Kalt til arbeidet
Av eldste David A. Bednar
i De tolv apostlers quorum
Et kall til å virke på et bestemt sted er avgjørende og viktig, men underordnet et kall til arbeidet.
President Monson, det er godt å høre stemmen din og å motta din veiledning. Vi er glad i deg, vi oppholder deg, og vi ber alltid for deg.
Jeg ber om Den hellige ånds hjelp når vi sammen overveier prinsipper knyttet til det store arbeidet med å forkynne evangeliet for alle nasjoner, slekter, tungemål og folk.1
Kalt til å tjene og tildelt et virkefelt
Hvert år venter titusenvis av unge menn og unge kvinner, og mange eldre ektepar, ivrig på å motta et spesielt brev fra Salt Lake City. Innholdet i brevet påvirker vedkommende det er adressert til for evig, så vel som familiemedlemmer og et stort antall andre. Når det kommer, hender det at konvolutten åpnes pent og tålmodig, eller rives opp i begeistring og med stor hast. Å lese dette spesielle brevet er en opplevelse som aldri glemmes.
Brevet er undertegnet av presidenten for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og de to første setningene lyder som følger: “Du er herved kalt til å virke som misjonær for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Du er kalt til å virke i ______ misjon.”
Legg merke til at den første setningen er et kall til å virke som heltidsmisjonær i Herrens gjenopprettede kirke. Den andre setningen indikerer et oppdrag for å virke på et bestemt sted og i en bestemt misjon. Det viktige skillet som uttrykkes i disse to setningene, er det avgjørende at enhver av oss forstår.
I Kirkens kultur snakker vi ofte om å bli kalt til å virke i et land som Argentina, Polen, Korea eller USA. Men en misjonær kalles ikke til et sted. Han eller hun kalles til å tjene. Som Herren erklærte gjennom profeten Joseph Smith i 1829: “Hvis dere har et ønske om å tjene Gud, da er dere kalt til arbeidet.”2
Hvert misjonskall og oppdrag, eller en senere omdisponering, er et resultat av åpenbaring gjennom Herrens tjenere. Et kall til arbeidet kommer fra Gud gjennom Kirkens president. En fordeling til en av de mer enn 400 misjonene som for tiden er i drift rundt om i verden, kommer fra Gud gjennom et medlem av De tolv apostlers quorum, som handler med fullmakt fra Herrens levende profet. De åndelige gaver profeti og åpenbaring ledsager alle misjonskall og oppdrag.
Kapittel 80 i Lære og pakter er en opptegnelse om et misjonskall til Stephen Burnett som ble gitt av profeten Joseph Smith i 1832. Å studere dette kallet til bror Burnett kan hjelpe oss (1) å klarere forstå forskjellen mellom å bli “kalt til arbeidet” som misjonær, og å bli “kalt til å virke” på et bestemt sted og (2) å verdsette mer fullstendig vårt individuelle og guddommelig forordnede ansvar for å forkynne evangeliet.
Vers1 av dette kapitlet er et kall til å tjene: “Sannelig, så sier Herren til deg, min tjener Stephen Burnett: Gå, ja, gå ut i verden og forkynn evangeliet for enhver skapning som kan høre din røst.”3
Interessant nok informerer vers 2 bror Burnett om hans tildelte misjonærledsager: “Og ettersom du ønsker en ledsager, vil jeg gi deg min tjener Eden Smith.”4
Vers 3 indikerer hvor disse to misjonærene skal arbeide: “Derfor, gå ut og forkynn mitt evangelium, enten mot nord eller syd, mot øst eller vest, det være det samme, for dere kan ikke gå feil.”5
Jeg tror ikke uttrykket “det være det samme”, slik det brukes av Herren i dette skriftstedet, betyr at han ikke bryr seg om hvor hans tjenere arbeider. Han er faktisk svært opptatt av dette. Men fordi arbeidet med å forkynne evangeliet er Herrens verk, vil han inspirere, veilede og rettlede sine bemyndigede tjenere. Når misjonærer forsøker å bli stadig mer verdige og dyktige redskaper i hans hender, og gjør sitt beste for trofast å utføre sine plikter, kan de med hans hjelp “ikke gå feil” – uansett hvor de virker. Kanskje er noe av det Frelseren lærer oss i denne åpenbaringen at et kall til å virke på et bestemt sted er avgjørende og viktig, men underordnet et kall til arbeidet.
