Det hellige sted hvor gjenopprettelsen fant sted
Av eldste Jairo Mazzagardi
i De sytti
Palmyra var gjenopprettelsens skueplass, hvor Faderens røst skulle bli hørt etter nesten to tusen år.
En god venn av meg som var medlem av Kirken, prøvde i mange år å lære meg evangeliet om evige familier. Det var ikke før jeg deltok på åpent hus i São Paulo tempel i oktober 1978, og kom inn i beseglingsrommet, at læren om evige familier kom inn i mitt hjerte, og i flere dager ba jeg om å få vite om dette var den sanne kirke.
Jeg var ikke religiøs, men hadde blitt oppdratt av foreldre som var det, og jeg hadde sett det som var godt i andre religioner. På dette stadiet av mitt liv trodde jeg at alle religioner var akseptable for Gud.
Etter mitt besøk til åpent hus i templet, søkte jeg svar ved bønn, med tro og sikker tillit til at Gud ville gi meg svar på hvilken som var hans kirke på jorden.
Etter en stor åndelig kamp, fikk jeg endelig et klart svar. Jeg ble oppfordret til å bli døpt. Dåpen fant sted 31. oktober 1978, kvelden før en innvielsessesjon i São Paulo tempel.
Jeg skjønte at Herren kjente meg og brydde seg om meg da han besvarte mine bønner.
Neste morgen dro min hustru og jeg til São Paulo for å delta på en innvielsessesjon i templet.
Vi var der, men jeg var egentlig ennå ikke i stand til å verdsette denne fantastiske anledningen. Dagen etter deltok vi på en områdekonferanse.
Vi hadde begynt vår reise i Kirken, og vi fant gode venner som tok godt imot oss i denne overgangsperioden i livet.
Leksjonene for nye medlemmer som vi deltok i på våre søndagsmøter hver uke, var fantastiske. De fylte oss med kunnskap og fikk oss til å ønske at uken måtte gå fort, slik at vi kunne få mer av denne åndelige næringen på søndag.
Min hustru og jeg så ivrig frem til å komme til templet for å få vår familie beseglet for evigheten. Det skjedde ett år og syv dager etter dåpen, og det var et fantastisk øyeblikk. Det føltes som om evigheten hadde blitt delt ved alteret mellom det som kom før og det som kom etter beseglingen.
Ettersom jeg hadde bodd lovlig på østkysten av USA i noen år, var jeg kjent med noen av byene, og de var for det meste små.
Når jeg leste eller hørte om opptakten til det første syn, ble folkemengder nevnt, og dette ga ingen mening for meg.
Spørsmål begynte å dukke opp i tankene mine. Hvorfor måtte Kirken bli gjenopprettet i USA og ikke i Brasil eller Italia, mitt fedreland?
Hvor var alle menneskene som var involvert i vekkelsene og i religionsforvirringen – som alt sammen hadde skjedd på et så rolig og fredelig sted?
Jeg spurte mange om det, men fikk ikke noe svar. Jeg leste alt jeg kunne på portugisisk og deretter på engelsk, men fant ingenting som kunne berolige meg. Jeg fortsatte å søke.
I oktober 1984 deltok jeg på generalkonferansen som rådgiver i et stavspresidentskap. Etterpå dro jeg til Palmyra i New York, ivrig etter å finne svaret.
Da jeg kom dit, prøvde jeg å forstå: Hvorfor måtte gjenopprettelsen finne sted her, og hvorfor slik en åndelig uro? Hvor kom alle menneskene som er nevnt i Josephs beretning, fra? Hvorfor der?
Den gangen var det mest fornuftige svaret for meg, at det var fordi den amerikanske grunnloven garanterte frihet.
Den morgenen besøkte jeg Grandin-bygningen, hvor den første utgaven av Mormons bok ble trykt. Jeg dro til Den hellige lund, hvor jeg ba mye.
Det var nesten ingen i gatene i den lille byen Palmyra. Hvor var folkemengdene som Joseph hadde nevnt?
Den ettermiddagen bestemte jeg meg for å dra til Peter Whitmers gård, og da jeg kom dit, fant jeg en mann i vinduet i en hytte. Han hadde en intens glød i øynene. Jeg hilste på ham, og begynte å stille de samme spørsmålene.
