Vårt hjem, vår familie
Faste og bønn for Emma
Artikkelforfatteren bor i hovedstadregionen i Danmark.
Da min datter falt ut av et vindu, trodde jeg vår verste frykt hadde blitt virkelighet.
Bilde © iStock/Thinkstock
Familien hadde nettopp kommet hjem etter en fantastisk ferie. Etter middagen lot jeg våre to barn, fire år gamle Markus og tre år gamle Emma, leke på soverommet i leiligheten vår i fjerde etasje. I Danmark åpner vinduene seg utover som skodder. Vinduene er vanligvis låst, men vi hadde satt dem litt på gløtt mens vi var på ferie for å sørge for tilstrekkelig lufting i leiligheten.
Mens jeg vasket opp, følte jeg plutselig at noe var fryktelig galt. Jeg løp inn i stuen idet Markus kom løpende ned trappen. Han skrek av frykt og sa at Emma hadde falt ut av vinduet – cirka 12 meter over et sementfortau. Jeg løp ned trappen mens jeg skrek Emmas navn om og om igjen. Jeg så min lille datter liggende på sementen som om hun var livløs. Hun var helt slapp da jeg løftet henne opp, og jeg trodde at min verste frykt hadde blitt bekreftet. Min mann, som hadde fulgt etter meg ut, tok henne i armene sine og ga henne umiddelbart en prestedømsvelsignelse.
Ambulansen kom raskt, og Markus og jeg holdt en bønn mens ambulansepersonellet arbeidet med Emma. Snart var vi alle i ambulansen på vei til sykehuset.
På intensivavdelingen fikk vi snart selskap av familiemedlemmer som kom for å støtte oss. Markus dro hjem sammen med søskenbarna sine, mens min mann og jeg ble værende igjen, fortsatt uten å vite noe om Emmas tilstand.
Etter det som virket som en lang ventetid, kom en av legene endelig inn og spurte om detaljer om ulykken. De sa at vanligvis ville et fall fra en slik høyde ha medført indre skader og bare en minimal mulighet for å overleve. Emma hadde et brukket bekken og en hjernerystelse, men skrammene hennes var bare overfladiske. Legen sa at en engel måtte ha tatt imot henne.
Selv om Emmas overlevelse var et mirakel, var hun fremdeles bevisstløs på grunn av hodeskaden. Min mann og to nære venner ga igjen Emma en salvelse. I velsignelsen ble hun lovet at hun skulle bli helt frisk uten varige men, og at dette ville være en positiv erfaring i livet hennes. Jeg følte enorm takknemlighet for prestedømmets kraft. Alle mine bønner gjennom natten hadde blitt hørt.
Emma våknet fra koma fire dager senere. I løpet av disse fire dagene fastet og ba venner, medlemmer av Kirken og andre for henne. Jeg følte de trofaste helliges bønner veve seg rundt meg og styrke min familie og meg. Det føltes som om vår himmelske Fader hadde lagt armene rundt meg og gitt meg trøst.
Staven vår hadde gjennomført en faste dagen før hun våknet. Vi tror at vår himmelske Fader hørte våre bønner og at Emma våknet som en direkte følge av fasten. Deretter kom Emma seg raskt. Fem dager senere sa hun sitt første ord siden ulykken, og ni dager senere ble hun utskrevet fra sykehuset. Hun tilbragte fem uker i rullestol, og deretter begynte hun i fysioterapi.
Omtrent en måned etter ulykken sviktet plutselig ryggen min etter å ha løftet på Emma. En følelse av ikke bare fysisk, men også åndelig avmakt kom over meg. Hvordan kunne jeg fortsette å ta meg av henne?
En kveld ble skyldfølelsen av å være så maktesløs for mye for meg. Jeg gikk ut og fant en benk i parken, hvor jeg ba til vår himmelske Fader i omtrent en time. For første gang i mitt liv følte jeg den mirakuløse kraften av Frelserens forsoning overvelde meg. All smerte og sorg jeg hadde båret på, ble tatt fra meg. Alle mine byrder ble løftet av skuldrene mine etter den bønnen. Emma satt fortsatt i rullestol, og jeg fikk regelmessig ryggbehandling, men jeg fikk styrke til å fortsette.
Ett år senere kunne Emma løpe, le, fortelle historier og tenke slik en fireåring bør.
Vi vet at vi har en kjærlig Fader i himmelen som bryr seg om oss og kjenner oss personlig. Han vet hvilke utfordringer vi opplever. Jeg vil aldri tvile på de mirakler han gir oss ved bønn, faste og prestedømsvelsignelser.