Jeg gikk nesten glipp av min misjonærerfaring
Artikkelforfatteren bor i Sergipe i Brasil.
Jeg ønsket å dele evangeliet med andre, men hvem av vennene mine kunne være interessert?
Illustrasjon: Michael Mullan
Som et mål innen Personlig fremgang begynte jeg å be om å få en misjonærerfaring. Jeg prøvde å finne ut hvilke av vennene mine som ville være mest villige til å slutte seg til Kirken.
Månedene gikk, og jeg trodde ikke jeg ville få den erfaringen jeg ønsket – helt til jeg møtte Brenda. Det var hennes første år på skolen vår.
I løpet av året kom vi stadig nærmere hverandre som skolekamerater, men det slo meg aldri å invitere henne til kirken før en av våre venner inviterte Brenda til sin kirke. Jeg tenkte: “Er det mulig! Jeg skulle ha tenkt på det.”
Uken etter sa Brenda at hun likte å gå i kirken sammen med vennen vår, og ønsket å gå igjen. Jeg tenkte: “Jeg har tapt.” Ikke at det var en konkurranse, men jeg ønsket å bringe evangeliet til vår himmelske Faders barn.
På den tiden ble møtehuset vårt renovert, og skulle etter planen bli gjeninnviet noen måneder senere. Biskopen delte ut invitasjoner til åpent hus og innvielsen. Jeg inviterte alle mine venner som bodde i nærheten av møtehuset. Den eneste som sa ja, var Brenda. Jeg var henrykt.
Noen dager før åpent hus, sa Brenda at hun kanskje ikke kunne komme fordi moren var imot det. Jeg ble skuffet, men jeg forsto, og fortalte henne at det ville bli flere anledninger til å lære om Kirken.
Under åpent hus ble jeg imidlertid overrasket over å se Brenda der. Hun hadde snakket med moren sin, som til slutt lot henne gå. Jeg presenterte henne for misjonærene. Vi gikk til hvert rom i møtehuset og hørte en kort beskrivelse av hver organisasjon i Kirken. Til slutt gikk vi til aktivitetssalen og fant brosjyrer om gjenopprettelsen, slektshistorie, evig ekteskap og andre emner i evangeliet. Brenda sa: “Jeg tror på dette!”
Hun kom i kirken på søndag. Mandag deltok hun på et Hjelpende hender-prosjekt.
Frøet som var sådd i Brendas hjerte, vokste for hver dag. Hun begynte å forandre vanene sine for å rette seg etter budene, og ble snart døpt.
Nå, noen år senere, forteller hun meg fremdeles hvor glad hun er fordi hun har funnet det sanne evangelium, og hvor takknemlig hun er for at jeg hjalp henne å finne det.
Det er ofte vanskelig å snakke med folk om evangeliet, men hvis vi ber, studerer Skriftene, lytter til Den hellige ånd og er villige til å snakke med noen, vil Herren hjelpe oss.