Så spurte han meg: “Har du tid?” Jeg sa ja.
Han forklarte at innsjøene Erie og Ontario, og lenger øst, elven Hudson, ligger i dette området.
Tidlig på 1800-tallet bestemte de seg for å bygge en kanal for transport, som skulle gå gjennom dette området og strekke seg mer enn 480 kilometer til elven Hudson. Det var et stort foretak den gangen, og de hadde ikke annet enn menneskers og dyrs arbeidskraft.
Palmyra var et senter for noe av denne byggingen. Utbyggerne trengte dyktige folk, teknikere, familier og deres venner. Mange begynte å strømme til fra nabobyene og steder lenger unna, blant annet Irland, for å arbeide på kanalen.
Dette var virkelig et hellig og åndelig øyeblikk, fordi jeg endelig hadde funnet folkemengden. De hadde med seg sine skikker og sin tro. Da mannen nevnte deres tro, ble mitt sinn opplyst og mine åndelige øyne ble åpnet av Gud.
I det øyeblikket forsto jeg hvordan Gud, vår Fader, i sin enorme visdom hadde beredt i sin plan et sted å bringe den unge Joseph Smith, for å sette ham midt i den religiøse forvirringen, fordi der, i høyden Cumorah, var de dyrebare platene til Mormons bok skjult.
Dette var gjenopprettelsens skueplass, hvor Faderens røst skulle bli hørt etter nesten to tusen år, i et storartet syn hvor han talte til den unge Joseph Smith da han gikk til Den hellige lund for å be, og hørte: “Dette er min elskede Sønn. Hør ham!”1
Der så han to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse. Ja, Gud åpenbarte seg for menneskene igjen. Mørket som dekket jorden, begynte å avta.
Profetiene med hensyn til gjenopprettelsen begynte å bli oppfylt. “Jeg så en annen engel, som fløy under det høyeste av himmelen. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk.”2
Etter noen år ble Joseph ledet til profetiene, paktene og ordinansene som var nedtegnet av oldtidsprofeter, vår kjære Mormons bok.
Jesu Kristi kirke kunne ikke gjenopprettes uten det evige evangelium som er åpenbart i Mormons bok, som et annet testamente om Jesus Kristus, Guds Sønn, Guds Lam, som fjernet verdens synder.
Kristus sa til sitt folk i Jerusalem:
“Jeg har også andre får, som ikke hører til denne kveen.”3
“Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg.”4
Da jeg dro fra Whitmers gård, kan jeg ikke huske at jeg sa farvel. Jeg husker bare tårene som rant nedover kinnene mine. Solen gikk ned på en vakker himmel.
I mitt hjerte følte jeg en enorm glede og fred som roet min sjel. Jeg var fylt av takknemlighet.
Nå forsto jeg tydelig hvorfor. Nok en gang hadde Herren gitt meg kunnskap og lys.
På hjemveien fortsatte skriftsteder å strømme inn i mitt sinn – løftene til far Abraham om at i hans ætt skulle alle jordens familier bli velsignet.5
Og i denne hensikt skulle templer bygges slik at den guddommelige kraft igjen kunne bli overdratt til menneskene på jorden, slik at familier kunne bli forenet, ikke til døden skiller oss, men for all evighet.
“Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det.”6
Hvis dere som hører meg, har ubesvarte spørsmål, ikke gi opp!
Jeg oppfordrer dere til å følge profeten Joseph Smiths eksempel, da han leste i Jakobs brev 1:5: “Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud, for Gud gir alle [villig].”
Det som skjedde ved Cumorah, var en viktig del av gjenopprettelsen, da Joseph Smith mottok platene som inneholdt Mormons bok. Denne boken hjelper oss å komme nærmere Kristus enn noen annen bok på jorden.7
Jeg bærer vitnesbyrd om at Herren har oppreist profeter, seere og åpenbarere til å lede sitt rike i disse siste dager, og at i hans evige plan er familier ment å være sammen for evig. Han bryr seg om sine barn. Han besvarer våre bønner.
På grunn av sin store kjærlighet, sonet Jesus Kristus for våre synder. Han er verdens Frelser. Det er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi hellige navn. Amen.