Kraft til å holde ut
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Med brukket ben og et knust hjerte, trengte jeg helbredelse. Håp fikk meg gjennom det.
Omtrent en måned før min 16-årsdag dro familien min på biltur over hele USA for å besøke noen av Kirkens historiske steder. Jeg hadde ikke noe imot å være i bilen så lenge fordi vi alltid hadde det hyggelig som familie. Jeg husker da vi satte oss i bilen dagen etter at vi hadde besøkt Winter Quarters, Nebraska. Det regnet voldsomt. Jeg satte meg i baksetet, tok et pledd og krøllet meg sammen for å lytte til regnet mens jeg sovnet.
Det neste jeg husker, er følelsen av å snurre ukontrollert. Senere fikk jeg vite at bilen hadde vannplanet og krasjet inn i et betongfundament under en bro. Jeg husker vagt at noen fortalte meg at jeg hadde brukket benet og skulle opereres.
Kort tid senere, mens jeg lå på sykehuset for å komme meg, kom pappa inn på rommet mitt. Han satte seg ved siden av meg på sengen og holdt meg i hånden. På et eller annet vis følte jeg at jeg allerede visste hva han skulle si.
“Vennen min,” sa han, “vet du hvor du er?”
“På sykehuset,” svarte jeg.
“Vet du hva som skjedde?”
“Vi var i en bilulykke.”
“Har noen fortalt deg om resten av familien?”
Jeg tenkte meg om litt, og svarte så nei.
Han sa det ville gå bra med alle sammen – med unntak av mor. Hun overlevde ikke.
Jeg forventet å føle en knusende sorg med en gang, men det gjorde jeg ikke. Etter mitt første sjokk, følte jeg av en eller annen grunn fred, en god følelse av at jeg kunne stole på Gud og at ting ville ordne seg.
Mens jeg lå der på sykehuset, husket jeg et bestemt kirkehistorisk sted vi hadde sett to dager før ulykken – Martin’s Cove i Wyoming. Mange pionerer døde der av sult og forfrysning på grunn av snøen og det kalde været. Jeg husket at jeg så hauger av steiner som var lagt over graver, og tenkte på hvor sterk tro det må ha krevd av de andre pionerene å ta håndkjerrene sine og fortsette videre. Den historien gjorde inntrykk på meg. Da jeg tenkte på denne opplevelsen, visste jeg at pionerene holdt det gående, og at det måtte jeg også. Ikke minst måtte jeg være sterk for mine yngre søsken.
Den første følelsen av fred varte i en og en halv uke til. Jeg satt i rullestol og så på fyrverkeriet gjennom sykehusvinduet den fjerde juli, da det slo meg – mamma var død. Hun ville ikke være på avslutningshøytideligheten min på videregående skole. Hun ville ikke være der når jeg mottok min begavelse i templet. Hun ville ikke være i bryllupet mitt. Hun var borte.
Det var da det begynte å bli veldig vanskelig. Smerten i benet mitt var forferdelig, og jeg hadde ingen matlyst. Jeg så på TV uten å følge med, og for det meste bare sov jeg. Familien min var bekymret for meg fordi jeg ikke gråt noe særlig.
Tårene kom mye sterkere da vi endelig kom hjem til Oregon til et tomt hus. Plutselig måtte jeg overta noen av mors ansvarsoppgaver, og søsknene mine kom ofte til meg for å få trøst. Jeg prøvde å være sterk for dem. Men det var ikke lett.
Det var vanskelig å begynne på skolen igjen. Alle hadde hørt om ulykken, og om de ikke hadde det, fikk de høre om den da lærerne mine presenterte meg som jenta som var med i ulykken. Jeg følte meg isolert.
Det var spesielt vanskelig da far giftet seg på nytt ni måneder etter at mor døde. Jeg visste at min stemor ville være god for familien vår, og at vi trengte henne, men det var vanskelig å tilpasse seg.
Alt var imidlertid ikke mørkt i denne perioden. Jeg følte stor kjærlighet fra min himmelske Fader, min familie og mine ledere i Kirken. Det som hjalp meg å leges og komme videre etter ulykken, var å gjøre enkle ting som styrket min tro. Hver dag før jeg la meg hadde jeg en time hvor jeg leste jeg i Skriftene, ba og skrev i dagboken i skapet mitt. Når jeg var alene i skapet mitt, behøvde jeg ikke å være sterk for søsknene mine. Jeg kunne gråte så mye som jeg trengte, og utøse mitt hjerte til Gud. Jeg fortalte ham nøyaktig hva jeg følte, og hvor mye jeg savnet mor. Jeg vet at han hørte meg på grunn av de mange følelsene av mild barmhjertighet som jeg mottok. Dette skapet ble hellig for meg.
Å gjøre disse enkle tingene hjalp meg å holde kontakten med Gud istedenfor å skyve ham bort og bli bitter. Jeg så ikke på ulykken som at Gud straffet familien min. Jeg følte større evne til å være tålmodig og underkaste meg hans vilje og fortsette å gå fremover gjennom mine vanskelige dager. Og det var noen virkelig vanskelige dager.
Etter at far giftet seg på nytt, ønsket jeg å sette et godt eksempel for mine søsken, og jeg ønsket definitivt ikke å ha negative følelser overfor min stemor, så jeg fortsatte å sette min lit til Gud. En aktivitet i min Personlig fremgang-bok fokuserte på å gjøre mitt liv hjemme bedre ved å styrke mitt forhold til et familiemedlem i to uker. I utgangspunktet var målet å prøve å være Kristus-lik og vise kjærlighet ved handling. Jeg bestemte meg for å prøve det og hjelpe min stemor.
Med våre samlede familier ble det mye oppvask. Så det var der jeg begynte. Ved å hjelpe henne de neste to ukene ble jeg glad i min stemor, og jeg lærte å være tålmodig, selv om jeg ikke nødvendigvis var fornøyd med situasjonen. Ved bare å fokusere på å hjelpe henne, fikk jeg hjelp til å komme gjennom den vanskelige tiden fordi jeg følte at Ånden var med meg.
Jeg forstår fortsatt ikke alt om hvorfor ulykken skjedde med familien min, og det er fortsatt tunge dager. Men i likhet med pionerene, har jeg satt min lit til Gud og fått styrke til å holde ut.