beste teknologi ikke kan erstatte åpenbaring fra himmelen, lik den som ble mottatt av den lederen i Kirken. Dette er et åndelig verk, og Herren leder det gjennom sin hellige Ånd.
For bare noen få uker siden arbeidet jeg med min slektshistorie sammen med en konsulent, og en annen hjelper på telefonen. På dataskjermen foran meg var det et problem som var forbi min menneskelige evne å løse. Jeg så to navn, sendt meg gjennom teknologiens underverker, av mennesker som kanskje ventet på tempelordinanser. Det som var problemet var at navnene var forskjellige, men det var grunn til å tro at de kunne være samme person. Min oppgave var å finne ut hva som var rett.
Jeg ba mine konsulenter om å fortelle meg det. De sa, “Nei, du må velge.” Og de var helt sikre på at jeg ville finne ut hva som var riktig. Datamaskinen, med all sin kraft og informasjon, hadde gitt meg velsignelsen av å stirre på disse to navnene på skjermen, vurdere all tilgjengelig informasjon, lete gjennom annen forskning, holde en stille bønn og finne ut hva som var rett. Mens jeg ba visste jeg med sikkerhet hva jeg skulle gjøre – akkurat slik jeg har gjort i andre situasjoner når jeg måtte stole på himmelens hjelp for å løse et problem.
Vi vet ikke hvilke vidundre Gud vil inspirere mennesker til å skape for å hjelpe til i hans arbeide med å samle hans familie. Men uansett hvilke vidunderlige oppfinnelser som kommer vil deres bruk kreve at Ånden arbeider i mennesker som dere og jeg. Dette burde ikke overraske oss. Disse er jo tross alt Guds elskede sønner og døtre. Han vil sende den inspirasjon som er nødvendig for å gi dem muligheten til å vende tilbake til ham.
I de senere år har Kirkens ungdom respondert på Elijahs ånd på en inspirerende måte. Mange har nå sin egen tempelanbefaling til begrenset bruk, og bruker den ofte. Dåpsrommet i templene er travlere enn noen gang, noen templer har til og med måttet tilpasse sine timeplaner for å møte det økte antall unge mennesker som kommer dit.
Det pleide å være et sjeldent men hyggelig unntak hvis ungdommer hadde med navn på sine egne forfedre til templet. Nå er dette normen, og svært ofte er det de unge selv som har funnet frem til disse forfedrene.
I tillegg har mange unge oppdaget at å gi av sin tid for å gjøre slektshistorie og tempelarbeid har styrket deres vitnesbyrd om frelsesplanen. Det har økt Åndens innflytelse i deres liv og minsket motstanderens innflytelse. Det har hjulpet dem å føle seg nærmere sin familie og nærmere Herren Jesus Kristus. De har lært at dette arbeidet ikke bare frelser de døde, det frelser oss alle (se L&p 128:18).
De unge har fått opp øynene for dette på en imponerende måte, nå må foreldrene deres følge etter. Det er nå mange mennesker som har tatt imot dåpen i åndeverdenen på grunn av det arbeidet som er gjort av de unge, og de venter på andre ordinanser som bare voksne kan utføre i templer i denne verden. Arbeidet med å samle vår himmelske Faders familie er ikke bare for unge mennesker, og det er ikke bare for besteforeldre. Det er for alle. Vi er alle samlere.
Dette er vår generasjons verk, det apostelen Paulus kalte “en husholdning i tidenes fylde” da han sa at Gud skulle “samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden” (Efeserne 1:10). Dette blir muliggjort gjennom Guds elskede Sønn Jesu Kristi sonoffer. På grunn av ham vil våre familiemedlemmer “som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem” (Efeserne 2:13-14). Dere har følt dette, slik som jeg har, da dere opplevde større kjærlighet mens dere så på et bilde av en av forfedrene deres. Dere har følt det i templet når navnet på et kort føltes som mer enn et navn, og dere kunne fornemme at denne personen var oppmerksom på dere og følte deres kjærlighet.
Jeg vitner om at Gud Faderen vil at hans barn skal komme hjem igjen, som familier og i herlighet. Frelseren lever. Han leder og velsigner sitt verk, og han våker over og veileder oss. Han takker dere for den trofaste tjeneste dere yter med å samle hans Faders familie, og jeg lover dere den inspirerte hjelp som dere søker og har behov for. I Jesu Kristi navn. Amen.