2015
Velsignet og lykkelige er de som holder Guds bud
November 2015


Velsignet og lykkelige er de som holder Guds bud

Barrierer som er fastsatt av Herren, skaper en trygg havn mot dårlige og destruktive innflytelser.

Under et besøk til Australia for en tid siden reiste jeg til en vakker hesteskobukt kjent for de gode surfeforholdene. Da jeg gikk langs stranden, ble jeg trollbundet av de storslagne, enorme bølgene som brøt like utenfor bukten, og de mindre bølgene som rullet innover mot land.

Jeg gikk videre, og møtte en gruppe amerikanske surfere. De var tydelig opprørt over noe, og snakket høyt og gestikulerte mot havet. Da jeg spurte dem hva som var galt, pekte de på noe like utenfor bukten der de store bølgene brøt.

“Se der ute,” sa en av dem sint til meg. “Ser du barrieren?” Jeg så nøyere etter, og kunne se en barriere som strakte seg over hele bukten, akkurat der de store, forlokkende bølgene brøt. Barrieren viste seg å være laget av et kraftig nett som ble holdt oppe av potonger oppe på overflaten. Ifølge surferne gikk den helt ned til havbunnen.

Den amerikanske surferen fortsatte: “Vi er her for å surfe på disse store bølgene for første og siste gang. Vi kan surfe på de mindre bølgene som bryter inne i selve bukten, men barrieren gjør det umulig for oss å surfe på de store. Vi aner ikke hvorfor barrieren er der. Vi vet bare at den har ødelagt turen vår fullstendig.”

Mens de amerikanske surferne ble mer oppspilt, ble jeg oppmerksom på en annen surfer i nærheten – en eldre mann som tydeligvis var fra stedet. Han syntes å bli mer og mer utålmodig mens han lyttet til de stadig sterkere klagene om barrieren.

Til slutt reiste han seg og gikk bort til gruppen. Uten et ord tok han opp en kikkert fra ryggsekken sin og ga den til en av surferne, idet han pekte ut mot barrieren. Hver av surferne så i kikkerten. Da det ble min tur, kunne jeg med hjelp av forstørrelse se noe som jeg ikke hadde sett før: Ryggfinner – store haier som spiste rundt atollen på den andre siden av barrieren.

Gruppen roet seg fort. Den gamle surferen tok kikkerten og snudde seg for å gå. Samtidig sa han noe jeg aldri vil glemme: “Ikke vær så kritiske til barrieren,” sa han. Den er det eneste som hindrer dere i å bli spist.”

Mens vi sto på denne vakre stranden, hadde perspektivet vårt plutselig forandret seg. En barriere som hadde virket streng og restriktiv – som syntes å innskrenke gleden og spenningen ved å surfe på de virkelig store bølgene – hadde blitt til noe helt annet. Med vår nye forståelse av faren som lurte like under overflaten, ga barrieren nå beskyttelse, sikkerhet og fred.

Når du og jeg vandrer på livets veier og forfølger våre drømmer, kan Guds bud og normer – i likhet med barrieren – noen ganger være vanskelige å forstå. De kan virke for strenge og urokkelige, og sperre en vei som virker morsom og spennende, og som blir fulgt av så mange andre. Slik apostelen Paul beskrev det: “Nå ser vi som i et speil, i en gåte,”1 med så begrenset perspektiv at vi ofte ikke kan forstå de store farene som er skjult like under overflaten.

Men han som fatter alt2, vet nøyaktig hvor disse farene ligger. Han gir oss guddommelig veiledning ved sine bud og sin kjærlige veiledning, slik at vi kan unngå farene – slik at vi kan stikke ut en kurs i vårt liv som er beskyttet mot åndelige rovdyr og syndens gapende kjever.3

Vi viser vår kjærlighet til Gud – og vår tro på ham – ved å gjøre vårt aller beste hver dag for å følge kursen han har stukket ut for oss, og ved å holde de bud som han har gitt oss. Vi viser særlig denne troen og kjærligheten i situasjoner hvor vi ikke fullt ut forstår grunnen til Guds bud eller den bestemte veien han ber oss om å ta. Det er relativt enkelt å følge en kurs innenfor barrieren når vi vet at det er rovdyr med skarpe tenner i hopetall like utenfor. Det er vanskeligere å holde kursen innenfor barrieren når alt vi ser er spennende og fristende bølger på den andre siden. Men det er i slike stunder – når vi velger å utøve vår tro, sette vår lit til Gud og vise vår kjærlighet til ham – at vi vokser og oppnår mest.

