Bered veien
Av biskop Gérald Caussé
Presiderende biskop
Selv om de har forskjellige oppgaver og forskjellig myndighet, er Det aronske og Det melkisedekske prestedømme uadskillelige partnere i arbeidet med å frelse sjeler.
Da jeg var 30 år gammel, begynte jeg å arbeide for en butikkjede i Frankrike. En dag kalte selskapets direktør, en god mann med en annen tro, meg inn på kontoret sitt. Spørsmålet hans overrasket meg: “Jeg har hørt at du er prest i kirken din. Er det sant?”
Jeg svarte: “Ja, det stemmer. Jeg har prestedømmet.”
Synlig fascinert av svaret mitt, spurte han videre: “Men har du studert ved et teologisk seminar?”
“Selvfølgelig,” svarte jeg. “Fra jeg var 14 og til jeg ble 18 studerte jeg Seminar-leksjoner nesten hver dag!” Han falt nesten av stolen.
Flere uker senere kalte han meg til min store overraskelse igjen inn på kontoret sitt for å gi meg stillingen som administrerende direktør i et av kjedens selskaper. Jeg ble forundret og uttrykte min bekymring over at jeg var for ung og uerfaren til å ha et så viktig ansvar. Med et vennlig smil sa han: “Det kan så være, men det spiller ingen rolle. Jeg kjenner til prinsippene dine, og jeg vet hva du har lært i kirken din. Jeg trenger deg.”
Han hadde rett med hensyn til hva jeg hadde lært i Kirken. Årene som fulgte var krevende, og jeg vet ikke om jeg kunne hatt noen fremgang uten erfaringen jeg hadde opparbeidet meg ved å tjene i Kirken fra jeg var en ung mann.
Jeg ble velsignet med å vokse opp i en liten gren. Fordi vi var få i antall, ble ungdommene kalt på til å delta aktivt på alle områder i grenen. Jeg hadde det veldig travelt og likte godt å føle meg nyttig. På søndager forrettet jeg ved nadverdsbordet, virket i mitt prestedømsquorum og hadde forskjellige andre kall. I løpet av uken ledsaget jeg ofte min far og andre voksne prestedømsbærere når vi gikk ut som hjemmelærere, trøstet de syke og lidende og hjalp de trengende. Ingen syntes å mene at jeg var for ung til å tjene eller til og med lede. For meg virket alt sammen helt naturlig.
Tjenesten jeg utførte i løpet av disse tenårene, hjalp meg å utvikle mitt vitnesbyrd og forankre mitt liv i evangeliet. Jeg var omgitt av gode og medfølende menn som var fast bestemt på å bruke sitt prestedømme til å velsigne andre. Jeg ønsket å være som dem. Ved å tjene sammen med dem, lærte jeg i mye større grad enn jeg innså den gangen, å være en leder i Kirken og også i verden.
Vi har mange unge menn som er tilstede eller hører eller ser på dette møtet i kveld, som bærer Det aronske prestedømme. Når jeg ser ut over denne forsamlingen, ser jeg at mange av dere sitter ved siden av voksne menn, kanskje deres fedre, deres bestefedre, deres eldre brødre eller deres prestedømsledere – som alle har Det melkisedekske prestedømme. De er glad i dere, og de kom hit i kveld i stor grad for å være sammen med dere.
Denne samlingen av generasjoner gir et fantastisk perspektiv på det samhold og brorskap som finnes mellom Guds to prestedømmer. Selv om de har forskjellige oppgaver og forskjellig myndighet, er Det aronske og Det melkisedekske prestedømme uadskillelige partnere i arbeidet med å frelse sjeler. De går hånd i hånd og har stort behov for hverandre.
Det fullkomne eksempel på det nære forholdet mellom de to prestedømmene finnes i samspillet mellom Jesus og døperen Johannes. Er det mulig å forestille seg døperen Johannes uten Jesus? Hva ville Frelserens misjon ha vært uten det forberedende arbeidet Johannes utførte?
Døperen Johannes fikk en av de edleste oppgavene noensinne – “å berede veien for Herren”,1 å døpe ham med vann og å forberede et folk til å ta imot ham. “Han var en rettferdig og hellig mann”2 som hadde blitt ordinert til det mindre prestedømme, og var fullstendig klar over både hvor viktig hans misjon og myndighet var, og hvilke begrensninger disse hadde.
Folk strømmet til Johannes for å høre ham og bli døpt av ham. Han ble hedret og respektert som en Guds mann. Men da Jesus kom, bøyde Johannes seg ydmykt for Ham som var større enn ham selv og erklærte: “Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner… som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse skoremmen for.”3
Jesus Kristus på sin side, Faderens enbårne som hadde det høyere prestedømme, anerkjente ydmykt Johannes’ myndighet. Om ham sa Frelseren: “Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner.”4
Bare tenk på hva som ville skje i våre prestedømsquorumer hvis forholdet mellom innehaverne av de to prestedømmene var inspirert av mønsteret som ble fastsatt av Jesus og døperen Johannes. Mine unge brødre i Det aronske prestedømme, i likhet med Johannes er deres oppgave å “berede veien”5 for det store arbeidet i Det melkisedekske prestedømme. Dette gjør dere på mange forskjellige måter. Dere forretter ordinansene dåp og nadverden. Dere er med på å berede et folk for Herren ved å forkynne evangeliet ved å “besøke hvert enkelt medlems hjem”6 og ved å “våke over kirken”.7 Dere yter bistand til de fattige og trengende ved å samle inn fasteoffer, og dere deltar i å ta vare på Kirkens møtehus og andre timelige ressurser. Deres oppgave er viktig, nødvendig og hellig.
