2017
Star, en skinnende stjerne
April 2017


Star, en skinnende stjerne

Artikkelforfatteren bor i Colorado, USA.

“Det er fint å være sammen med deg i Primær” (Children’s Songbook, 254).

Bilde
Star Shines

Star nappet henne i klærne. Det føltes fortsatt rart å ha på seg kjole i kirken. I den gamle kirken hennes hadde jentene på seg bukser eller shorts på søndag. Men ikke i den nye kirken hennes. Hun og moren hadde nettopp blitt døpt i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Star sukket da hun så seg i speilet. Hun gledet seg til å gå i kirken som offisielt medlem for første gang, men hun var også nervøs. Før hadde hun vært sammen mamma hele tiden i kirken. Men denne gangen skulle hun i Primær.

Star blunket til speilbildet sitt. Hva om hun ikke passet inn? Hva om de andre barna ikke likte henne?

“Star? Er du klar?” ropte mamma.

Star gikk ned trappen. “Ser jeg bra ut?” spurte hun.

Mamma smilte. “Du er nydelig.”

Star gjorde en grimase. “Du må si det. Du er moren min.”

“Det har du rett i. Jeg si det. Fordi det er sant.”

Star ga henne et lite smil. Mamma pleide å få henne til å føle seg bedre. Men hun hadde fortsatt sommerfugler i magen. Hva om ingen av de andre barna ville snakke med henne? Hun hadde venner på skolen, men de var ikke medlem av den nye kirken hennes. Hun skulle ønske at hun i det minste hadde én venn som gikk i kirken sammen med henne.

“Nå kom jeg på noe jeg må gjøre,” sa hun til mamma.

Hun løp opp trappen igjen og knelte ved sengen sin. “Kjære himmelske Fader, kan du hjelpe meg å få venner? Jeg tror at det misjonærene underviste, er sant, men jeg er redd.”

Star fortsatte å knele og lytte. Etter en stund fikk hun en god og fredelig følelse, og hun var ikke så nervøs lenger.

I kirken satt Star og mamma ved siden av en familie med tre små jenter. Foreldrene presenterte seg og begynte å snakke med mamma før møtet begynte. Star hjalp jentene å fargelegge et bilde av Jesus.

Biskop Andrews kom gående mot dem. “Søster Cunningham! Star! Så godt å se deg i dag.” Han ga dem begge et varmt smil og et håndtrykk. Star hadde glemt hvor hyggelige alle i kirken var. Kanskje hun ville få en venn tross alt.

Etter nadverdsmøtet gikk Star til Primær. Hun kikket nervøst på de andre barna idet hun satte seg. De snakket med hverandre, og syntes ikke å legge merke til henne. Star ble skuffet. Hun kom til å være alene likevel.

Akkurat da kom en jente på Stars alder inn i rommet. “Hun virker også nervøs,” tenkte Star. “Jeg kan gå og snakke med henne.”

Star pustet dypt, og gikk så bort til jenta. “Hei, jeg heter Star. Jeg er ny. Vil du sitte ved siden av meg?” Star holdt pusten. Ville jenta ønske å være vennen hennes?

Jenta smilte forsiktig. “Jeg heter Sarah. Jeg er også ny. Familien min har nettopp flyttet hit fra Ontario.”

“Mamma og jeg ble døpt for to uker siden,” sa Star. “Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.”

Sarahs smil ble bredere. “Vi skal finne ut av det sammen.”

Star og Sarah satte seg sammen med klassen sin. Noen ganger møtte Stars og Sarahs blikk hverandre, og da smilte Star. Sarah smilte tilbake. Star følte seg rolig og glad. Hun visste at vår himmelske Fader hadde besvart hennes bønn og hjulpet henne å finne en venn.

I klassen ba læreren Star og Sarah om å presentere seg.

Star reiste seg. “Jeg heter Star Cunningham. Mamma og jeg ble døpt for to uker siden.” Hun stoppet opp litt, og begynte å smile da hun så på sin nye venn. “Og dette er min venn Sarah.”