Det neste verset fremhever viktige kvalifikasjoner for alle misjonærer: “Forkynn derfor det som dere har hørt og virkelig tror og vet er sant.”6
Det siste verset minner bror Burnett og oss alle om hvem et kall til å tjene i sannhet kommer fra: “Se, dette er hans vilje som har kalt dere, deres Forløser, ja, Jesus Kristus. Amen.”7
Overvinne misforståelser
Noen av dere lurer kanskje på hvorfor jeg har valgt å tale på et prestedømsmøte på generalkonferansen om denne tilsynelatende opplagte forskjellen mellom å bli kalt til arbeidet og kalt til å virke. Mitt svar på dette spørsmålet er ganske enkelt: Min erfaring har lært meg at mange medlemmer av Kirken ikke forstår disse prinsippene så godt.
Den største grunnen til å ta opp denne saken er det jeg har lært over tid om den uro, bekymring og til og med skyldfølelse som mange misjonærer opplever, som av forskjellige grunner ble overført til et annet område i løpet av sin tjeneste. Slike omfordelinger er noen ganger nødvendig på grunn av hendelser og omstendigheter som fysiske ulykker og skader, forsinkelser og utfordringer med å skaffe visum, politisk ustabilitet, opprettelse og bemanning av nye misjoner, eller utvikling og stadig skiftende behov rundt om i verden i arbeidet med å forkynne evangeliet.8
Når en misjonær blir overført til et annet virkefelt, er prosessen nøyaktig den samme som ved den første fordelingen. Medlemmer av De tolvs quorum søker inspirasjon og veiledning når de skal gjøre alle slike omfordelinger.
Jeg snakket nylig med en trofast mann som uttrykte sine innerste følelser. Under et møte hadde jeg nettopp forklart forskjellen på å bli kalt til arbeidet og å bli tildelt et virkefelt. Denne gode mannen håndhilste på meg og med tårer i øynene sa han: “Det du hjalp meg å lære i dag, har løftet en byrde fra skuldrene mine som jeg har båret på i over 30 år. Som ung misjonær ble jeg i utgangspunktet tildelt et virkefelt i Sør-Amerika. Jeg fikk imidlertid ikke visum, så kallet ble endret til USA. I alle disse årene har jeg lurt på hvorfor jeg ikke kunne tjene på det stedet jeg hadde blitt kalt til. Nå vet jeg at jeg ble kalt til arbeidet og ikke til et sted. Jeg kan ikke få sagt hvor mye denne forståelsen har hjulpet meg.”
Mitt hjerte verket for denne gode mannen. Når jeg har undervist disse grunnleggende prinsippene over hele verden, har utallige personer på tomannshånd uttrykt de samme følelsene som mannen jeg nettopp har beskrevet. Jeg tar opp dette emnet i dag fordi ikke et eneste medlem av denne kirken skulle behøve å bære på en unødvendig byrde i form av misforståelser, usikkerhet, angst eller skyldfølelse på grunn av et kall til å virke.
“Derfor, gå ut og forkynn mitt evangelium, enten mot nord eller syd, mot øst eller vest, det være det samme, for dere kan ikke gå feil.”9 Når du grunner på dette skriftstedet og åpner ditt hjerte, håper og ber jeg om at du vil innby Den hellige ånd til å bringe dypt inn i din sjel den forståelse, helbredelse og restitusjon du måtte trenge.
En annen grunn til at jeg har følt meg tilskyndet til å ta for meg dette emnet, er min personlige erfaring med å tildele misjonærer gjennom mange år. For De tolv er det ingenting som mer kraftfullt bekrefter at vi fortsatt mottar åpenbaring i de siste dager enn å forsøke å skjelne Herrens vilje når vi oppfyller vårt ansvar å fordele misjonærer til deres respektive virkefelter. Jeg vitner om at Frelseren kjenner og er oppmerksom på hver enkelt av oss “en etter en” og ved navn.
Forberedelse til et kall til arbeidet
Jeg ønsker nå kort å drøfte en grunnleggende, men ofte oversett del av forberedelsene til et kall til arbeidet.
Tre beslektede ord fastsetter et mønster for forberedelse og utvikling for Guds sønner: Prestedømme, tempel og misjon. Som foreldre, venner og medlemmer av Kirken, fokuserer vi noen ganger så sterkt på misjonærforberedelse for unge menn at vi kanskje til en viss grad glemmer de andre viktige skrittene langs paktens vei som må være gjennomført før man kan begynne i heltidsmisjonærtjeneste. Å arbeide som misjonær er absolutt én, men ikke den eneste viktige byggesteinen i prosessen med å skape et sterkt fundament for et liv med åndelig vekst og tjeneste. Prestedømmets og templets velsignelser, som begge kommer før man ankommer et tildelt virkefelt, er også nødvendig for å berike og styrke oss åndelig gjennom hele livet.
