2016
På fisketur
Oktober 2016


På fisketur

Artikkelforfatteren bor i Georgia, USA.

Hayden gledet seg sånn til å dra på fisketur! Om bare ikke Dan også hadde blitt med …

“Jeg bor i en familie, den beste som jeg vet.” (Barnas sangbok, 98).

Bilde
gone fishing

“La oss ta utstyret. På tide med en fisketur!” sa pappa.

Hayden gliste da han så seg rundt. Alt var lyst og fullt av liv. De hadde hele innsjøen for seg selv!

Hayden gikk etter pappa bak bilen og løftet den store kassen med fiskeutstyr ut av bagasjerommet. Den var tung, men det var helt greit for ham. Han ville ha båret en som var dobbelt så tung, om det betydde at han fikk fiske sammen med pappa.

Fiskestengene skranglet sammen da pappa trakk dem ut. “Dan har visst sovnet,” sa han. “Vil du vekke ham?”

Hayden holdt tilbake et sukk. “Ja visst.”

Han hadde nesten glemt at lillebroren, Dan, også var med. Dan løp alltid rundt og snakket høyt. Han kom til å skremme bort all fisken!

Han så inn gjennom det åpne vinduet. “Dan, på tide å våkne.”

Men Dan sov fortsatt tungt.

Hayden tenkte et øyeblikk. Hvis jeg har litt flaks, vil kanskje Dan sove gjennom hele turen.

Hayden bar stille kassen med fiskeutstyr ned til fars fiskeplass på stranden.

“Her er agnet, mark og det hele!”

Pappa tok imot kassen med fiskeutstyr. “Flott, takk.” Så kikket pappa opp. “Hvor er broren din?”

Hayden kikket på bilen. Plutselig lurte han på hvordan han ville føle seg hvis han våknet alene på et nytt sted. Ikke bra, kom Hayden frem til. Faktisk ville han sannsynligvis være ganske redd. Og Dan var bare fem.

“Bare et øyeblikk, pappa. Jeg kommer straks tilbake.” Men da han kikket inn i bilen, var Dan borte!

Hayden kunne ikke høre de summende insektene lenger. Det virket som om alt ble stille.

“Dan er ikke her!” ropte Hayden.

Pappa kom løpende, og sjekket raskt bilen.

“Han leter sikkert bare etter oss,” sa pappa. “Det har bare gått et minutt. Han kan ikke være langt unna.”

Hayden prøvde å være rolig, men magen slo kollbøtte. “Kan jeg holde en bønn?”

“Det syns jeg er en veldig god idé.”

Hayden takket vår himmelske Fader for sin lillebror, og ba om at de måtte finne Dan med en gang, slik at han ikke trengte å være redd.

Da Hayden avsluttet, hadde han ikke lenger den stramme følelsen i hjertet.

Pappa la en hånd på Haydens skulder. “Hva om du var Dan? Hvor ville du ha gått?”

Hayden la merke til at døren på den andre siden av bilen var åpen. Dan hadde trolig ikke sett dem nede på stranden. Hayden pekte på en sti i nærheten. “Jeg ville nok ha begynt å gå den veien,” sa han.

De skyndte seg langs stien.

Hvert sekund føltes langsomt og tungt. Mens han gikk, fortsatte Hayden å be i sitt hjerte. Etter noen skritt kom de rundt en sving på stien, og så Dan lenger fremme.

“Dan!” ropte Hayden.

Dan snudde seg og smilte. “Hei, hvor ble dere av?”

Tiden begynte å gå fortere igjen. Hayden løp til Dan og klemte ham tett inntil seg.

“Jeg er så glad vi fant deg,” sa Hayden. Han holdt en rask takkebønn inni seg.

Dan bare gliste. “Hvor er fisken?”

“Kom, jeg skal vise deg,” sa Hayden. Føttene hans kriblet etter å løpe til innsjøen. “La oss se hvem som får den første fisken. Jeg skal hjelpe deg å sette agn på kroken.”