Mine voksne brødre, enten dere er fedre, biskoper, veiledere for Unge menn eller ganske enkelt bærere av Det melkisedekske prestedømme, kan dere følge Frelserens eksempel ved å vende dere til deres brødre som bærer det lavere prestedømme, og invitere dem til å arbeide sammen med dere. Egentlig kommer denne invitasjonen fra Herren selv. Han sa: “Derfor, ta med dere dem som er ordinert til det mindre prestedømme, og send dem foran dere for å inngå avtaler og berede veien og for å oppfylle de avtaler som dere selv ikke er i stand til å holde.”8
Når dere inviterer deres yngre brødre til å “berede veien”, hjelper dere dem å anerkjenne og hedre den hellige myndigheten de innehar. Ved å gjøre dette, hjelper dere dem å berede sin egen vei idet de forbereder seg til den dagen da de skal motta og utøve det høyere prestedømme.
La meg fortelle den sanne historien om Alex, en rolig, omtenksom og oppvakt ung prest. En søndag fant biskopen Alex alene i et klasserom i en svært fortvilet tilstand. Den unge mannen forklarte hvor smertelig vanskelig det var for ham å gå i kirken uten sin far, som ikke var medlem. Så sa han med tårer i øynene at det sannsynligvis ville være bedre for ham å forlate Kirken.
Med oppriktig omtanke for denne unge mannen, mobiliserte biskopen umiddelbart menighetsrådet for å hjelpe Alex. Planen hans var enkel: For å holde Alex aktiv og hjelpe ham å utvikle et dyptfølt vitnesbyrd om evangeliet, måtte de “omslutte ham med gode mennesker og gi ham viktige ting å gjøre”.
Raskt samlet brødrene i prestedømmet og alle menighetens medlemmer seg rundt Alex og uttrykte sin kjærlighet og støtte. Høyprestenes gruppeleder, en mann med stor tro og kjærlighet, ble valgt til å være hans hjemmelærerledsager. Medlemmene av biskopsrådet tok ham under sine vinger og gjorde ham til sin nærmeste medarbeider.
Biskopen sa: “Vi holdt Alex opptatt. Han var plassanviser i bryllup og begravelser, hjalp meg ved innvielse av graver, døpte flere nye medlemmer, ordinerte unge menn til Det aronske prestedømme, underviste ungdomsleksjoner, underviste sammen med misjonærene, låste opp bygningen til konferanser og låste bygningen sent på kvelden etter konferanser. Han utførte tjenesteprosjekter, ledsaget meg på besøk til eldre medlemmer på eldresentre, holdt taler på nadverdsmøtet, forrettet nadverden for syke på sykehus eller i deres hjem, og ble en av bare en svært liten håndfull personer som jeg kunne stole fullstendig på som biskop.”
Litt etter litt forandret Alex seg. Hans tro på Herren vokste. Han følte seg tryggere på seg selv og på den prestedømskraften han innehadde. Biskopen konkluderte: “Alex har vært og vil alltid være en av mine største velsignelser i min tid som biskop. For et privilegium det har vært å omgås ham. Jeg tror oppriktig at ingen ung mann noensinne har kommet til misjonsmarken bedre forberedt ved sin prestedømstjeneste.”9
Mine kjære biskoper, en del av deres ordinasjon og beskikkelse som biskop i menigheten er deres hellige kall som president for Det aronske prestedømme og for prestenes quorum. Jeg er klar over de tunge byrdene dere bærer, men dere skulle gjøre deres plikt overfor disse unge mennene til en av deres høyeste prioriteringer. Dere kan ikke overse det eller delegere dette ansvaret til andre.
Jeg oppfordrer dere til å reflektere over hver og en av de unge bærerne av Det aronske prestedømme i menigheten. Ikke én av dem skulle noensinne føle seg utelatt eller ubrukelig. Er det en ung mann som dere og andre prestedømsbrødre kan hjelpe? Be ham om å tjene sammen med dere. Altfor ofte prøver vi å underholde våre unge menn og henvise dem til en tilskuerrolle, når deres tro og kjærlighet til evangeliet best kan utvikles ved at de foredler sitt prestedømme. Ved å delta aktivt i arbeidet med å frelse sjeler, vil de få en forbindelse til himmelen, og de vil bli oppmerksom på sitt guddommelige potensial.
Det aronske prestedømme er mer enn bare en aldersgruppe, et undervisnings- eller aktivitetsprogram, eller en betegnelse på de unge mennene i Kirken. Det ligger kraft og myndighet i å delta i det store arbeidet med å frelse sjeler – både sjelen til disse unge mennene som bærer det, og de sjeler som de tjener. La oss gi Det aronske prestedømme sin rettmessige plass, et utsøkt sted – et sted for tjeneste, forberedelse og mestring for alle unge menn i Kirken.
Mine kjære brødre i Det melkisedekske prestedømme, jeg oppfordrer dere til å styrke den viktige forbindelsen mellom Guds to prestedømmer. Gjør ungdommene i Det aronske prestedømme i stand til å berede veien for dere. Fortell dem med frimodighet: “Jeg trenger deg.” Dere unge bærere av Det aronske prestedømme, jeg ber om at dere, når dere virker sammen med deres eldre brødre, vil høre Herrens røst si til dere: “Du er velsignet, for du skal utrette store ting. Se, du ble sendt ut likesom Johannes, for å berede veien for meg.”10 I Jesu Kristi navn. Amen.