Unge menn, når dere utfører deres plikter og hedrer Det aronske prestedømme, eller det lavere prestedømme, er dette en forberedelse til å motta og foredle Det melkisedekske, eller det høyere, prestedømmes ed og pakt.10 Personlig verdighet er den viktigste forutsetningen for å motta det høyere prestedømme. Et liv med uselvisk prestedømstjeneste ligger foran dere. Forbered dere nå ved å yte meningsfylt tjeneste ofte. Vennligst lær å elske å være og holde dere verdige. Vær verdige. Hold dere verdige.
Etter å ha mottatt Det melkisedekske prestedømme og et kall til å tjene, kan en ung mann bli væpnet med kraft11 gjennom det hellige tempels pakter og ordinanser. Å reise til templet og la templets ånd strømme gjennom dere, kommer forut for effektiv tjeneste som heltidsmisjonær. Personlig verdighet er den viktigste forutsetningen for å motta templets velsignelser for dere unge menn og for alle medlemmer av Kirken. Når dere lever i samsvar med evangeliets normer, kan dere komme inn i Herrens hus og delta i hellige ordinanser gjennom tenårene. Deres kjærlighet til og forståelse av templets ordinanser vil styrke og velsigne dere gjennom hele livet. Vennligst lær å elske å være og holde dere verdige. Vær verdige. Hold dere verdige.
Mange unge menn og unge kvinner har allerede en gyldig tempelanbefaling for begrenset bruk. Som bærere av Det aronske prestedømme finner dere egne familienavn og utfører dåp og bekreftelse for deres familiemedlemmer i templet. Å ha en tempelanbefaling viser deres verdighet, og å tjene andre i templet er en viktig del av forberedelsene til Det melkisedekske prestedømme.
Unge menn, hver og en av dere er en misjonær nå. Hver dag har dere venner og naboer på alle kanter “som holdes borte fra sannheten bare fordi de ikke vet hvor de kan finne den”.12 Når dere blir ledet av Ånden, kan dere dele en tanke, en oppfordring, en SMS eller melding på sosiale medier som vil presentere det gjengitte evangeliums sannheter for vennene deres. Dere trenger ikke og bør ikke vente på det offisielle kallet for å delta ivrig i misjonærarbeidet.
Når prestedømmets, templets og misjonens velsignelser blir “samlet til ett i Kristus”13 og virker i synergi i hjertet, sinnet og sjelen til en ung misjonær, kan han kvalifisere seg til arbeidet.14 Han får større evne til å oppfylle ansvaret å med myndighet representere vår Herre Jesus Kristus. Den åndelig kraftfulle kombinasjonen av å hedre prestedømmets og templets pakter, motta “guddommelighetens kraft”15 gjennom prestedømsordinanser,16 utføre uselvisk tjeneste og forkynne det evige evangelium for Guds barn gjør en ung mann i stand til å bli “fast og urokkelig i troen”17 og “rotfestet og oppbygget i [Kristus]”.18
I vårt hjem og i kirken skulle vi legge like stor vekt på alle tre elementer av Herrens mønster for forberedelse og utvikling for Guds trofaste sønner – prestedømme, tempel og misjon. Alle tre krever at vi elsker å være og holde oss verdige. Vær verdige. Hold dere verdige.
Løfte og vitnesbyrd
Mine kjære brødre, jeg lover at den åndelige gave åpenbaring vil ledsage deres kall til å forkynne evangeliet og deres fordeling til ett eller flere virkefelter. Hvis dere flittig forbereder dere nå ved uselvisk tjeneste i prestedømmet og templet, vil det styrke deres vitnesbyrd om at Herren lever. Kjærlighet til ham og hans verk vil fylle deres hjerte. Når dere lærer å elske å være verdige, vil dere bli et mektig redskap i Herrens hender for å velsigne og hjelpe mange mennesker.
Med glede vitner jeg om at vår himmelske Fader og hans elskede Sønn Jesus Kristus lever. Å være engasjert i Deres tjeneste er en av de største velsignelser vi noensinne kan få. Dette vitner jeg om, i Jesu Kristi hellige navn. Amen.