I Det nye testamente kunne ikke Ananias forstå Herrens befaling om å finne og velsigne Saulus – en mann som bokstavelig talt hadde tillatelse til å fengsle dem som trodde på Kristus. Men fordi han adlød Guds befaling, medvirket Ananias til apostelen Paulus åndelige fødsel.4

Når vi stoler på Herren, utøver vår tro, adlyder hans bud og følger den kurs han har stukket ut for oss, blir vi mer som den personen Herren ønsker at vi skal bli. Denne prosessen med å “bli” – denne hjertets omvendelse – er helt avgjørende. Eldste Dallin H. Oaks har sagt: “Det er ikke nok for noen bare å utføre de ytre handlinger. Budene, ordinansene og paktene i evangeliet er ikke en liste over innskudd som kreves på en konto i himmelen. Jesu Kristi evangelium er en plan som viser oss hvordan vi kan bli det vår himmelske Fader ønsker at vi skal bli.”5

Sann lydighet er derfor å vie oss helt og holdent til ham, og la ham stikke ut vår kurs både i smul og i urolig sjø, idet vi forstår at han kan gjøre mer av oss enn vi noen gang kan gjøre av oss selv.

Når vi underkaster oss hans vilje, kan vi få større fred og lykke. Kong Benjamin sa at de som holder Guds befalinger, blir “velsignet og lykkelige” i “alle ting, både timelig og åndelig”.6 Gud ønsker at vi skal ha glede. Han ønsker at vi skal ha fred. Han ønsker at vi skal lykkes. Han ønsker at vi skal være trygge og beskyttet mot den verdslige innflytelsen overalt rundt oss.

Sagt på en annen måte, utgjør ikke Herrens befalinger en krevende undersjøisk labyrint av barrierer som vi motvillig må lære å utholde i dette liv, slik at vi kan bli opphøyet i det neste. Barrierene som er fastsatt av Herren, danner i stedet en trygg havn mot onde og ødeleggende innflytelser som ellers ville trekke oss ned i fortvilelsens dyp. Herrens bud er gitt av kjærlighet og omsorg. De er ment for vår glede i dette liv7, like mye som de er ment for vår glede og opphøyelse i det neste. De viser oss hvordan vi skulle handle – og ikke minst kaster de lys over den vi skulle bli.

I alle ting som er godt og sant, står Jesus Kristus som det beste eksempel. Den største lydighetshandling i all evighet fant sted da Sønnen underkastet seg Faderens vilje. Samtidig som han ba i dypeste ydmykhet om at kalken måtte bli fjernet – at han kunne ta en annen vei enn den som hadde blitt stukket ut for ham – underkastet Kristus seg den veien hans Fader ønsket at han skulle ta. Det var en vei som gikk gjennom Getsemane og Golgata, der han utholdt ufattelig smerte og lidelse, og der han ble helt forlatt idet hans Faders ånd trakk seg tilbake. Men den samme veien kulminerte i en tom grav på den tredje dag, da ordene “Han er oppstått!”8 ga gjenlyd i deres ører og hjerter som elsket ham. Det innbefattet ufattelig glede og trøst gjennom hans forsoning for alle Guds barn i all evighet. Ved å la sin vilje bli oppslukt av Faderens, ga Kristus oss mulighet til evig fred, evig glede og evig liv.

Jeg vitner om at vi er barn av en kjærlig Gud. Jeg vitner om at han ønsker at vi skal være lykkelige og trygge og velsignet. Derfor har han stukket ut en vei som fører tilbake til ham, og han har etablert barrierer som vil beskytte oss på veien. Når vi gjør vårt beste for å følge denne veien, finner vi sann sikkerhet, lykke og fred. Og når vi underkaster oss hans vilje, blir vi det han ønsker at vi skal bli. I Jesu Kristi navn. Amen.