Oppdra verdige sønner
Janness Johnson, California, USA
Illustrasjon: Stan Fellows
For mange år siden, da jeg var alenemor, overveldet av oppgaven med å ta meg av mine fire barn, gjorde en generøs gave fra min mor og bror det mulig for meg å vende tilbake til universitetet. På kjøreturen til skolen tenkte jeg på mine håp og drømmer for mine barn. Jeg var konvertitt til Kirken. Mitt inderligste ønske var at de ville få anledning til å undervise andre i evangeliet og gi dem den lykken jeg følte.
En morgen da jeg kjørte til skolen, tenkte jeg på mine to eldste sønner, som var 22 måneder fra hverandre i alder. Hvis de reiste på misjon, ville den eldste fullføre sin misjon akkurat idet broren tok fatt på sin. Dette problemet plaget meg, og jeg lurte på hvordan jeg noensinne ville være i stand til å hjelpe dem å betale for sin misjon. Jeg var ikke sikker på om jeg kunne finne midler til å sende den første, langt mindre den andre.
Denne uroen fortsatte i fire dager, mens jeg ba om et svar. På den femte dagen kom svaret: “Oppdra verdige sønner. Du kan lett skaffe penger, men ikke verdige sønner.”
Freden senket seg over meg. Svaret lå så langt unna mine økonomiske bekymringer at jeg ble forskrekket. Min oppgave var å oppdra verdige barn. Jeg kunne ha familiens hjemmeaften, gå i kirken, få barna til Seminar og hjelpe sønnene mine med Unge menn-aktiviteter. Jeg kunne gjøre bønn, faste og skriftstudium til en del av vårt familieliv. Jeg visste at hvis jeg gjorde min del, kunne barna få anledning til å reise på misjon.
I tillegg til våre egne rutiner hadde vi en fantastisk hjemmelærer som var glad i familien vår. Han og hans hustru kom trofast hver måned. Han underviste barna, ga dem velsignelser og var tilstede på sportsarrangementene deres. Venner tok sønnene mine med til stavens prestedømsmøter og overnattingsleirer. Det var medlemmer av staven som ga dem muligheter til å arbeide og tjene penger, naboer som var som et ekstra sett med foreldre, og lærere som underviste dem om disiplin og konsekvent innsats i skolegang, musikk og sport.
Da min eldste sønn ble 19, hadde han penger til å dra på misjon. Det viste seg at det var penger til at alle fire barna kunne dra. De virket i Mexico og Brasil og i Syd-Carolina og Virginia. De to yngste var til og med ute samtidig!
Denne erfaringen har ofte fått meg til å tenke på Herrens ord i Jesaja: “For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier” (Jesaja 55:8).
Bønner blir besvart når vi følger rådene vi får, og velsignelsene vil ofte følge. Jeg vet at den tjenesten mine barn utførte for Herren, forandret deres eget liv og deres liv som de underviste. Deres tjenestegjerning har velsignet vårt hjem, og vil fortsette å gjøre det i flere generasjoner.